Veto for et annet Europa!

Tjenestedirektivet gjør offentlige tjenester til restpost

Fra 1998 har Euro-LO og en rekke brukerorganisasjoner på det sosiale området krevd at EU vedtar et rammedirektiv om offentlige tjenester som kan verne allmennyttige offentlige tjenester mot konkurransereglene på det indre markedet. EU-kommisjonen valgte stikk motsatt utgangspunkt. Den kjørte fram et tjenestedirektiv som gjør kravet om friest mulig konkurranse til en trussel nettopp mot de offentlige tjenestene.

For EUs utvikling er det et grunnleggende problem at det er reglene for det indre markedet som avgjør hvordan offentlige ytelser skal utformes og tilbys borgerne. Omfang og innretning av de offentlige tjenestene definerer både om det fins et velferdssamfunn, hvor godt utvikla det er, og i hvilken grad tjenestene er rettigheter for landets borgere.

Tjenestedirektivet er bygd opp slik at det systematisk vil legge forholdene til rette for mer kommersialiserte offentlige tjenester. Dette har sammenheng med en ideologisk forestilling om at offentlige tjenester kan leveres billigst av private leverandører. Om konkurransen fører til bedre kvalitet eller til en mer rettferdig eller solidarisk fordeling av ytelsene, fins det få spor av i direktivteksten – og heller ikke i begrunnelsene for direktivet.


Alle EU-traktater fra og med Roma-traktaten av 1957 har hatt ”fri bevegelse av tjenester” som ett av sine grunnprinsipp. Dette ble lenge forstått som et forbud mot alle nasjonale regler som direkte diskriminerer utenlandske tjenesteytere i forhold til innenlandske. EF-domstolen felte i 1990 en dom som gjør rettstilstanden langt mer krevende: Alle regler og ordninger som reelt eller potensielt gjør det vanskeligere for utenlandske tjenesteytere å konkurrere på like vilkår med innenlandske, skal vekk

Mange av disse ordningene har først og fremst hatt til hensikt å regulere forholdet mellom innenlandske tjenesteytere, ofte ut fra sosiale hensyn som det har vært stor enighet om i samfunnet. Men nå stilles det gjennom tjenestedirektivet krav om å vurdere alle slike ordninger på nytt, og utelukkende ut fra om de gjør det vanskeligere for utenlandske tjenesteytere å konkurrere.


Hensikten er åpenbar: Først vil EU-kommisjonen ha et tjenestedirektiv som sikrer mest mulig konkurranse om å yte tjenester på tvers av grensene i EU basert på grunnprinsippene for det indre markedet. Så skal det følge en gjennomgang av om viktige offentlige tjenester er organisert i samsvar med dette direktivet. Dermed blir offentlige tjenester en restpost – og kan kanskje få et direktiv som forteller hva som er blitt igjen til offentlig sektor – en gang i framtida

Rekkefølgen kunne vært motsatt: Først et rammedirektiv om hvordan det offentlige tjenestetilbudet skal være i europeiske velferdssamfunn – og så et regelverk for tjenester tilpasset dette rammedirektivet. Men da kunne sluttresultatet blitt helt annerledes. Det kunne ikke EU-kommisjonen ta sjansen på.

Tjenestedirektivet skulle altså vedtas før en visste hva det kunne bety for grunnleggende offentlige tjenester. Denne rekkefølgen var nok en forutsetning for å få direktivet vedtatt. Det bidro til å avvæpne motstanden mot direktivet fra fagforbund og organisasjoner som hevder interessene til brukerne av offentlige tjenester.


Vedtaket av tjenestedirektivet avslutter ikke den politiske kampen om innholdet i direktivet. Kampen går bare over i en ny fase. Da er det et kjempeproblem at den folkelige motstanden mot direktivet langt på vei er lagt ned i mange EU-land. Det gjelder store deler av den europeiske fagbevegelsen, det gjelder de fleste sosialdemokratene, det gjelder motstanden fra mange forbrukermiljøer og brukerorganisasjoner på det sosiale området. De franske og belgiske sosialistene, den store europeiske paraplyorganisasjonen for offentlig ansatte, EPSU, og det store tyske bygningsarbeiderforbundet IG BAU er viktige unntak.

Kenneth Haar, den ledende danske kritikeren av tjenestedirektivet, plasserer f.eks. bidraget fra dansk fagbevegelse til kampen mot tjenestedirektivet ”et sted på skalaen mellom pinlig og skandaløs”. Men Vaxholm- og Rüffertdommene var så provoserende angrep på den danske og svenske arbeidslivsmodellen at fagbevegelsen i disse landene kan få ny energi, også til å yte motstand mot hvordan tjenestedirektivet kan bli brukt av de markedsliberale pådriverne.

Det at grasrotmotstanden brøt sammen etter det godt markedsførte kompromisset I EU-parlamentet, er i seg sjøl en viktig grunn til å forsterke den demokratibaserte EU-kritikken. EU er et system som det er ekstra vanskelig å nå fram i for folkelige motstandsmiljøer. Men det gjør ikke kampen mindre viktig – i denne omgangen den europeiske kampen om hvordan tjenestedirektivet skal gjennomføres og brukes.

En norsk reservasjon mot dette direktivet vil være et viktig symbol og en inspirasjon for kampen i andre europeiske land om å endre innholdet av tjenestedirektivet slik at det ikke like entydig som EU-kommisjonen skulle ønske, tvinger Europa i markedsliberal retning.

Kampen mot tjenestedirektivet kan også avgjøre hva slags helsedirektiv EU kan komme til å fremme – og om våre sosiale tjenester skritt for skritt skal omfattes av regelverket til tjenestedirektivet..

En norsk reservasjon mot tjenestedirektivet kan derfor få betydning langt utover Norges grenser. Innad i EU er ett viktig slag tapt, men kampen mot havnedirektivet ble vunnet og forslaget til helsedirektiv er inntil videre lagt på is. Den langvarige kampen mot at det markedsliberale favntaket skal omfatte stadig flere områder, er på ingen måte over.

(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 26. april 2008)