Godværsunion i uvær

I krisetider kan felles valuta ende som tvangstrøye

Valutaunionen til EU er bygd for økonomisk godvær. I ruskevær oppstår det spenninger
- både nasjonale og sosiale – som det kan bli utfordrende å mestre.

Valutaunioner egner seg for land som likner hverandre økonomisk, som utvikler seg noenlunde likt, og som treffes noenlunde likt av de konjunkturbølgene som kommer. Slik er det på ingen måte i EUs valutaunion. Det er sjelden at alle 16 euroland er tjent med å føre nøyaktig samme pengepolitikk, f.eks. å endre rentene opp og ned like mye og på samme tidspunkt.


Valutaunionen har siden oppstarten i 1999 hatt ti år uten særlige utfordringer. Det var nok vekst til at det ikke ble konflikt om den økonomiske politikken. Det er når veksten stopper opp og arbeidsløsheten skyter i været, at krybbebitinga starter.

Finanskrisa økt forskjellene mellom eurostatene. Arbeidsløsheten øker i alle land, men ikke like mye overalt. Industrien jobber i motbakke i alle land, men bakkene er ikke like bratte. Handelsbalansen utvikler seg svært ulikt. Noen land har store eksportoverskudd, andre tjener for lite på eksporten til å kunne betale for importen. Spania har i dag en arbeidsløshet på 13 prosent og underskuddet på handelsbalansen er oppe i dramatiske ti prosent av nasjonalproduktet.

Land i så ulike situasjoner har bruk for ulik økonomisk politikk. Men alle euroland må konkurrere utad med samme euro og må leve med samme rentenivå som i alle andre euroland.

Statsbudsjettet står igjen som det eneste virkemidlet i den økonomiske politikken. Et budsjett der utgiftene er større enn inntektene, et såkalt ekspansivt budsjett, kan stimulere til vekst når det butter imot – og omvendt kan en holde utgiftene nede når konjunkturene er gode.

Men også her griper valutaunionen inn mot handlefriheten til regjeringene. EU-kommisjonen passer på at underskuddet på statsbudsjettene ikke overstiger tre prosent av brutto nasjonalprodukt. Det samme kravet gjelder også EU-land som ikke er med i valutaunionen.

EU-kommisjonen sendte i forrige uke ut et varsel til seks land om at underskuddene hadde passert grensa på tre prosent. Frankrike, Spania, Hellas og Irland må få ned framtidige pensjonsutgifter, Hellas må gjøre noe med veksten i helseutgiftene, Latvia må ”rigorøst” få ned lønningene i offentlig sektor.

Å møte globale nedgangstider med innstramming, er aldri noen snarvei ut av nedgangen. At innstramningen påbys fra Brussel, gjør den ikke mer populær.


Flere forhold bidrar til at valutaunionen forsterker ulikhetene mellom euroland. Land som Spania, Portugal og Hellas har lenge fått sin konkurranseevne svekka i forhold til for eksempel Tyskland. Tyskland går dermed med store handelsoverskudd i forhold til andre euroland, mens Spania, Portugal og Hellas får stadig større gjeld.

En slik utvikling forrykker balansen innad i en valutaunion. Hadde eurolandene hatt hver sin valuta, kunne endringer i valutakursene bidratt til å gjenopprette handelsbalansen med Tyskland. Siden det ikke er mulig, må land med importoverskudd stadig ut på lånemarkedet. Der er det slik at jo dårligere statsfinansene utvikler seg, jo høyere rente må en finne seg i å betale.

Finanskrisa forsterker disse problemene. Når regjeringene må pøse penger inn i krisepakker for banker og bedrifter, skaffer de seg disse pengene ved å utstede statsobligasjoner. I land der bankvesenet rammes hardes av finanskrisa, må renta være ekstra høy for å få solgt slike obligasjoner. Dette har ført til at rentenivået for statsobligasjoner blir forskjellig fra land til land.

Der hvor krisa slår verst ut, blir det ekstra dyrt å finansiere de krisepakkene som må til. Regjeringene i Spania og Hellas må betale langt høyere rente for å finansiere sine mottiltak enn for eksempel den tyske regjeringen.

Tyskland har alltid vært toneangivende ved utformingen av valuta- og rentepolitikken til EUs sentralbank. Det har gått greitt så lenge alle euroland har vært rimelig fornøyd med utviklingen. Men i krisetider provoserer det ekstra mye når det er det største og mest innflytelsesrike landet som får i gjennom en politikk som andre land ikke er tjent med.


Ferenc Gyurcsány, Ungarns statsminister, advarte nylig mot at ”et nytt jernteppe deler Europa”. Mange land i Øst-Europa er ramma ekstra hardt av finanskrisa. Det gjelder særlig Ungarn og de tre baltiske statene. Samtidig har de ikke råd til slike krisepakker for næringslivet som de fleste land i vest har satt inn.

Problemene i Øst-Europa truer også land lengre vest. Det gjelder særlig der hvor bankene har filialer i øst eller har gitt store lån til næringsliv i øst. Østerrike er verst utsatt. Derfra er det gitt så store lån østover at de summerer seg til 80 prosent av det østerrikske nasjonalproduktet. Går Ungarn bankerott, kan Østerrike gå med i dragsuget. Banker i Italia, Belgia og Sverige har også gått tungt inn i østeuropeiske land.

Det betyr at land i vest har en klar egeninteresse i å hindre at økonomiene i øst bryter sammen. Derfor skrapes det sammen penger til støtte både for Ungarn og de baltiske statene. Men foreløpig er støtten for liten til å monne.

Samtidig står alle vestlige EU-land med påtrengende utfordringer innenlands. Det trengs masse penger – langt utover det som ligger i de løpende statsbudsjettene – for at bankene skal få næringsinvesteringer og boligbygging i gang igjen. Sterkt økende arbeidsløshet er heller ikke billig – verken om en gjør mye for å holde den nede eller om en lar den vokse.

Det skal være valg til EU-parlamentet i juni. I Tyskland skal det være riksdagsvalg i september og valg i mange delstater de nærmeste månedene. Valg skal det være også i mange andre land. Blir de økonomiske problemene akutte nok i vest, kan det røyne på for den solidariteten på tvers av grenser som er ekstra nødvendig når felles valuta blir ei tvangstrøye for handlefriheten til regjeringene.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 7. mars 2009)