EU-kommisjonen på gli

Når britisk streik gir nytt liv til norsk debatt om tjenestedirektivet

Midt i voldsomme snøstormer gikk britiske anleggsarbeidere streikevakt mot at de skulle fortrenges av italienere og portugisere. De havna i en like voldsom storm av anklager om fremmedfrykt og nasjonalisme.

Det gjorde ikke situasjonen enklere at det nynazistiske British National Party tok protestene til inntekt for seg og fylte nettsida si med meldinger om at det var deres aktivister som hadde fått anleggsarbeidere til å streike fra landsende til landsende. Blikkfanget på nettsida er ” British jobs for British workers!” Ingen parole fenger bedre hvis britiske arbeidere mister jobben fordi de underbys av utlendinger.


Fem britiske og to utenlandske selskap la inn tilbud da et stort ombyggingsprosjekt ble lagt ut på anbud ved et britisk oljeraffineri på østkysten av England, Lindsey Oil Refinery. Det italienske selskapet IREM fikk tilslaget og la opp til at deres italienske og portugisiske ansatte skulle gjøre jobben.

Dette utløste streik ved flere britiske raffinerier og hissige protestmøter mange steder i Storbritannia.
Gemyttene kom i kok fordi så mange store anleggsprosjekt hadde gått til utenlandske selskap med egne ansatte.


Streikene og protestmøtene fikk stor dekning i media. Noen ga full støtte til de streikende. Daily Mail mente det var nødvendig å kontrollere grensene, ikke bare bankene. Utenlands var forståelsen mindre. Der var det enklere å se protestene som utslag av aggressiv britisk nasjonalisme med overslag til rasisme.

Situasjonen var ekstra vanskelig for statsminister Gordon Brown. På Labour-landsmøtet i 2007 løfta han parolen ”britiske jobber for britiske arbeidere” så høyt at han nå strever med å forklare hva han egentlig mente.

Etter noen døgns harde forhandlinger gikk fagforeningene med på en avtale om at halvparten av jobbene (102 av 195) ved ombyggingsprosjektet skal tilbys britiske arbeidere for en periode på ni uker. Nynazistene fordømte ledelsen for Unite, det største britiske fagforbundet, for å være ”slanger som stikker kniver i ryggen på streikende arbeidere”.


EUs felles arbeidsmarked er lagd for økonomiske godværstider. Så lenge ingen brite mister jobben fordi om arbeidsinnvandrere strømmer til landet, slik det har vært under flere år med høykonjunktur, ulmer den latente fremmedfrykten bare under overflaten.

Det som da provoserer, er de lønns- og arbeidsforhold som alt for mange arbeidsinnvandrere må finne seg i. Arbeidet for å organisere dem er overalt det viktigste mottiltaket.


I økonomiske uværstider kan et felles arbeidsmarked fungere helt annerledes destruktivt. Da kan idyllen sprenges av konflikter med klare nasjonalistiske over- og undertoner både fra innenlandske og utenlandske arbeidstakere. Mister du jobben fordi arbeidsinnvandrere underbyr deg, er faren stor for at du retter aggresjonen mot arbeidsinnvandreren og ikke mot arbeidsgiveren.


I Lindsey kom protestene så raskt at ingen utenlandsk arbeidstaker måtte gå fra jobben på grunn av den avtalen som ble inngått. Men et hundretall italienere/portugisere kan ha vært forespeila at det var en jobb for dem i England. I hjemlandet er det for tida ikke opplagt at de har jobber å gå til. Hva de da tenker, og hvordan de etter hvert vil reagere på liknende avslag, avhenger av hvor djup og langvarig sysselsettingskrisa vil bli.


Avtalen om å øremerke halvparten av jobbene for briter utfordrer naturligvis overvåkerne i Brussel. EUs felles arbeidsmarked bygger på at ingen skal få jobb på grunn av (riktig) nasjonalitet – og ingen skal miste jobben på grunn av (feil) nasjonalitet.

Det er ingen tvil om at avtalen skyver et hundretall italienere og portugisere til side til fordel for briter – fordi de er briter. Det er ikke meningen med EUs felles arbeidsmarked.

Det hjelper litt at det er en avtale mellom private instanser, uten noen offentlig medvirkning eller godkjenning. Men hjelper det nok for å unngå reaksjoner fra Brussel?

Så langt virker det som om overvåkerne i Brussel har lagt seg lavt. For i dagens sosiale terreng kan mange sovende bjørner tirres.


De siste månedene har mange faglige miljøer reagert på hvordan EU setter stadig strammere rammer rundt den hardt tilkjempede handlefriheten til fagbevegelsen. Euro-LO og mange nasjonale fagforbund har krevd at EU-regler enten i EU-traktaten eller i utstasjoneringsdirektivet må endres for å hindre at EF-domstolen fortsetter med dommer som systematisk flytter makt fra arbeidstakere til arbeidsgivere.

Da EU-kommisjonen nylig kategorisk avviste enhver endring av EUs regelverk, var reaksjonene særlig kraftige. Styrken i protestene har åpenbart skremt – i hvert fall deler av EU-kommisjonen. Mens den i forrige uke arrogant avviste alle krav om å endre regelendringene, viser den nå tegn til å være på gli.

Sist onsdag fortalte Vladimir Spidla, EU-kommisjonens ansvarlige for arbeidslivsspørsmål, at han hadde bestilt en serie med utredninger ”for å forstå virkningen av direktivet (utstasjoneringsdirektivet) og konsekvensene av dommene til EF-domstolen bedre”.


Financial Times melder at kilder nær EU-kommisjonen ikke regner det som sannsynlig at utstasjoneringsdirektivet vil endres, men derimot at medlemsstatene kan ”påvirkes til å tolke lovene på en måte som er gunstigere (more favourable) for lokale arbeidstakere”.

Dette spiller rett inn i den norske debatten om tjenestedirektivet. Der har det vært et viktig krav nettopp at implementeringen av utstasjoneringsdirektivet, dvs måten dette direktivet er tatt inn i norsk lov på, må endres slik at den norske lovteksten ikke kan gi grunnlag for dommer i EFTA-domstolen av samme slag som Rüffert- og Luxemburg-dommene til EF-domstolen.

La den rødgrønne regjeringen merke hva det må bety her i Norge at Brussel er på gli!


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 7. februar 2009)