LOs 15 krav til EØS

En EØS-utvikling som ingen tillitsvalgt ville ha godtatt da LO godkjente EØS-avtalen i 1992

LO stilte under EØS-forhandlingene femten krav for å godta EØS-avtalen. Jussprofessor Torstein Eckhoff konkluderte slik da at forhandlingsresultatet med EU forelå i mars 1992: ”LO har bare fått innfridd ett av sine femten krav til EØS-avtalen, men jeg er i tvil om hvor lurt det ene kravet var".

På representantskapsmøtet 22.juni 1992 vedtok LO likevel mot 26 stemmer å anbefale at EØS-avtalen ble ratifisert. Det representantskapet ikke visste, var at EØS skulle komme til å påtvinge det norske arbeidslivet vilkår som ingen tillitsvalgt den gang ville ha godtatt.

Her er fire typiske krav:

Krav 8: "Konsesjonslovene må bygges ut for å trygge samfunnsmessig styring av næringspolitikken, fremme samfunnsinteressene og sikre statlig innflytelse på og kontroll med eierstrukturen i næringslivet. Lovgivningen må gjøres til et hensiktsmessig virkemiddel og bedres for å sikre mot bedriftsoppkjøp fra utlandet med sikte på å overta teknologi uten videreføring av produksjonen"

Slik gikk det: Før Norge ble medlem av EØS, hadde vi en industrikonsesjonslov som gjorde det mulig å stille krav til utlendinger som ville kjøpe seg inn i norske selskap. Den loven var naturligvis ikke forenlig med EØS-avtalen, og Stortinget vedtok i stedet den såkalte ervervsloven.

Ervervsloven ga også adgang til å stille krav til eiere som kjøpte seg inn norske selskap – og nå uansett om de var utlendinger eller norske borgere. Men den loven måtte også vekk fordi ESA mente den var i strid med den frie etableringsretten.

Krav 9: ”Norske myndigheter må ha styring med virksomheten på den norske kontinentalsokkel. Samfunnsinteressene skal fortsatt ligge til grunn for utdeling av rettigheter."

Alt før representantskapsmøtet i 1992 hadde EU lagt fram et forslag til oljedirektiv som ville rive grunnlaget bort for all nasjonal styring av olje- og gassutvinningen. Stortingsflertallet vedtok å ta dette direktivet inn i EØS-avtalen våren 1995 – mot stemmene til SV, Senterpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse.

Krav 12: ”Ved fri bevegelse av kapital må grunnlaget for innsyn bedres og tiltak treffes for å unngå skatteunndragelser.”
Såkalte NUF-selskap (Norskregistrert utenlandsk foretak) er et ekstremt eksempel på hvordan innsyn hindres. Slike selskap kan etableres helt proforma et sted i utlandet for så å opprette en filial i Norge. I Storbritannia kan slike selskap etableres med en aksjekapital på ett pund.

Selskapsformen har ført til så mye svindel at Skatteunndragelsesutvalget foreslår å forby NUF-selskaper som er etablert utafor EØS-området dersom de ikke driver reell virksomhet i stiftelseslandet. NUF-selskap som er etablert i et EU- eller et EØS-land kan derimot ikke forbys. Det følger av en dom i EF-domstolen i mars 1999.



Krav 10: ”Norsk avtale- og lønnsforhold må gjelde for arbeid i Norge. Vertslandets regler må gjelde som minimum for arbeid i andre EØS-land.”
EØS har utvikla seg slik at dette stadig undergraves. Her er noen av grunnene.

- LO-kongressen beklaga i mai 2009 med overveldende flertall at regjering og Storting noen måneder tidligere hadde godkjent EUs tjenestedirektiv. Det direktivet øker konkurransen om å yte tjenester på tvers av grenser – og dermed konkurransen mellom de menneskene som skal yte disse tjenestene.

Konkurransen øker mest for dem som på forhånd står svakest – som ufaglærte i de delene av arbeidslivet der få er fagorganisert. Der kan arbeidsgivere fristes til å ansette dem som krever minst og klager minst. Nedgangsspiraler kan fort spre seg til andre deler av arbeidslivet. Det viser erfaringer i andre land.


- EUs vikarbyrådirektiv har vært til intens debatt i mange forbund fordi det pålegger oss å fjerne alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte ”tvingende allmenne hensyn”. Det er EFTA-domstolen som avgjør hvilke hindringer det er.

Både Arbeidsmiljøloven og en del norske tariffavtaler legger begrensninger på bruken av innleide arbeidere. De begrensningene er i fare. LO har derfor krevd at vetoretten brukes.


- Den rødgrønne regjeringen forplikta seg i regjeringserklæringen fra 2009 (Soria Moria II) til å holde fast ved ILO-konvensjon nr. 94. Det betyr at de som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid for det offentlige, må garantere de ansatte lønn og arbeidsvilkår “på nivå med gjeldende tariffavtale” i bransjen, eller ”det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke”.

ESA godtar ikke dette og har brakt saken inn for EFTA-domstolen, den domstolen som har til oppgave å håndheve EØS-regelverket. Det regelverket sier ingen ting om forholdet mellom EØS-regler og ILO-konvensjoner. ILO-konvensjonene springer ut av et globalt trepartssamarbeid av avgjørende betydning for standarder i arbeidslivet over hele kloden. Det er ingen grunn til å godta at ESA og EFTA-domstolen har myndighet til å avgjøre hvilken status ILO-konvensjoner skal ha i Norge.

- Fire dommer i EU-domstolen har siden 2008 snudd store deler av den europeiske arbeidsretten opp-ned. Grunnleggende faglige rettigheter skal heretter underordnes markedsfrihetene til EU. Dommene kan bli skjebnesvangre for styrkeforholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.

EU-domstolen fastslår at ethvert selskap som jobber på tvers av nasjonale grenser, skal ha lov til å underby de lønns- og arbeidsvilkår som fagbevegelsen gjennom faglig og politisk kamp i 3-4 generasjoner har fått etablert for innenlandske selskap. Det betyr frihet til å dumpe lønninger og arbeidsvilkår bare du har registrert selskapet ditt i et annet land enn der jobben skal gjøres.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 4. februar 2012)