Nulltoll og tullprat

Det var under handelsavtalen - før EØS – at en økende del av vareeksporten vår (utenom gass og olje) gikk til EU


Norge hadde fra 1973 en frihandelsavtale med EU. Den ble inngått etter EU-avstemningen i 1972 og trådte i kraft i juli 1973. Tollsatsene mellom Norge og EU ble trappa ned til null i løpet av en kort overgangsperiode. Tilsvarende ble det nulltoll på importen fra EU.

Næringsmiddelindustrien var det eneste unntaket. Det har vært toll på bearbeidede landbruksvarer (etter norsk ønske) og på en del fiskeprodukter (etter EUs ønske). Men på alle andre industriprodukter og på alle råvarer har det i tre tiår vært full tollfrihet og ingen kvotebegrensninger på handelen mellom Norge og EU.

EØS-tilhengeren Hallvard Bakke, leder for Sosialdemokrater mot EU (SME) i 1994, sa det slik i en artikkel i Dagsavisen i 2003:

«Betydningen av EØS-avtalen er meget sterkt overdrevet. At vi uten denne avtalen ville «spille hasard med norske arbeidsplasser», slik det har vært hevdet, har intet grunnlag i den virkelige verden. Mange tror at EØS er avgjørende for markedsadgangen til EU. Dette er ikke riktig. Ved bortfall av EØS ville den tidligere handelsavtalen med EU tre i kraft i samsvar med bestemmelsene i § 120 i avtalen. Norge ville kunne selge sine varer uten toll og andre handelshindringer akkurat som før.» (20.11.2003)

Frihandelsavtalen sikra altså markedsadgang begge veier: norsk markedsadgang til EU-markedet og tilsvarende adgang for alle EU-land til det norske markedet.

Handelen med EU vokste i absolutte tall kraftig både før EØS-avtalen trådte i kraft i 1994 og etter 1994. Men handelen med land utenfor EØS-området har vokst enda sterkere.

Fortsatt er EU den dominerende handelspartneren for norsk næringsliv. For tida går i overkant av 60 prosent av eksporten av tradisjonelle varer (utenom olje og gass) til EU. Det er en betydelig nedgang siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994. Da gikk 75 prosent av den norske vareeksporten (utenom olje og gass) til EU.

Denne vridningen vekk fra EU viser at Norge er i en robust handelspolitisk situasjon. Handelsavtalen fra 1973 hadde gitt eksportindustrien vår i all hovedsak samme markedsadgang til EU-markedet som EØS-avtalen ga. Det var derfor ingen grunn til at EØS-avtalen skulle dreie utenrikshandelen vår ytterligere i retning av EU.

Importen fra EU har også økt kraftig både under handelsavtalen og under EØS. Men EUs andel av norsk import har vært mye mer stabil. Av importen kommer rundt 68 prosent fra EU. I 1994 var andelen 70 prosent.

Under handelsavalen (1973-1994) tapte norsk næringsliv markedsandeler til EU på det norske markedet mens få norske næringer utenom olje- og gassnæringen klarte å vinne markedsandeler på EUs indre marked.

Det samme har skjedd etter at EØS-avtalen trådte i kraft i 1994, men i mindre grad. Norsk industri har ikke vunnet tilbake tapte markedsandeler hjemme, mens det er stort sett bare olje, gass og oppdrettsfisk som kan vise til økte markedsandeler i EU.

I forhold til frihandelsavtalen har EØS-avtalen hatt to fordeler:
• Vår eksport av bearbeidede fiskeprodukter møter lavere tollsatser enn under frihandelsavtalen.
• EU kan ikke ta i bruk antidumpingvåpenet mot norsk industri.

Disse fordelene er relativt beskjedne. Bondevik-regjeringens EØS-melding fra 2002, St.meld. nr. 27 (2001-2002), angir at den samlede tollbelastningen på eksporten av fisk til EU var 2-3 prosent av den samlede verdien av Norges eksport av fisk til EU. Tollbelastningen er enda mindre i dag. Det skyldes at EU deler av året har problemer med å dekke behovet for fiskeprodukter, og at tollsatser derfor enten settes ned på varig basis eller at det gis kvoter med nulltoll i perioder.

Antidumpingvåpenet er også mindre aktuelt i dag. Fra 1970 til 1992 reiste EU antidumpingsaker ved seks anledninger: om fiskegarn (1979), fiberplater (1982), ferrosilisium (1983 og 1990), aluminium (1984) og silisiumkarbid (1986).

Saken om aluminium ble henlagt. I de andre sakene ble norske bedrifter pålagt å selge til over en bestemt minstepris. Ikke i noe tilfelle ble norske bedrifter ilagt straffetoll, noe EU har brukt mot land i Øst-Europa og den tredje verden.

Faren for dumpinganklager er dessuten gått ned siden 1980-tallet. Den norske næringsstøtten er lagt om, norske bedrifter må i stigende grad betale markedspris for strøm, og WTO stiller langt strengere krav til antidumpingtiltak enn det som EU la til grunn på 1980-tallet.

Mantraet om at vi trenger EØS for å ”få solgt varene våre til EU” er en hersketeknikk for å få oppmerksomheten bort fra at nesten all vår vareeksport til EU hadde samme tollfrihet under handelsavtalen før 1994 som i EØS.

Terpingen på temaet markedsadgang har satt sine spor i folkemeningen. En meningsmåling av MMI i september 1994, et halvt år etter at EØS-avtalen var trådt i kraft og et par måneder før folkeavstemningen om EU-medlemskap, viste at halvparten av velgerne mente det ville være toll på eksport av industrivarer hvis Norge sa nei til medlemskap i EU.

På spørsmål fra en journalist i Klassekampen om ikke regjeringen hadde et ansvar for å rette opp slike misforståelser blant velgerne så nær en folkeavstemning om EU-medlemskap, svarte handelsministerens pressetalsmann at «det får aktørene i EU-debatten ta seg av». (21.9.94)

Det var en påfallende forskjell på ja-velgere og nei- velgere i kunnskapsnivået på dette punktet. Blant EU-tilhengerne mente to av tre at det ville være toll på industrivarer hvis det ble nei-flertall ved folkeavstemningen. Det var derfor ikke rart at de kunne finne på å stemme ja.

Blant EU-motstanderne hadde en tredel samme feiloppfatning. De ville stemme nei likevel.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 14. januar 2012)