EU-krav: demokratikutt!

Mange portugisere, irlendere og grekere oppfatter egen regjering som agent for ytre makter.

Kuttpolitikken i EU har ført til stadig strammere overvåking av medlemsstatene, og særlig av de 17 statene i eurosonen. Det er en overvåking av grunnleggende og følsomme forhold i arbeidslivet og den følges av krav på felt etter felt: pensjonsalderen må opp, dagpengene og lønningene må ned, helseutgiftene må reduseres. Overvåkingen griper også inn mot forhandlingsretten og lønnsforhandlingene.

Overvåkingen har ikke til formål å sikre en best mulig sosial utvikling i alle deler av EU – slik EU-traktatene har lagt til grunn fra Roma-traktaten i 1957 til Lisboa-traktaten i 2010. Sosiale forhold gjøres til viktigste virkemiddel i krisepolitikken. Ved å svekke sosiale standarder skal EU-statene komme ut av den verste krisa i Europa på 80 år, ei krise som kaster stadig flere millioner mennesker ut i arbeidsløshet. Det er konklusjonen i en analyse utgitt av ETUI, Euro-LOs forskningsinstitutt. (Christophe Degryse: ”The new European economic governance”, 2012)

Stadig flere økonomer har kritisert – og etter hvert fordømt – denne politikken: Blant dem er de amerikanske nobelprisvinnerne Joseph Stiglitz og Paul Krugman, europeiske toppøkonomer som franskmannen Daniel Cohen og belgieren Paul de Grauwe og økononomiredaktørene i Financial Times, Martin Wolf og Wolfgang Mûnchau, den ledende finansavisa i Europa.

Like kraftig kritikk og fordømmelse har etter hvert kommet fra til dels overraskende hold: ikke bare fra FN-organ som UNDP, Unctad og ILO, men også fra OECD-økonomer og fra kuttpolitikkens tradisjonelle høyborg IMF – etter at Christine Lagarde overtok etter Strauss-Kahn.

Felles budskap har vært: Bare økonomisk vekst kan få ned de budsjettunderskuddene og den statsgjelda som holder det økonomiske livet i ei skruestikke. Bare slik kan de arbeidsløse komme i arbeid. Men kuttpolitikken oppnår det motsatte: vekstimpulsene strupes, arbeidsløsheten øker og gjør vekstutsiktene stadig fjernere.

Samtidig utvikler EU skritt for skritt et komplisert krisepolitisk overvåkings- og styresystem som systematisk skyver demokratiske hensyn til side.

Euroen skal reddes, men uten noen omfattende offentlig debatt og parlamentsbehandling rundt om i EU. De enkelte elementene i styringssystemet har navn som få EU-borgere forbinder med noe som helst: ”six pack”-lovverket, det europeiske semester, euro-pluss-pakten, fiskalpakten, bankunionen.

Valutaunionen er forankra i EU-traktaten og er dermed en sak for alle 28 medlemsland i EU. Men stadig oftere drives utviklingen fram av at regjeringssjefene i de 17 euroland møtes til ”toppmøter”, møter som ikke har noe feste i EU-traktaten. Vedtaka fra disse møtene har ofte store konsekvenser også for de 11 landa som står utafor eurosonen.

”Six pack”-lovverket innebærer at statsbudsjettene hvert år må godkjennes av EU-kommisjonen og Ministerrådet før de behandles i de nasjonale parlamentene. Det står det ingen ting om i EU-traktaten. Fiskalpakten forutsetter at slike regler gjøres til nasjonal lov, helst grunnlov, i alle land som underskriver denne pakten. Det har alle EU-land gjort med unntak av Storbritannia og Tsjekkia.

Den faktiske krisepolitikken til EU er også vedtatt og gjennomført i strid med alle normale prosedyrer fastlagt av EU-traktaten. Land etter land utsettes for kuttkrav fra den såkalte ”troikaen”, EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF. Hemmelige dokumenter svirrer, som for eksempel sentralbankens krav til Italia om raskere kutt i offentlige utgifter og sosiale ytelser.


De nye styringsordningene gir EU-kommisjonen økt myndighet og beslutningsmakt. Samtidig trenger den ikke bære noen av kostnadene ved de vedtaka den fatter.

Fordi fiskalpakten ikke er forankra i EU-traktaten, gir den EU-kommisjonen en maktstilling som ikke er underlagt noen demokratisk eller juridisk kontroll, verken fra EU-parlamentet, fra medlemsregjeringene eller fra EU-domstolen.

EU-borgerne kan komme til å oppfatte regjeringene som – i beste fall avmektige ombudsmenn innen EU-systemet - i verste fall som agenter for ytre makter. Slik oppfattes de allerede av mange portugisere, irlendere og grekere. Regjeringer som lytter til velgerne, blir sand i det krisepolitiske maskineriet. (Streeck W. : ”The crisis in context: democratic capitalism and its contradictions.”, 2011)

Det er i praksis oppstått et skille mellom Tyskland og resten når det gjelder å kunne opprettholde nasjonale rettsordninger. Det er fortsatt den tyske forfatningsdomstolen og Forbundsrådet, der de 17 tyske delstatene møtes, som setter rammene for hva den tyske regjeringen kan gå med på.

De fleste andre EU-land må leve etter den nye regelen: ”suvereniteten slutter der hvor insolvensen starter.” Kriseland som Hellas, Irland og Portugal ble tvunget til å ta imot hjelpepakker som regjeringene i det lengste prøvde å vri seg unna – dels fordi ”hjelpen” ble gitt som lån som økte den statsgjelda som holdt på å knekke dem, og dels fordi låna forutsatte å underkaste seg detaljert kuttprogram med frister og tett overvåking.

Denne formen for ”overvåkt demokrati” begrunnes med at det er et nødvendig onde og eneste utvei. Men det er sjølsagt bare akseptabelt hvis kuttpolitikken virker etter hensikten. Det er det ingen ting som tyder på. Det er grundig dokumentert av så ulike instanser som ILO og IMF. Analyser fra Euro-LO og OECD viser at det fins gjennomførbare alternativ til EUs kuttpolitikk. (Klassekampen 6.8.11 og 25.2.12)

Fiskalpakten er dessuten ikke innført som en midlertidig ordning, noe som skal avvikles ”når krisa er over”. Den er ment som en varig ordning – for å forebygge framtidige kriser – og har minimal betydning for å snu den kriseutviklingen som rammer dagens og morgendagens arbeidsløse i EUs stadig flere kriseland.

(Trykt i Klassekampen øærdag 5. januar 2013)