Flau stortingsdebatt

Vedtaket som forutsatte at en lukket øyne og ører for situasjonen i arbeidslivet

Stortinget vedtok på torsdag - med 86 mot 14 stemmer - å godkjenne tjenestedirektivet, etter en debatt der argumentene for direktivet var av det pinlige slaget.

Ryan, Bergo og Ballo fra SV og Borten Moe, Slagsvold Vedum og Skjælaaen fra Senterpartiet argumenterte iherdig mot direktivet – uten blemmer av noe slag. Det kan en ikke si om dem som forsvarte direktivet.

Tilhengerne av tjenestedirektivet fryder seg over to forhold:
- Tjenestedirektivet endrer ikke norsk arbeidsrett.
- Det er ikke tjenestedirektivet som bestemmer lønns- og arbeidsforhold for utstasjonerte arbeidsinnvandrere. Det er det utstasjoneringsdirektivet som gjør.

Konklusjonen er: Altså kan vi trygt ta tjenestedirektivet inn i det norske lovverket.

Men det er en sterkt villedende argumentasjon. Tjenestedirektivet øker i seg sjøl faren for sosial dumping fordi det vil bli langt flere utenlandske tjenesteytere i Norge. Det er både meningen og virkningen av direktivet.

Samtidig endevender de siste dommene i EF-domstolen utstasjoneringsdirektivet så drastisk at et direktiv som skulle hindre lønnsdumping er gjort om til et direktiv som fremmer lønnsdumping. Fordi det nå fremmer lønnsdumping, vil det naturligvis bli enklere enn før å vinne kontrakter ved å underby konkurrenter. Alt i alt vil det både bli mer lønnsdumping og verre lønnsdumping.



Stortingsdebatten bar preg av at direktivforkjemperne var helt uforberedt på en reell debatt om tjenestedirektivet. Sjøl de mest elementære motforestillingene til egne argumenter hadde de åpenbart ikke møtt.

Det kan i hvert fall ikke være fra debatter i fagbevegelsen at Marit Nybakk (A) henter trosvissheten sin om ”at vi er 100 pst. sikre på at direktivet ikke fører til sosial dumping”.

Det hjelper ikke at næringsminister Sylvia Brustad sa det som statsministeren har sagt og som stortingsproposisjonen gjentar: ”Samtlige utredninger om tjenestedirektivet som Regjeringa har fått gjennomført, både de interne og de eksterne, konkluderer med at direktivet ikke vil ha negative konsekvenser av betydning for Norge.”

Det kunne statsråden trygt si fordi bare én av de mange utredningene til regjeringen har skrensa borti det som har vært den store debatten i fagbevegelsen: Fører tjenestedirektivet til at det blir mer sosial dumping i Norge?

FAFO brukes som sannhetsvitne for at det ikke er noen fare for at direktivet vil føre til mer sosial dumping. Men Sylvia Brustads egen departement vågde ikke å gi FAFO en slik utredningsoppgave. Det eneste FAFO ble bedt om å utrede, var om tiltaka i regjeringens tiltakspakke 1 mot sosial dumping var i strid med tjenestedirektivet!

Svaret var nei, og det svaret kan diskuteres på et par punkter. Men FAFO ble ikke bedt om å vurdere om det kan bli mer lønnsdumping når mer av tjenesteytinga i Norge tas over av selskap registrert i andre land.

Et tilstrekkelig urovekkende signal om at sånn vil det bli, er at mange av de selskapene som alt lenge har dumpa lønninger i Norge, er eid av norske borgere eller av norske selskap. De har registrert selskapet i Polen for å få billig nok arbeidskraft til å vinne kontrakter i Norge. Hvorfor ellers? De har åpenbart skjønt noe som AP-debattantene på Stortinget nekter å innse.


Som vanlig var det Svein Roald Hansen (A) som var mest på villspor. Han er på sjuende året leder av Europabevegelsen, men det har ikke hjulpet verken på behovet for innsikt eller på argumentasjonsnivået. Han starta med å si at det eneste vi trenger å endre på grunn av tjenestedirektivet, er en forskrift til brukthandelsloven. Derfor var Inge Ryans frykt for at direktivet vil undergrave arbeidstakeres grunnleggende rettigheter ”helt uten saklig begrunnelse”. (Det stenografiske referatet av debatten ligger på Stortingets nettside.)

Det ble ikke bedre da lederen for Europabevegelsen begynte å snakke om lønn: ”De som skal yte tjenester i Norge, skal gjøre det på grunnlag av utstasjoneringsdirektivet, og da er det norske lønns- og arbeidsvilkår som gjelder. Det er en realitet.”

Den realitetssansen opphevde Svein Roald Hansen uten å trekke pusten: ”Men når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår, er det altså ikke forbudt å betale dårlig i Norge. Vi kan beklage det og kalle det mye rart, men det er ikke forbudt.”

Så mye for ”norske lønns- og arbeidsvilkår”!

I neste setning snus det på nytt trill rundt: ”Så sier man at økt salg med tjenester vil undergrave gode lønns- og arbeidsvilkår. Nei, jeg har større tillit til norsk fagbevegelse enn som så.”

En kan spørre: Hva hjelper en slik tillit når tariffavtaler bare dekker 55 prosent av arbeidsplassene i privat sektor, og når det er der dumpingselskap vil satse mest på å få fotfeste?

Tjenestedirektivet blir farligst for dem som har vanskeligst for å livberge seg i det norske arbeidslivet. Slik var det før dommene til EF-domstolen, og verre blir det fordi de fire dommene svekker utstasjoneringsdirektivet så kraftig. Det har vært det viktigste argumentet mot tjenestedirektivet. Men hva bryr AP-representanten fra Østfold seg om det når norske media – med ytterst få unntak - skjermer oss mot alt som kan smake av folkeopplysning om hva som foregår i arbeidslivet?


Så får vi bare ta til etterretning at Høyre og Venstre ikke har den minste sans for at lønnsdumping er noe problem. Lønnsdumpingen bør snarere hilses velkommen. Her er to smakebiter fra debatten på torsdag:

Martin Engeset (H): ”Ved å kreve bruk av allmenngjøringsloven ødelegger man den frie avtaleretten og sørger for at det ikke skal være konkurranse på lønn.”

Kongshaug (V): ”Man kan spekulere på om arbeidet mot sosial dumping er et arbeid for å forhindre konkurranse om lønn.”

Det viser hva vi kan vente fra den kanten hvis slike partier får handa på rattet etter valget til høsten.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 25. april 2009)