Skal ikke posten fram?

Er Posten til for det norske samfunnet vårt – eller er det omvendt?

Posten har fortsatt enerett til å få brev under 50 gram fram til alle postkasser i Norge seks dager i uka. Denne eneretten har gjort det mulig å opprettholde den såkalte ”enhetsportoen”, at det koster like mye å sende brev fra Lindesnes til Nordkapp som innen en bydel i Oslo.

EUs postdirektiv krever at Posten mister denne eneretten, men EØS-avtalen gir oss retten til å reservere oss mot å ta slike direktiv inn i norsk lov.

Da har det vakt oppsikt at Liv Signe Navarsete i romjula ga et intervju i Bergens Tidende der hun sa at hun ikke vil bruke reservasjonsretten mot postdirektivet. Det framgikk ikke om hun sa det som samferdselsminister eller som leder av Senterpartiet.


Forbundslederen for de postansatte, Odd Christian Øverland, har reagert kraftig på utspillet til Navarsete. Han viser bl.a. til at statsråden i et brev 4. desember skrev at departementet ikke kommer til å ta stilling til direktivet før utredningsarbeidet er ferdig til våren.

Samme beskjed fikk Stortingets Europautvalg 4. November. Da sa samferdselsministeren: ”Samferdsledepartementet greier no ut kva konsekvensar ei liberalisering vil ha, særleg med omsyn til tenestetilbodet i distrikta og Postens verksemd. Utgreiinga vil vere klar våren 2009 og vil gi svar som vert eit viktig grunnlag for det vidare arbeidet med postdirektivet.”

I ei stortingsmelding har den rødgrønne regjeringa tidligere fastslått: ”Erfaringar frå andre land som har avvikla eineretten, tyder på at det fyrst og fremst er kundar med store postvolum som tener på at marknaden blir liberalisert.”. Det er nok å miste noen storkunder til konkurrenter som satser på billigere og uorganisert arbeidskraft, så mister Posten store deler av den postmengden som det er penger å tjene på.

Hvis prisene presses ned i tettbygde strøk, får Posten mindre overskudd til å dekke kostnadene ved å frakte brev og pakker til og fra spredtbygde områder. Et stortingsflertall kan bestemme at statskassa skal dekke slike underskudd gjennom avtaler med Posten. Men da blir støtten til Posten del av hvert eneste budsjettforlik på Stortinget. I kampen mot alle andre gode formål kan det i lengden bli vanskelig å opprettholde enhetsportoen.


Virkningene av økt konkurranse slår negativt ut også på lønns- og arbeidsvilkår. En undersøkelse som EUs eget arbeidslivsinstitutt, Eurofound, la fram i 2007 (”Industrial relations in the postal sector”) viser at konkurransen radbrekker jobbene til postansatte i de fleste EU-land.

Postansatte opplever at arbeidsmengden øker, at det blir mer ubekvem arbeidstid, mer skiftarbeid, mer bruk av deltid og mer bruk av korttidskontrakter, ofte i form av innleie fra utleiefirma. Ansatte med tariffavtale og pensjonsordning erstattes av kontraktører som jobber uten feriepenger, uten sjukelønnsordning, uten pensjonsrettigheter og med ei betaling langt under tarifflønn.


Konkurransen om posttjenestene skulle føre til billigere posttjenester. Det er slik liberaliseringene har vært begrunna overfor publikum. Men undersøkelser fra land etter land viser at det er de store bedriftskundene som har tjent på liberaliseringen. For vanlige privatkunder har brevportoen gått opp. I en oversikt fra EU-kommisjonen fra 2004 fastslås det at den vanlige brevportoen ”har økt konstant de siste ti år”. Det har den gjort også etter 2004.

Konkurransen skal også omfatte alle former for ”særtjenester”. Disse ”særtjenestene” omfatter alt som kan komme av framtidige tilbud i grenselandet mellom post, faks, e-post og andre tjenester som vi i dag ikke kjenner. Dermed er det satt effektiv bom for å utvikle slike tjenester i regi av offentlige postselskap ut fra samfunnsmessige mål om mest mulig likt tilbud for alle uansett bosted.

Slike nye tjenester vil naturligvis utvikles der hvor det er lettest å tjene penger på dem. De vil dermed ikke defineres som del av de grunnleggende posttjenestene som det offentlige har hatt ansvaret for. De nye tjenestene kan bli ”trojanske hester” som ytterligere undergraver offentlige postselskap.


I intervjuet i Bergens Tidende var begrunnelsen til Navarsete det mest oppsiktsvekkende. Hun viser til at hvis vi vil beholde eneretten i Norge, må Posten Norge trekke seg ut av det svenske og danske postmarkedet.

For å styrke seg som konsern, har Posten har etter hvert kjøpt opp logistikk- og transportselskap i Sverige og Danmark. Posten har for eksempel sikra seg Citymail, et selskap som fordeler massepost for bedrifter i svenske og danske storbyer.

Det kan godt hende at det såkalte ”resiprositetsprinsippet” til EU gjør at hvis vi verner eneretten på brev under 50 gram i Norge, så kan vi ikke konkurrere om slike brevsendinger i andre land. Men er ikke det greitt nok? Vi kan ikke få i pose og sekk.

Det dramatisk nye er at Navarsete i begrunnelsen sin har satt hensynet til konsernet Posten Norge over samfunnsmessige hensyn til hvordan postleveransene skal være i Norge.

Postverket har i generasjoner vært en bærebjelke i det norske samfunnsbygget. Den skal nå brytes ned av en konkurranse ikke noe norsk parti har gått til valg på å innføre.

Tidspunktet er i tillegg ytterst provoserende. Over hele verden arbeides det med å vinne kontroll over markedskrefter som har løpt løpsk. Postleveranser er naturligvis bare en liten bit av denne samfunnsøkonomiske dragkampen. Men også på dette området har vi valget: vi kan la postomdeling organiseres etter samfunnshensyn som vi på demokratisk vis legger til grunn – eller la konkurransen avgjøre hva slags postomdeling det er lønnsomt å utvikle.

Valget burde være enkelt.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 10. januar 2009)