Skrift i sand, eller ..?

Kan vi få EFTA-domstolen til å dømme annerledes enn EF-domstolen?

Kampen om tjenestedirektivet står nå om Stoltenbergs troverdighet. Vetokravet fra alle toneangivende LO-forbund førte til at LO-sekretariatet stilte fire krav som vilkår for at LO kunne godta direktivet. Det var
”1. At tjenestedirektivet ikke er til hinder for tiltak som er igangsatt mot sosial dumping, samt at ytterligere tiltak som LO har krevd – herunder solidaransvar - blir iverksatt og kan gjennomføres.
2. At allmenngjøringsinstituttet kan videreføres og utvikles.
3. At nasjonal styringsrett over viktige samfunnsområder kan beholdes og at grunnleggende samfunnsoppgaver fortsatt kan løses gjennom offentlig sektor – herunder helse, sosiale tjenester, skole, transport og produksjon av elektrisk kraft.
4. At tjenestedirektivet ikke berører nasjonale arbeidsrettslige spørsmål eller er til hinder for den norske modellen for trepartssamarbeid.”

”Så lenge det er usikkerhet rundt disse fire punktene, er det LOs syn at reservasjonsretten må benyttes”, sa Ellen Stensrud på vegne av LO-sekretariatet.

I stortingsproposisjonen om tjenestedirektivet (St.prp. nr. 34 (2008-2009)) står det at regjeringen vil følge opp de fire krava til LO ved å få EU-kommisjonen med på en erklæring ”som understreker at det ikke er noe til hinder for å føre en ambisiøs politikk mot sosial dumping når tjenestedirektivet innlemmes i EØS-avtalen.. I erklæringen vil det blant annet bli presisert at tjenestedirektivet ikke berører trepartssamarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og regjeringen, allmenngjøring av tariffavtaler, eller statens myndighet til å bestemme i hvilken grad tjenester skal utføres av det offentlige eller være gjenstand for konkurranse.”

Egentlig syns nok Stoltenberg at en slik erklæring er unødvendig, for proposisjonen forsikrer at ”Regjeringen er trygg på at LOs punkter er ivaretatt ” – uten noen ekstra erklæring.

Men er ikke en erklæring – om aldri så felles – som skrift i sand? Hva hjelper EU-kommisjonens underskrift på en erklæring hvis det i siste instans er EF-domstolen og EFTA-domstolen som avgjør hvordan tjenestedirektivet skal tolkes?

Det avhenger faktisk av hva det står i erklæringen.

Hvis LOs fire krav skal trygges, er det avgjørende at EFTA-domstolen ikke kan felle dommer av samme slag som EF-domstolen har gjort i Laval-, Viking Line-, Rüffert- og Luxemburg-sakene. Da må EØS-retten bli annerledes enn EU-retten på viktige punkter.

EØS-avtalen er bygd opp slik at EØS-regler i prinsippet kan avvike fra EU-regler. Det fins bl.a. en dom i EFTA-domstolen (den såkalte CIBA-saken fra oktober 2002) som fastslår at en felleserklæring av det slaget det her er snakk om, kan føre til at det er andre regler for Norge enn det er i EU,

En autoritet på EØS-rett som professor Finn Arnesen ved Senter for Europarett sa til ABCnyheter 7.3.09: ”Blir man enige om en erklæring med en bestemt forståelse av tjenestedirektivet, vil den erklæringen ha betydning for forståelsen av tjenestedirektivet i EØS. Da kan tjenestedirektivet i prinsippet få et annet innhold i EØS enn i EU.”

På spørsmål om ikke domstolene likevel har det siste ordet, svarte Finn Arnesen: ”Kommisjonen målbærer EUs syn. Blir man enige om en erklæring med en bestemt forståelse av tjenestedirektivet, vil den erklæringen ha betydning for forståelsen av tjenestedirektivet i EØS.”

Men han føyde til: ”Skal en erklæring få betydning, må utformingen være så presis som mulig for å unngå rom for tolkninger.”

Da er vi nok ved sakens kjerne. Skal EØS-retten omkring tjenestedirektivet bli annerledes enn EU-retten, må det sikres ved at en felleserklæring er klar nok og konkret nok.
.
Da kan ikke erklæringen være så generell som de fire punktene til LO-sekretariatet. De er nettopp lagd av den type strikk som gjør at stortingsproposisjonen kan konkludere: ”Regjeringen er trygg på at LOs punkter er ivaretatt ”

Men det fins en tekst som er langt mer presis, og som foreløpig legger det beste grunnlaget for en erklæring som kunne få tjenestedirektivet til å fungere mer etter intensjonene i LOs fire punkter. Den teksten fins i en uttalelse som forbundsstyret i EL- & IT-forbundet vedtok 12. februar. Det var en uttalelse som utdyper og presiserer hensikten med de fire krava til LO-sekretariatet.

Uttalelsen er for lang til å siteres her, men kan hentes fra nettstedet http://www.elogit.no/index.gan?id=10930&subid=0&serchDone=1 Det anbefales!

Legges denne uttalelsen til grunn, kan forhandlingene om en felleserklæring ha tre svært ulike utfall:

- Forhandlingene kan ende med en erklæring minst like presis og konkret som uttalelsen til EL- & IT. Da vil LO-kongressen konkludere med at det går an å leve med tjenestedirektivet. Statsministeren får i pose og sekk, både en helterolle som en tøff forhandler fagbevegelsen kan stole på - og et tjenestedirektiv som EFTA-domstolen på viktige punkter kan oppfatte annerledes enn EF-domstolen vil gjøre.

- Forhandlingene kan ende med en uklar erklæring. Da kan ikke forhandlerne våre (les. statsministeren) ha slåss hardt nok for at tjenestedirektivet skal ha andre rettslige konsekvenser i EØS enn i EU. Hvis LO-kongressen kan svelge et slikt resultat, får statsministeren verken i pose eller sekk, ingen helterolle – og et tjenestedirektiv som han får ansvaret for at EFTA-domstolen kan herje med slik EF-domstolen har håndtert svensk, finsk, tysk og Luxemburgs arbeidsrett.

- Forhandlingene kan ende uten noen felleserklæring. Det vil bety at EU-kommisjonen ikke vil garantere det som regjeringen i høst mente at den kunne garantere på egen hånd. I den situasjonen har statsministeren valget mellom to budskap:
1. Det må da være nok at halve regjeringen garanterer!
2. Vi prøvde alt vi kunne, men EU-kommisjonen ville ikke garantere noe som helst.

Bare ett av budskapene sikrer troverdigheten.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 4.april 2009)