Hvilket EU binder EØS oss til?

Det største demokratiproblemet: bindingen til en markedsliberalisme som er ment å vare evig


Gjennom EØS har Norge bundet seg til et markedsliberalt system med store samfunnsmessige konsekvenser. Det er en markedsliberalisme som
- fremmer privatisering,
- svekker standarder i arbeidslivet,
- øker sosiale forskjeller,
- håndheves av en domstol med makt til å drive EU – og dermed EØS - i markedsliberal retning,
- er fastlagt i en traktat som bare kan endres hvis alle EU-regjeringene er enige om det.

En markedsliberalisme som fremmer privatisering: Det er ingen ting ved EUs regelverk som direkte påbyr at offentlig virksomhet skal privatiseres. Men friest mulig konkurranse er et så grunnleggende EU-prinsipp at det i praksis fremmer privatisering.

Fra tidlig på 1980-tallet har EU sluppet løs konkurranse på stadig flere markeder. Den dramatiske endringen kom da EU vedtok opplegget for ”det indre markedet” i 1985. Dette liberaliseringsprosjektet på bortimot 300 lovendringer tok vekk det meste av den nasjonale styringa over nærings- og arbeidslivet i Vest-Europa.

Kapitalistisk organisert vareproduksjon stanger mot grenser der den store profitten blir stadig mer uviss. Utviklingen av helt nye typer produkter krever stadig større investeringer, og inntjeningen ligger stadig lenger inn i framtida. En så langsiktig næringsutvikling krever en tålmodig kapital som det blir stadig mindre av på dagens aksjemarkeder. De preges av heseblesende pengeflytting over til aksjer som på kort sikt gir størst løfter om avkastning.

På ett felt fins det likevel markeder med garantert avsetning. Det er de formene for tjenesteyting der det offentlige har tatt ansvaret for å dekke nødvendige samfunnsbehov: Omsorg, utdanning, grunnleggende infrastruktur. Her er det trygg inntjening for privat kapital hvis tjenestene kan konkurranseutsettes.

En markedsliberalisme som svekker standarder i arbeidslivet: En fellesuttalelse i mars 2006 fra tre viktige deler av det organiserte Europa, fra Euro-LO, fra Social Platform som er en paraplyorganisasjon for organisasjoner innen sosialsektoren fra hele Europa og fra EEB, som er en tilsvarende paraplyorganisasjon for europeiske miljøorganisasjoner tar kraftig i:
”EUs medlemsland prøver i alt for mange tilfeller å underby hverandre med lavest mulig lønn, de mest fleksible arbeidsforhold, de svakeste arbeiderrettighetene, den laveste sosiale beskyttelsen og den laveste profittbeskatningen.” (”Move up a gear for sustainable development”, 6.3.06)

En markedsliberalisme som øker sosiale forskjeller: I de fleste europeiske land avtok de sosiale forskjellene til inn på 1980-tallet. Etter at EU fra 1985 slapp konkurransen løs på det indre markedet, begynte de sosiale forskjellene å øke. (”Growing Unequal? Income Distribution and Poverty in OECD Countries”, OECD mai 2011)

Men er det liberaliseringen som har økt de sosiale forskjellene?

Det har et stort anlagt forskningssamarbeid forsøkt å finne ut av. Et tjuetall rapporter går gjennom erfaringene fra seks enkelte land og fire bransjer. (Rapportene fins på nettstedet www.pique.at.)

Privatisering betyr flere utrygge jobber, større lønnsforskjeller og fare for at fagbevegelsen splittes og svekkes. Pensjons-, sjukelønns- og ferieordninger svekkes i mange tilfeller. I de fleste bransjene fører liberaliseringen til at lønningene går ned blant dem som har dårligst lønn fra før.


En domstol som har makt til å drive EU i markedsliberal retning: Fire dommer fra EU-domstolen i 2007-8 forrykker hver på sin måte maktforhold mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.

Dommene begrenser konfliktretten (Viking Line og Laval), muligheten for å stille krav om tarifflønn ved offentlige oppdrag (Rüffert) og retten til å likebehandle utenlandske og innenlandske selskap (Luxemburg).

Dommene snur opp-ned på utstasjoneringsdirektivet, det EU-direktivet som er viktigst i forbindelse med grensekryssende oppdrag. Det betyr blant annet at utstasjonerte arbeidsinnvandrere bare sikres lønn som kan ligge langt under gjeldende tariff.

Rüffert-dommen fra 2008 er i tillegg i direkte motstrid til ILO-konvensjon 94 som sier at det ved offentlige byggeoppdrag kan kreves lønns- og arbeidsvilkår som er i samsvar med gjeldende tariffavtale på det stedet der arbeidet foregår.

En markedsliberalisme som skal vare evig: Liberaliseringskrava til EU har ryggdekning i de grunnleggende markedsfrihetene i EU-traktaten. Den traktaten kan bare endres hvis alle medlemsland, 28 med Kroatia, er enige om det. Det er dette som gjør EU-liberaliseringen så særegen. Det ligger innbygd i EU-logikken at verken regjeringer eller velgere skal kunne ombestemme seg - ut fra de erfaringene en gjør med så utstrakt liberalisering.

Å avliberalisere det indre markedet er ikke gjort i en håndvending. Enkeltdirektiv kan nok endres hvis det er kvalifisert flertall for det i Rådet (nærmere ¾ flertall) og simpelt flertall i Parlamentet. Men hvis endringen er kraftigere, vil noen (et konsern, en bransjeorganisasjon, en regjering) reise sak for EU-domstolen med påstand om at endringen er i strid med de grunnleggende markedsfrihetene i EU-traktaten. Sjansen er overveldende for at domstolen vil gi dem medhold. EU- domstolen oppfatter det som sin traktatbestemte plikt å sørge for at EU utvikler seg mot stadig mer vedvarende liberalisering.

En sentral del av det vi her i Norge kaller EØS-debatt, er i EU-land en debatt om markedsliberalismen på det indre markedet. Det største demokratiproblemet både ved EØS og ved det indre markedet er at denne markedsliberalismen er låst fast i en EU-traktat som bare kan endres hvis alle EU-regjeringene er enige om det.

(Artikkelen ble trykt i klassekampen lørdag 28. januar 2012)