Truer EU nordisk velferd?

Sju huskelapper for sosialdemokratiske ja- og amen-statsråder

Truer EU den nordiske velferdsmodellen?

På mandag vil EU-kommisjonens delegasjoner i Norge og Sverige ha svar på det spørsmålet fra et håndplukket panel. Der sitter norske og svenske statsråder i tillegg fra Mona Sahlin, leder for de svenske sosialdemokratene og Margot Wallström som er visepresident i EU-kommisjonen. Det var hun som etter nei-flertallene i Frankrike og Nederland i 2005 fikk hovedansvaret for å få EU-borgerne til å forstå at EU er til deres eget beste.

Eneste EU-motstandere i panelet er Dagfinn Høybråten og Roar Flåthen, får vi tro, siden LO sa nei takk til EU-medlemskap på LO-kongressen i september 1994.

Det er liten grunn til å tro at panelets fire sosialdemokrater vil svare et rungende ja på det spørsmålet som stilles. Heller ikke at de vil være uenige seg i mellom. Men la oss likevel forsyne dem med noen huskelapper:

Velferdsmodeller kan trues på to måter: Enten ved at EU-regler og EU-vedtak begrenser velferdspolitikkens handlingsrom og finansiering – eller ved at velferdsordningene overbelastes fordi de sosiale utfordringene blir større enn før.

Huskelapp 1: Handlingsrommet for offentlig velferdspolitikk angripes stadig av nye EU-vedtak og nye EU-regler fordi EU-kommisjonen har fått EU-regjeringene med på at en for stor offentlig sektor er en grunnleggende årsak til den massearbeidsløsheten EU har levd med – og strevd med - de siste tretti åra. Tjenestedirektivet er foreløpig siste ledd i dette angrepet på offentlig handlefrihet.

Huskelapp 2: Finansieringen av velferdspolitikken rammes av EUs valutaunion ved at den setter stramme rammer for den økonomiske politikken i medlemsstatene. Det svekker samtidig muligheten for en aktiv motkonjunkturpolitikk med sikte på å motvirke arbeidsløshet når økonomien skranter.

Huskelapp 3: EU-traktaten er bygd for å verne konkurransen på markedene mot inngrep fra offentlige myndigheter på nasjonalt og lokalt nivå. I ti år har Euro-LO og en rekke brukerorganisasjoner på det sosiale området derfor krevd at EU vedtar et rammedirektiv om offentlige tjenester som kan verne allmennyttige offentlige tjenester mot konkurransereglene på det indre markedet. Det har EU-kommisjonen avvist, og i EU er det bare EU-kommisjonen som kan fremme lovforslag.

Huskelapp 4: EF-domstolen har i stedet det siste tiåret skritt for skritt tvunget fram en rettstilstand på helseområdet som de fleste EU-regjeringene har protestert kraftig mot. Domstolen har fastslått at alle helsetjenestene faller inn under EU-traktatens krav om fri flyt av tjenester på tvers av nasjonale grenser. Sylvia Brustad har problem nok med å holde styr på helseutgiftene innen norske grenser. Med fri flyt over alle Europas grenser blir styringsproblemene grenseløse for enhver helseminister. Det har regjeringene skjønt, men det spiller ingen rolle for EF-domstolen.

Huskelapp 5: Men EUs grunnproblem er likevel at den stadig mer prinsippfaste markedsliberalismen produserer sosiale påkjenninger som overbelaster velferdspolitikken i alle medlemsland.

Et eksempel: Inntektsforskjellene EU økte kraftig da EU fra 1986 satte i verk sitt indre marked med friere flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Fra 1990 økte inntektsforskjellene raskt også i Norge, Sverige og Finland - først fordi stadig flere markeder ble sluppet fri som forhåndstilpasning til EUs indre marked – og så på grunn av den EØS-avtalen som trådte i kraft i 1994.

Det førte til at andelen fattige økte betydelig i alle nordiske EU-land fra 1990-1995, mens økningen i resten av EU kom allerede i andre halvdel av 1980-tallet.

EAPN, (European anti-poverty network), paraplyorganisasjonen for dem som arbeider med fattigdomsspørsmål i Europa, fastslår at EU driver fram ”en særlig modell for konkurranseevne som på mange måter øker fattigdommen og gjør livet hardere for de fattige”.

En fellesuttalelse i mars 2006 fra tre viktige deler av det organiserte Europa, fra Euro-LO, fra Social Platform som er en paraplyorganisasjon for organisasjoner innen sosialsektoren fra hele Europa og fra EEB, som er en tilsvarende paraplyorganisasjon for europeiske miljøorganisasjoner er enda krassere:

”EUs medlemsland prøver i alt for mange tilfeller å underby hverandre med lavest mulig lønn, de mest fleksible arbeidsforhold, de svakeste arbeiderrettighetene, den laveste sosiale beskyttelsen og den laveste profittbeskatningen.”


Huskelapp 6: Gang på gang har EU-kommisjonen de siste 20 åra fått EUs regjeringssjefer og finansministre til å vedta
- at de laveste lønningene må bli lavere og inntektsforskjellene må øke,
- at arbeidsløshetstrygden må bli lavere og utbetalingstida kortere,
- at velferdsordningene ikke må være så gode at de holder folk vekk fra arbeidslivet,
- at arbeidsgiverne må få større handlefrihet ved ansettelser og oppsigelser,
- og at de sentrale tariffavtalene må få mindre betydning.

Dette var riktignok ingen politikk som var enkel å selge. Det ærligste hjertesukket kom fra Luxemburgs statsminister, Claude Juncker, da han sa at ”vi vet alle hva vi må gjøre, men vi vet bare ikke hvordan vi skal gjenvelges dersom vi gjør det”.


Huskelapp 7: Men EF-domstolen stiller ikke til valg. Den har alltid vært garantisten for at EU ikke kan legge om kursen – vekk fra de markedsliberale løsningene. For EUs markedsliberalisme er traktatfesta, og EU-traktaten kan bare endres hvis alle regjeringene – nå er de 27 – er enige om det.

Vaxholm/Laval-dommen og Rüffert-dommen er lærestykker i hvordan EU-domstolen med EU-traktaten som ryggstø angriper den nordiske velferdsmodellen i dens innerste kjerne. Det er gjennom tariffavtaler at fagbevegelsen har kjempa fram den solidariteten i arbeids- og samfunnsliv som har gitt det trygge grunnlaget for den nordiske velferdsmodellen: lønninger som er til å leve av – og lønnsforskjeller som har vært langt mindre enn ellers i Europa.

(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 3. mai 2008)