Ikke mer EØS nå!

Når markedskrefter løper løpsk, gjør nye EØS-direktiv det verre å gjenvinne styring

Over hele verden arbeides det med å vinne kontroll over markedskrefter som har løpt løpsk. Det er da det gjelder å tenke globalt, og handle lokalt.

Når markedskrefter løper løpsk, er det som regel fordi noen har sluppet dem fri. Ikke noe sted i verden er markedskrefter gitt større gjennomslagskraft enn på EUs indre marked.

Det som mer enn noe annet har sluppet markedskreftene løs her i Norge, er den EØS-avtalen vi har med EU. Den avtalen kan vi si opp med ett års varsel. Mange må endre syn for at det skal kunne skje. Men vi kunne starte med noe mye mindre.

Vi kunne bli enige om at når det kommer nye direktiv og forordninger fra Brussel, så spør vi: Slipper de løs markedskrefter - eller gir de oss bedre politisk styring enn vi hadde før?

Hvis vi også kunne bli enige om at vi avviser direktiv og forordninger som slipper markedskrefter løs, da er vi i gang med å handle lokalt – mot den globale krisa.

Vi har flust av aktuelle eksempler.

1. Det mest akutte er tjenestedirektivet. Det direktivet slipper løs markedskrefter fordi det skal øke konkurransen om å yte tjenester på tvers av grenser. Det betyr naturligvis økt konkurranse mellom mennesker som skal yte disse tjenestene. Konkurransen vil øke mest for dem som på forhånd står svakest – for eksempel ufaglærte i de alt for store delene av arbeidslivet der få er fagorganisert.

Der kan det fort utvikle seg nedgangsspiraler det er vanskelig å motvirke. Arbeidsgivere kan fristes til å ansette dem som krever minst og klager minst. Det kan svekke lønnsnivå og arbeidsmiljø samtidig som skoletapere, etniske minoriteter og eldre kan bli enda mer annenrangs i arbeidslivet enn de er i dag.

Skal slike konsekvenser motvirkes, krever det så grunnleggende omlegging av norsk politikk at det vil koste milliarder på budsjettene til de fleste av departementene våre. Da er det langt enklere og billigere å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen mot tjenestedirektivet.


2. Postdirektivet er nylig sendt på høring. Godtar vi dette direktivet, mister Posten eneretten til å få brev under 50 gram fram til alle postkasser i Norge. Denne eneretten har gjort det mulig å opprettholde den såkalte ”enhetsportoen”, at det koster like mye å sende brev fra Lindesnes til Nordkapp som innen en bydel i Oslo.

Det er bare i tettbygde strøk at utenlandske postselskap kommer til å ta opp konkurransen med Posten. Men det er nok å miste noen storkunder til konkurrenter som satser på billigere og gjerne uorganisert arbeidskraft, så mister Posten store deler av den postmengden som det er penger å tjene på. Dermed får Posten mindre overskudd til å dekke kostnadene ved å frakte brev og pakker til og fra spredtbygde områder.

I land der konkurransen er sluppet løs, opplever postansatte at arbeidsmengden øker, at det blir mer ubekvem arbeidstid, mer skiftarbeid, mer bruk av deltid og mer bruk av korttidskontrakter, ofte i form av innleie fra utleiefirma. Ansatte med tariffavtale og pensjonsordning erstattes av kontraktører som jobber uten feriepenger, uten sjukelønnsordning, uten pensjonsrettigheter og med ei betaling langt under tarifflønn. Slik kan markedskreftene herje når de slippes løs. Det framgår av EUs egne forskningsrapporter.

Ikke noe norsk parti har gått til valg på å ta eneretten fra Posten. Men også på dette området har vi valget: vi kan la postomdeling organiseres etter samfunnshensyn som vi på demokratisk vis legger til grunn – eller la konkurransen avgjøre hva slags postomdeling det er lønnsomt for konkurrerende postselskap å utvikle.


3. EUs kollektivforordning krever anbudskonkurranse om all busstransport som mottar offentlig støtte.

På kort sikt kan fylkeskommunene spare penger på slike anbud. Ved de første anbudsrundene er konkurransen ofte tøff, og billigste tilbud kan gjøre busstjenestene billigere enn før. Men etter hvert forsvinner de små selskapene fordi det koster for mye å delta i anbudskonkurransen. Resultatet er at store selskap deler markedet seg i mellom og slik unngår en priskonkurranse som ville ramme dem alle. Store internasjonale selskap har tatt over det meste av bussmarkedet i alle land med anbudskonkurranse om busstransporten. Også det er et resultat av løsslupne markedskrefter.

For bussjåførene har innføringen av anbud vært klart negativ. Mange plages av den usikkerheten som enhver anbudsrunde fører med seg: Har jeg jobb etterpå? Må jeg skifte arbeidsgiver? Får jeg i så fall en dårligere pensjonsordning?

Anbudskonkurransen fører også med seg at sjåførene pålegges dårligere arbeidsvilkår, som skiftordninger med lange pauser midt på dagen – og stadige endringer i arbeidstid på kort varsel. Alle norske forbund som organiserer bussjåfører, advarte mot forordningen da den var til høring.


Slik kunne vi fortsette.

4. I Norge er sjukehus 60 prosent stykkprisfinansiert – til stor ulempe for all styring av sjukehusa våre. Forslaget til helsedirektiv vil la pengene følge pasienten også på tvers av landegrenser. Direktivet vil øke omfanget av stykkprisfinansiering over hele Europa – og gi markedskrefter mer spillerom ved utformingen av helsepolitikken..

5. Da faglige instanser over hele Europa advarte mot to forordninger som åpner for at det kan bli mer vitaminer, mineraler og medisiner i maten vår, var svaret fra bransjeorganisasjonen for den europeiske matvareindustrien at kvaliteten på matvarer ”bør overlates til markedet, og må ikke underlegges obligatoriske regler”.

De to forordningene er det som kalles EØS-relevante. Ikke fordi de handler om mat eller helse, men fordi de handler om handel med mat. Og da bør vel markedskreftene avgjøre hvilken mat vi kan få kjøpt? Hvem ellers?

6. Et siste ord til både innbitte og tvilende EØS-tilhengere: Vi gjør ikke EØS verre ved å avvise direktiv som ville forverre EØS.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 21. mars 2009)