Øremerking forbudt!

For EU betyr likestilling mellom kvinner og menn at menn ikke skal diskrimineres

- Øremerking av forskerstillinger for kvinner kommer i 2009. Det sa forskningsminister Tora Aasland sist høst. Nå må hun slå retrett. ESA sier nei.
-
Ingen former for kjønnskvotering ved ansettelser har vært vel ansett blant dem som verner om EU-retten. Kunnskapsdepartementet har derfor hatt tett kontakt med overvåkingsorganet ESA for å finne fram til en ordning for øremerking som kunne slippe gjennom det juridiske nåløyet.

Det hjalp ikke at det denne gang i stor grad var øremerking for midlertidige stillinger i form av kvalifiseringsstillinger som doktorgradstipendiater og såkalte postdoktorstillinger innen mannsdominerte fag som matematikk, naturfag og teknologi.


Forrige gang – i 2000 – dreide det seg om 20 professorstillinger eller professorstipendier øremerka for kvinner i fag der det ikke var noen kvinner blant professorene. ESA sa nei, og da regjeringen ikke ville gi seg, reiste ESA sak for EFTA-domstolen. Hele denne prosessen tok tid, men i 2003 var dommen klar: øremerking av jobber for kvinner er ulovlig.


På 1990-tallet var det en paragraf i Universitets- og høyskoleloven som gjorde det mulig å øremerke stillinger til kvinner. Den paragrafen ble tatt vekk etter EFTA-dommen.

Det førte til at tallet på kvinner i forskningsstillinger stagnerte, mens andelen i kvalifiseringsstillinger faktisk gikk ned noen år. Andelen kvinnelige doktorgradskandidater i teknologi var i 2005 ikke høyere enn i 1992.

Fra flere hold ble spørsmålet om øremerking tatt opp på nytt. Norsk Studentunion var ivrige pådrivere og fikk støtte fra flere av universitetene.


To ting skjedde som ga håp om at det kunne løsne litt i Brussel. EU endra likestillingsdirektivet sitt ved at det tok inn en henvisning til FNs kvinnekonvensjon som etter hvert var blitt ratifisert av samtlige medlemsland. Det som ga håp om en ny rettstilstand, var at FNs kvinnekonvensjon oppfordrer til ”midlertidige særtiltak for å fremme faktisk likestilling” (Art 4.1)

Den såkalte Kvinnekomiteen, styringsorganet for kvinnekonvensjonen, har i flere rapporter, seinest i august 2008, uttrykt bekymring for den lave prosentandelen kvinnelige dommere og professorer i Norge og har oppfordra oss til å ta i bruk midlertidige særtiltak for å bedre situasjonen.


Regjeringen har denne gang ikke vågd å føre saken videre til EFTA-domstolen. Det kan ha vært unødvendig forsiktig. ESA rådfører seg sikkert med EU-kommisjonen i slike saker. Og EU-kommisjonen retter seg etter EF-domstolen.

Det er ingen tvil om at EF-domstolen ved flere anledninger har avvist enhver positiv særbehandling av kvinner. Men det var før en direkte henvisning til FNs kvinnekonvensjon ble tatt inn i EUs likestillingsdirektiv. Hva den henvisningen betyr, er ikke prøvd for EF-domstolen.

En kan heller ikke utelukke at ESA overvåker mer pirkete enn EU-kommisjonen. En undersøkelse av den offentlig nedsatte KiF-komiteen (Kvinner i forskning) viste at ”flere av EUs medlemsland praktiserer ulike former for øremerking av midler, fond og /eller programmer for å rekruttere kvinner til midlertidige forskerstillinger”. Tendensen er at det er blitt mer øremerking av midlertidige stillinger for kvinner rundt om i Europa.

Er det EU-kommisjonen som ikke er klar over det - eller som har valgt å ikke reagere?


Det mest nødvendige spørsmålet er likevel: Hva har norsk likestillingspolitikk med EØS å gjøre?

EØS-avtalen ble lansert som en ”utvida handelsavtale”. Seinere er det blitt mer enn klart at markedsfrihetene til EU har en rekkevidde og en samfunnsmessig gjennomslagskraft som ingen forutså da avtalen ble godkjent av Stortinget i 1992. At den for eksempel skulle gripe inn mot likestillingspolitikken vår, var det få som tenkte seg. I hvert fall var det ingen som sa det høyt.

I den sluttvurderingen av EØS-avtalen som Nei til EU ga ut i juni 1992 (”Kommentarer til stortingsproposisjon nr. 100”) står det at EUs regelverk for likestilling “er relativt parallelt til det norske. Medlemskap i EØS vil derfor ikke kreve endringer i den norske likestillingsloven.” At setningene er mine, og at jeg tok feil, får jeg bare innrømme.

Trøsten får være at Brundtland-regjeringen ikke var et hår bedre. Både EØS-proposisjonen fra 1992 og medlemsskapsmeldinga fra 1994 slo fast at hva likestilling skulle være, det skulle vi fortsatt avgjøre i Norge.

I medlemskapsmeldinga står det: “I likhet med Norge, har EU en positiv holdning til særbehandling av kvinner for å fremme likestilling. Medlemslandene hindres derfor ikke i å praktisere særbehandling for å bedre kvinner stilling.” (s.164)


Det er kampen mot handelshindringer og konkurransevridninger som er EUs egenart. I solidaritet med svært undertrykte menn kan en kanskje se kjønnskvotering og øremerking som hindre for den frie flyten av arbeidskraft. Men det er i så fall ikke hindre av det slaget som EU er mest på vakt overfor, de som diskriminerer nasjonalt, mellom utlending og innfødt.

Kjønnskvotering og øremerking kan heller ikke brukes som argument for at konkurranseforholdene forvris til fordel for de land som tar dem i bruk. I så fall måtte argumentasjonen være at et mer likestilt samfunn tilraner seg fordeler i konkurransen med andre samfunn. Det kan det jo i det lange løp og i den store sammenhengen være noe i.

Men i så fall burde kjønnskvotering og øremerking vært en sentral del av EUs Lisboa-strategi som har som uttrykkelig mål å gjøre EU til det området i verden som har best konkurranseevne. Men slik sosial fantasi har nok verken medlemmene i EU-kommisjonen eller dommerne i EF-domstolen.


Det var ikke på norsk side en argumenterte likestillingspolitikken inn i EØS-avtalen i 1992. Den har ingen ting der å gjøre. Erfaringene burde kunne få EØS-tilhengere (de ekte av dem) og EØS-motstandere til å samle seg om en felles dugnad for å få likestillingspolitikken ut av EØS.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 28. mars 2009)