Helsedirektiv på lur

Når EF-domstolen skyver det politiske demokratiet til side

Både offentlige og private helsetjenester ble unntatt fra tjenestedirektivet ved det kompromisset som ble snekra mellom høyre- og venstresida i EU-parlamentet i februar 2006. Mange hilste dette unntaket velkommen, men EU-kommisjonen meldte raskt at den i stedet ville forberede et eget direktiv om grensekryssende helsetjenester.

I september 2006 sendte Kommisjonen ut på høring et uformelt diskusjonsnotat om hva som kunne være innholdet i et helsedirektiv. Dette notatet har åpenbart støtt på motstand fra mange nok regjeringer til at EU-kommisjonen i desember 2007 valgte å utsette å legge fram noe helsedirektiv på ubestemt tid.

Overfor de regjeringene som stritter mot friere flyt av helsetjenester, har EU-kommisjonen likevel et sikkert trumfkort. Trumfkortet er EF-domstolen. Denne domstolen har siste tiåret tvunget i gjennom en rettstilstand på helseområdet på tvers av hva de fleste regjeringene har ønsket.


EF-domstolen fastslo alt i 1979 at hvis legebehandling i en annen medlemsstat ”var mer effektiv” enn den pasientens hjemland kunne tilby, skulle utgiftene til behandlingen refunderes som om behandlingen hadde foregått innenlands.

Dermed var det åpnet for fritt lege- og sjukehusvalg over hele EU – i en situasjon der få EU-land hadde en slik ordning innen sine egne grenser. Konsekvensen måtte bli at EU-statene – den gang var de 9 – raskest mulig måtte harmonisere ikke bare helseforsikringen, men også viktige deler av helsepolitikken. Ellers ville det forrykke all balanse mellom statene og undergrave styringen av den nasjonale helsepolitikken.

Men fritt valg over hele EU ble det ikke. Ikke da. Regjeringene gikk samstemmig inn for at de lovreglene som EF-domstolen baserte dommen på, måtte endres. I 1981 vedtok Ministerrådet – enstemmig – at nasjonale myndigheter kunne godkjenne legebehandling i andre EU-land bare hvis det var administrativt og medisinsk nødvendig – og bare hvis behandlingen var del av det nasjonale behandlingstilbudet. Dermed var helsepolitikken fortsatt et nasjonalt anliggende – i nesten tjue år.


Men i 1998 fikk EF-domstolen sjansen på nytt i forbindelse med en ny rettssak. Domstolen fastslo at EU-reglene om fri bevegelse av varer og tjenester også måtte legges til grunn for den nasjonale helsepolitikken – og nå kunne ikke regjeringene svare med lovendring. For nå valgte EF-domstolen å hente domspremissene fra EU-traktaten – i de grunnleggende prinsippene om fri bevegelse av varer og tjenester. Disse prinsippene kunne bare endres hvis alle regjeringene var enige om det – og det var de ikke lenger. De var blitt 15 i tallet, og det var stadig vanskeligere å mønstre full enighet.

Ti regjeringer engasjerte seg likevel og var enige om at sjukehusbehandling ikke var å oppfatte som en tjeneste av det slag som EU-traktatens artikkel 50 handler om, blant annet fordi det dreide seg om en gratistjeneste som det ikke var noe marked for.

Dette var EF-domstolen ikke enig i. Den fastslo at alle helsetjenester faller inn under artikkel 50, og dermed under prinsippet om fri bevegelse.

Slik har det fortsatt. Med nye dommer i 2001 og i 2003 har EF-domstolen skritt for skritt tvunget fram en situasjon der EU-statene må finne seg i at prinsippet om fri flyt av helsetjenester er dagens rettstilstand. Det gjør styringen av helseutgiftene langt vanskeligere og vil etter hvert tvinge fram en stadig tettere samordning av den nasjonale helsepolitikken i 27 land.

Et helsedirektiv skal etter forutsetningene inn i EØS-avtalen. I høringsuttalelsen fra den norske regjeringen er det ingen prinsipielle motforestillinger mot at norsk helsevesen underlegges et EU-direktiv. Det stilles riktig nok en serie vilkår som også andre regjeringer kan ha stilt. Enkelte av dem er nok i strid med hva EU-kommisjonen ønsker med direktivet, men samtidig er de såpass generelt formulert at de er lite bindende.

Her er noen eksempler:
- Mulighetene for å planlegge og kontrollere de offentlige helsekostnadene må trygges,
- norske prioriteringer mellom pasientgrupper må ikke undergraves,
- kvaliteten på helsetjenestene må sikres,
- helsetilbudet i tynt befolkede områder må opprettholdes,
- medlemsstatene må sjøl avgjøre hva som er passende og etisk forsvarlig behandling,
- økt pasientmobilitet må ikke føre til større sosial ulikhet i tilgangen til helsetjenester,
- det må ikke bli slik at bare de mest ressurssterke pasientene kan nyte godt av
helsetjenester i utlandet,
- kvinners helse og kvinnesjukdommer må gis tilstrekkelig oppmerksomhet i forslaget fra
EU-kommisjonen,
- friheten til å yte helsetjenester og til å etablere seg i et annet land må ikke bety rett til å få
offentlie støtte fra dette landet.

Hvis tjenestedirektivet gjøres til norsk lov, er faren stor for at prinsippene fra dette direktivet slår inn også på helsesektoren.

Ved å ta helsesektoren ut av tjenestedirektivet håpet nok pådriverne bak direktivet at fagforeninger og brukerorganisasjoner fra denne sektoren ikke skulle gå tungt inn i kampen mot tjenestedirektivet. Det er viktig at det motsatte skjer i debatten om tjenestedirektivet her i Norge.

I EU har kampen mot tjenestedirektivet hatt betydning for hva slags helsedirektiv EU-kommisjonen kan komme til å fremme. Hvis vi her i Norge kan få avvist tjenestedirektivet, vil det på tilsvarende måte sette stramme rammer for hva slags helsedirektiv som kan bli godtatt fra norsk side.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 19. april 2008)