Fra Vaxholm til Rüffert

Hvor lenge skal EØS-tilhengerne i fagbevegelsen la seg denge?


EF-domstolen fornekter seg ikke. Den nordiske modellen for arbeidslivet skal knekkes. EU-kommisjonen må gjerne holde festtaler om den. Nordiske fagblad må gjerne smigre leserne sine med at vi har noe ”Europa” misunner oss. Jo mer vi tror på slikt, jo mindre fare er det for at vi oppdager at det som hylles, står i fare for å forsvinne.

På torsdag falt det en dom i EF-domstolen som fastslår at det er forbudt å kreve at offentlige byggeoppdrag bare kan gis til virksomheter ”som skriftlig har forpliktet seg til … minst å betale sine ansatte den på leveringsstedet overenskomstmessig fastsatte lønn”.


Den tyske delstaten Niedersachsen har vedtatt en lov som krever at offentlige byggeoppdrag og lokal persontransport bare kan gis til selskap som betaler lønninger i samsvar med ”fastsatt tariffavtale”. Hovedentreprenøren forplikter seg til å pålegge eventuelle underentreprenører de samme vilkår.

Høsten 2003 vant selskapet ”Objekt und Bauregie” en byggekontrakt der selskapet forplikta seg til å betale lønninger i samsvar med tariffavtalen i området. Et polsk selskap ble tildelt en underentreprise, og det ble etter hvert påvist at de 53 polske bygningsarbeiderne fikk under halvparten (46,57 %) av gjeldende tarifflønn.

Kontrakten med ”Objekt und Bauregie” ble sagt opp. Selskapet gikk konkurs og engasjerte stjerneadvokaten Dirk Rüffert. Han gikk til sak mot delstaten Niedersachsen for en tysk domstol som ba EF-domstolen avgjøre om EU-retten var brutt.


EF-domstolen pakker ikke inn dommen sin i løsprat. Den fastslår av hvis tyske tariffavtaler må følges ved slike byggeoppdrag, vil selskap i mange andre EU-land ”miste de konkurransefordeler de har som følge av lavere lønnsomkostninger”. Dermed hindres den frie flyten av tjenester som er et grunnprinsipp i EU-traktaten (artikkel 49).

Altså: På EUs indre marked skal det lave lønnsnivået i Øst-Europa eksporteres vestover. Slik skal EU-traktatens frie konkurranse forstås.


Nå kan den frie flyten av tjenester i artikkel 49 fravikes hvis det kan begrunnes med det som EU-retten kaller ”tvingende allmenne hensyn”. Praksis har vist at det er ikke mange slike hensyn EF-domstolen er villig til å godkjenne. Denne gang vurderer domstolen om det fins noen slike hensyn i det såkalte utstasjoneringsdirektivet.

I utstasjoneringsdirektivets artikkel 4 står det at medlemsstatene skal påse at de arbeidstakere som er utstasjonert på deres område, sikres ”de arbeids- og ansettelsesvilkår som er fastsatt i den medlemsstaten der arbeidet utføres”. Det kan skje ved ”lov eller administrative bestemmelser, og/eller ved kollektive avtaler eller voldgiftskjennelser som har generell anvendelse.”

I artikkel 8 stilles det krav som tariffavtaler sjelden oppfyller verken i Tyskland eller i Norden. Enten skal tariffavtalene ” overholdes av alle virksomheter innen pågjeldende sektor eller bransje i det pågjeldende geografiske område” - eller så skal en legge til grunn tariffavtaler ”som inngås av de mest representative arbeidsmarkedsparter på nasjonalt plan, og som gjelder på hele det nasjonale området”.


EF-domstolen fastslår at lovpålegget i Niedersachsen svikter på flere punkter. Den aktuelle tariffavtalen omfatter ikke alle bedrifter i bransjen. Den tarifflønna som de polske arbeiderne skulle hatt, ligger høyt over den minstelønna som det er snakk om i utstasjoneringsdirektivet. Lovpålegget gjelder bare offentlige oppdragsgivere, ikke private.


Domstolens logikk er ikke alltid helt lett å følge. Den er helt med på at utenlandske arbeidstakere må likestilles med tyske. Men samtidig fastslår den at ”plikten til å overholde tariffavtaler (medfører) nettopp ikke en faktisk likestilling med de tyske arbeidstakere” fordi det hindrer at arbeidstakere fra andre land kan sysselsettes i Tyskland ”da arbeidsgiveren deres ikke kan anvende omkostningsfordelen” ved et lavere lønnsnivå.

EF-domstolen er frisk nok til å understreke at den ville kunne godta det hvis den polske underentreprenøren frivillig hadde betalt sine ansatte lønninger som ligger over det minstenivået som utstasjoneringsdirektivet tar sikte på.

Forbundsregjeringen i Tyskland har engasjert seg til støtte for lovpålegget i Niedersachsen. Ett av argumentene var at det var ”et tvingende allment hensyn” å verne ”fagforeningers organisering av arbeidslivet”. Det blir kontant avvist av EF-domstolen uten begrunnelse.

Den tyske regjeringen argumenterte også med at dette grep inn mot stabiliteten i velferdsordningene fordi velferdsytelsene i stor grad var knytta til arbeidstakernes lønnsnivå. Det ble like kontant avvist.


Rüffertdommen er i direkte motstrid mot ILO-konvensjon 94 som sier at det ved offentlige byggeoppdrag kan kreves lønns- og arbeidsvilkår som er i samsvar med gjeldende tariffavtale. Fra 1. mars i år er denne konvensjonen tatt inn i norsk lov.

Det kinkige for EU er at 9 EU-land har ratifisert denne konvensjonen. Det har ikke EU. Men EU-retten, slik den tolkes av EF-domstolen, er klar: Er en nasjonal lov i strid med en EU-lov, har EU-loven forrang. Det hjelper derfor ikke om ILO-konvensjonen tas inn i nasjonale lovverk. Den må vike for EU-retten.


I Norge må ILO-konvensjonen vike for EØS-retten. ESA-juristene vil nok kaste seg med begeistring over den jobben. De kan bare tas av jobben hvis vi sier opp EØS-avtalen. Den debatten bør nå reises for alvor innen alle berørte fagforbund, ikke minst innen Fellesforbundet.

Det svenske nettstedet for arbeidsrettslige spørsmål, ”Lag & Avtal”, oppsummerte Vaxholm-dommen slik: ”Det EF-domstolen ikke godtar, det er at foretak som er etablert i andre land må følge svensk tariff når de utfører oppdrag i Sverige.”
Rüffert-dommen banker dette budskapet inn med slegge. Hvor lenge skal EØS-tilhengerne i fagbevegelsen la seg denge?


Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 5.april 2008