Garanti uten innhold

Erklæringen som skal få LO-kongressen til å godta tjenestedirektivet

Neste torsdag stemmer Stortinget over tjenestedirektivet. To partier, SV og Senterpartiet, stemmer for at Norge ikke skal ta direktivet inn i norsk lov. Kristelig Folkeparti stemmer for direktivet, men med forbehold om at det blir ny behandling av direktivet i Stortinget ”dersom det skulle visa seg at LOs fire krav til direktivet ikkje vert oppfylt”. Så det kan bli omkamp!

Regjeringen har utarbeida en erklæring som har LO som adresse – og som skal følge med når tjenestedirektivet godtas. Se ramme lengre ned på sida. Erklæringen lider av to svakheter:

Den minste svakheten er at den glir utenom alt som det virkelig ville vært viktig for LO å få garantier for.

EL- & IT-forbundet har lagd et forslag til erklæring som er langt mer konkret og som ville ført til at overvåkingsorganet ESA og EFTA-domstolen måtte ha godtatt at tjenestedirektivet skulle ha andre rettsvirkninger i Norge enn i EU - dersom EU-kommisjonen også hadde underskrevet erklæringen. Uttalelsen kan lastes ned fra www.elogit.no.

Her er noe av det som står i EL- & IT-uttalelsen og som regjeringen ikke bryr seg om å ”garantere”.

- At direktivet skal praktiseres med full respekt for ILO-konvensjon nr. 94 som opplagt er i strid med Rüffert-dommen og dermed med EU-retten.
- At direktivet ikke berører tiltak for å hindre lavere lønn enn hva man kan forvente for denne typen arbeid i Norge.
- At allmenngjøring skal sikre arbeidsinnvandrere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har, i tråd med det som ble lagt til grunn da Stortinget vedtok allmenningsloven i 1993.
- At direktivet ikke setter noen begrensninger for hvilke deler av en tariffavtale som kan allmenngjøres eller måten dette gjøres på.
- Og mest prinsipielt: at direktivets økonomiske friheter og konkurranseregler ikke skal gå foran hensynet til grunnleggende sosiale rettigheter.

Alle disse fem strekpunktene er i strid med en eller flere av de dommene som EF-domstolen har felt i det siste. Det er samtidig ingen tvil om at de er del av LO-sekretariatets fire vilkår for å godta tjenestedirektivet.

Får vi disse strekpunktene inn i en felleserklæring som EU-kommisjonen underskriver på, må EFTA-domstolen på avgjørende punkter dømme annerledes enn EF-domstolen. Sjansen for at den vil underskrive noe slikt, er minimal. Men det er ingen unnskyldning for statsminister Stoltenberg og Arbeiderpartiets stortingsgruppe – hvis de uten noen underskrift fra EU-kommisjonen på en så konsekvent oppfølging av LOs fire krav, godtar tjenestedirektivet.


For den største svakheten ved erklæringen er at den uten EU-kommisjonens underskrift ikke er verdt papiret den er trykt på.

I forbindelse med forhandlingene om svensk medlemskap i EU i 1994 krevde den svenske fagbevegelsen at svenske tariffavtaler måtte gjelde når utenlandske selskap utførte arbeid i Sverige - og at fagbevegelsen hadde rett til å sette inn kamptiltak for å få oppretta en tariffavtale med et slikt selskap.

Fra regjeringen til Ingvar Carlsson og fra den svenske LO-ledelsen ble det kjørt en knallhard kampanje om at alle slike faglige rettigheter ville være trygge hvis Sverige ble medlem av EU.

De ferske dommene til EF-domstolen viser hvor misvisende det var:
- Nasjonal arbeidsrett er underlagt EU-retten. Det fikk ikke svenske velgere vite i 1994.
- Hvis et firma fra et EU-land vinner et oppdrag i Sverige, kan ikke svensk fagbevegelse kreve at dette firmaet inngår tariffavtale med et svensk fagforbund. Det visste ingen tillitsvalgte i svensk fagbevegelse i 1994.
- Svenske fagforeninger kan ikke gå til blokade og sympatistreik mot et slikt firma for å tvinge fram en tariffavtale, tiltak som etter svensk lov (Lex Britannia) har vært lovlige siden 1991. Det ante ikke medlemmene i Byggnads noe om i 1994.

Men garantiene om at alt dette var i orden, ble spredt med store bokstaver og høyt lydnivå hele høsten 1994.

Hvilket grunnlag var det for å gi slike garantier?

I november 1993 fikk arbeidsmarkedsminister Börje Hörnlund et brev fra Padraig Flynn i EU-kommisjonen som lovte at ”Maastricht-avtalen ikke på noen måte krever at svensk praksis på arbeidsmarkedet endres”. (Det var på grunnlag av Maastricht-traktaten at Sverige – og Norge - hadde søkt medlemskap i EU.)

Dette brevet hadde ikke noen juridisk status. De svenske forhandlerne forsøkte derfor å få de sentrale setningene til Flynn inn i forhandlingsprotokollen mellom EU og Sverige. Det endte med en ensidig protokoll fra svensk side, en protokoll som EU-kommisjonen ikke skrev under på.

Men garantert ble det – fra svensk side! Sverige havna i EU med knapp margin, og EF-domstolen dømmer på tvers av alle sosialdemokratiske drømmer.



Her er erklæringen som regjeringen vil lege fram for EU-kommisjonen:

Erklæring
Ved innlemmelsen av tjenestedirektivet (2006/123/EF) i EØS-avtalen stadfester Norge at direktivet blant annet ikke berører ansettelsesvilkår, forholdet mellom partene i arbeidslivet, retten til å forhandle om og inngå kollektive avtaler, og grunnleggende rettigheter som streikeretten og retten til arbeidskonflikter. Tjenestedirektivet berører ikke arbeids­retten eller treparts­samarbeidet mellom arbeidstakerne, arbeidsgiverne og myndighetene.

Norge understreker følgelig at det ikke er noen motsetning mellom tjenestedirektivet og en sterk nasjonal satsing for å utvikle handlingsplaner og iverksette egnede tiltak med henblikk på å beskytte rettighetene til innenlandske og utsendte arbeidstakere og opprettholde høye standarder på arbeidsplassen. Slike tiltak kan blant annet omfatte et effektivt system for allmenngjøring av tariffavtaler og innføring av solidaransvar, med henblikk på å sikre at arbeidstakernes rettigheter respekteres.

Norge understreker at nasjonale myndigheter fortsatt har kompetanse til å avgjøre i hvilken utstrekning tjenester skal ytes av det offentlige, hvordan tjenestene skal organiseres og finansieres, samt hvilke spesifikke forpliktelser de skal underlegges.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. april 2009)