Et direktiv til tjeneste!

Bare hvis grunnleggende samfunnsinteresser trues, kan krav stilles


Tjenestedirektivet var sjokkerende ille da det i form av Bolkestein-varianten ble foreslått av EU-kommisjonen i januar 2004. Kompromisset i EU-parlamentet i februar 2006 fikk mange til å tro at det verste var vekk. Deretter har det skritt for skritt blitt verre igjen – til tjeneste for dem som for enhver pris vil ta brodden av offentlig sektor.

Februar 2006: Vekk med sosiale hensyn og forbrukervern! I diskusjonene forut for kompromissvedtaket i EU-parlamentet i februar 2006 prøvde sosialdemokratene å få sosialpolitikk og forbrukervern inn som ”tvingende allmenne hensyn”, de eneste hensyn EU-retten godtar som grunnlag for krav til utenlandske tjenesteytere. Etter harde dragkamper ga de opp bare dager før avstemningen siden høyreflertallet gjorde det til et vilkår for kompromisset at sosialpolitikk og forbrukervern ikke skulle regnes som ”tvingende allmenne hensyn”.

April 2006: EU-kommisjonen ”skadebegrenser”. Gjennom kompromisset i EU-parlamentet var helse og de fleste sosiale tjenestene tatt ut av direktivet. Men i april 2006 slo EU-kommisjonen til med en ”skadebegrensning”. Helsepolitikken skulle liberaliseres gjennom et eget helsedirektiv. En melding om sosiale tjenester ga urovekkende varsler om at stadig flere sosiale tjenester etter hvert ville falle inn under tjenestedirektivet.

Mai 2006: EUs Ministerråd slår til: Unntatte sektorer skulle likevel ikke være unntatt: Ministerrådet vedtok at sektorer som energiforsyning, vannforsyning, post og utdannelse løpende skal vurderes opp imot reglene tjenestedirektivet til tross for at det er tjenester som i utgangspunktet er unntatt direktivet.

Parlamentet ville unnta de aller fleste sosiale tjenester, men det ville ikke Ministerrådet. Ministerrådet ville bare unnta ”sosiale tjenesteytelser i forbindelse med sosial boligbygging, barnepass og støtte til familier og personer som har midlertidige eller permanente behov for det og som utføres av staten, av tjenesteytere med oppdrag fra staten eller av hjelpeorganisasjoner som er anerkjent av staten”.

Arbeidsretten må respektere EU-retten: Parlamentskompromisset fra februar 2006 kunne leses som om tjenestedirektivet anerkjente nasjonal arbeidsrett – uten forbehold. Men Ministerrådet vedtok på møtet i mai et tillegg som sier at direktivet ikke griper inn mot nasjonal arbeidsrett ”som respekterer Fellesskapets lovgivning”. Dermed var den nasjonale arbeidsretten for første gang uttrykkelig og prinsipielt underordna under EU-retten.

Desember 2006: Sosialdemokratene gir opp omkampen. Sosialdemokratene fremma i september 2006 - i forståelse med DEFS (Euro-LO) - 11 endringsforslag for å holde arbeidsrett og sosiale tjenester unna rekkevidden av direktivet. Men sosialdemokratene fikk klar beskjed, både fra høyreflertallet i parlamentet og fra EU-kommisjonen, om at kompromisset fra februar ville ryke dersom ikke endringsforslagene ble trukket. De ble trukket.

Ingen lovfesting av hva offentlige tjenester skal være: Fra mange hold var det krevd at EU ikke måtte vedta noe tjenestedirektiv før de offentlige tjenestene var sikra et trygt lovgrunnlag i EUs eget regelverk. EU-kommisjonen valgte den motsatte rekkefølgen: først et tjenestedirektiv med uklar og dynamisk rekkevidde – og så noen vage løfter om et direktiv om offentlige tjenester. I EU er det bare EU-kommisjonen som kan fremme lovforslag, og ingen lovgaranti for offentlig sektor er varsla.

Krav til tjenesteytere bare hvis grunnleggende samfunnsinteresser trues reelt og alvorlig: Offentlig orden, offentlig sikkerhet, folkehelse og miljøvern, de såkalte ”tvingende allmenne hensyn”, er de eneste hensyn som kan begrunne krav til utenlandske tjenesteytere. Disse uttrykkene er, i følge EU-kommisjonen, alle blitt ”tolket konsekvent i snever forstand” av EF-domstolen. Det må foreligge ”en reell og alvorlig trussel mot en grunnleggende samfunnsinteresse” for at slike forhold skal tas i betraktning – og det er de medlemsstatene som påberoper seg slike hensyn, som har bevisbyrden.
Den store forskjellen på EU-lov og norsk lov: Hvis en norsk lov har utilsiktede virkninger, kan den endres. I EU er det bare en teoretisk mulighet for noe slikt. Overraskende dommer i EF-domstolen og nye tolkninger fra EU-kommisjonen begrunnes nesten uten unntak med de grunnleggende markedsfrihetene til EU, de som har vært traktatfesta i femti år, og som bare kan endres hvis samtlige medlemsland er enige om det.

Uvisshet om rettssituasjonen kan fort slå over i uro. På ett område har uroen vært særlig stor: Hvor trygge er de grunnleggende offentlige tjenestene? Kan de drives slik som parlamenter har vedtatt, og slik som regjeringer setter vedtakene ut i livet?

EF-domstolen avgjør hvilke tjenester som er offentlige nok til at de kan unntas direktivet: EU-kommisjonen har gang på gang slått fast at det ikke kan trekkes en klar grense for hvilke offentlige tjenester som omfattes av tjenestedirektivet. Medlemsstatene kan godt mene noe om det, men i siste instans vil alle tvilstilfeller bli avgjort av EF-domstolen.

Det er lite betryggende siden EU-kommisjonen stadig fastslår at flere og flere offentlige tjenester faller inn under tjenestedirektivet. Og enda mindre betryggende når den forklarer at det ”under alle omstendigheter (vil) være umulig for medlemsstatene å betrakte samtlige tjenesteytelser på et gitt område, f.eks. alle utdanningsytelser, som ikke-økonomiske tjenesteytelser av allmenn interesse” – altså som tjenester som kan unntas direktivet.

(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 12. april 2008)