- En ödesfråga for EU

EU-kommisjonen: Rett til lønnsdumping er viktigere enn lik lønn for samme arbeid

- Balansen mellom faglige rettigheter og de økonomiske frihetene kan utvikles til et skjebnespørsmål for EU, sier lederen for Euro-LO, Wanja Lundby Wedin etter at det i forrige uke (22. januar) ble klart at EU-kommisjonen ikke vil foreslå noen endringer i EUs regelverk for å forebygge at EF-domstolen fortsetter å ramme faglige handlefrihet med dommene sine.

Det dreier seg foreløpig om fire dommer (Viking Line, Laval, Rüffert og Luxemburg) som hver på sin måte forrykker maktforhold mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.

Viking Line- og Laval-dommen satte forbud mot å ta i bruk faglige kampmidler som finsk og svensk lov ga full adgang til. Rüffert-dommen nekta en tysk delstat å kreve tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag, mens dommen over Luxemburg sa nei til en serie med vilkår som skulle sikre at utenlandske arbeidstakere utstasjonert i Luxemburg fikk samme lønns- og arbeidsvilkår som innenlandske arbeidstakere.


Som svar på disse dommene har Euro-LO og store deler av fagbevegelsen i Europa reist to krav:
Det må inn et tillegg til Lisboa-traktaten i form av en sosialprotokoll som fastslår at arbeidsretten ikke er underordna de fire markedsfrihetene. Samtidig må utstasjoneringsdirektivet endres slik at det blir mulig for medlemsstatene å sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere nasjonale lønns- og arbeidsvilkår.


Utstasjoneringsdirektivet ble innført i 1996 for å gjøre det mulig for medlemsstatene å sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere et nasjonalt sikkerhetsnett når det gjelder lønn og arbeidsvilkår. EF-domstolen har med dommene sine revet store hull i dette sikkerhetsnettet.

I forrige uke fastslo Vladimir Spidla, kommisjonær med ansvar for det indre markedet, at EU-kommisjonen ikke vil foreslå noen endringer i utstasjoneringsdirektivet og heller ikke gå inn for andre endringer i EUs regelverk.

Faglige miljøer rundt om i Europa og venstresida i EU-parlamentet er i opprør. Det er alt klart at dette kan bli den store kampsaken ved valget til EU-parlamentet i juni.

- Det må kreves av alle som stiller til valg at de ikke støtter en EU-kommisjon som motsetter seg endringer i utstsjoneringsdirektivet, sier Wanja Lundby-Wedin.

Dette får konsekvenser for Barrosos muligheter til å bli gjenvalgt som president for EU-kommisjonen, er reaksjonen til nestlederen for den sosialdemokratiske gruppa i EU-parlamentet, Harlem Desir.


Reaksjonen er ekstra sterk fordi EU-parlamentet i oktober (28.10) kom med et kraftig utspill mot de fire dommene til EF-domstolen. Parlamentet vedtok med overraskende stort flertall at markedsfrihetene ikke skal være overordna grunnleggende rettigheter som retten til å inngå tariffavtaler og til å gå til arbeidskonflikt.

474 stemte for vedtaket, 106 stemte mot og 93 avsto fra å stemme. De fleste fra de store høyrepartiet EPP, Det europeiske folkepartiet, stemte for vedtaket. Mange av dem som avsto, syntes ikke vedtaket var radikalt nok.

Vedtaket slår fast at utstasjoneringsdirektivet må tolkes som et minimumsdirektiv slik at medlemsland har rett til å stille strengere krav til lønn og arbeidsvilkår for utstasjonerte arbeidstakere enn det som følger av minstereglene i direktivet.

Det må også settes ei grense for hvor lenge en arbeidstaker kan regnes som utstasjonert. Etter det skal den utstasjonerte defineres som arbeidstaker på linje med enhver annen arbeidstaker og med samme rettigheter som dem.

Parlamentet vil ha en sosial protokoll knytta til EU-traktaten som sikrer at konfliktretten ikke underordnes den frie flyten av arbeidskraft. EUs lovgivning må heller ikke være i strid med ILO-konvensjoner, spesielt ikke mot ILO-konvensjon 94 som sier at medlemsland kan kreve at det ved offentlige oppdrag gjelder den lønna som er vanlig på stedet.


Hvis EU-parlamentet hadde hatt samme rett til å gi lover som nasjonale parlament, hadde saken vært grei. Men i EU er det bare EU-kommisjonen som kan ta initiativ til nye lover og til å foreslå lovendringer. Lover og lovendringer må så vedtas både av EU-parlamentet og av Ministerrådet, der statsråder fra de 27 medlemsstatene møtes. I Ministerrådet kreves det såkalt kvalifisert flertall, for tida minst 74 prosent av stemmene.


Business Europe, det europeiske arbeidsgiverforbundet, er svært fornøyd med dommene til EF-domstolen og ser ingen grunn til å endre noe på regelverket. Det er NHO også. Arbeidsgiverne i Europa kan dessuten leve i trygg forvissning om at det blir ingen endring av utstasjoneringsdirektivet og ingen bindende sosialprokoll knytta til EU-traktaten – så lenge høyreregjeringer dominerer EUs Ministerråd.

Seks regjeringer sendte inn støtteerklæringer for Laval i konflikten med Sverige da EF-domstolen behandla Laval-saken. Det var i tillegg til Latvia regjeringene i Storbritannia, Polen, Tsjekkia, Estland og Litauen.

Til sammen har disse statene 83 stemmer i Ministerrådet. For å hindre vedtak i Ministerrådet, for eksempel for å hindre at utstasjoneringsdirektivet endres, trengs det 91 stemmer. De andre fem statene i Sentral- og Øst-Europa har til sammen 47 stemmer, og flere av regjeringene der kan være enig i Laval-dommen. Muligheten for å kunne endre utstasjoneringsdirektivet slik Euro-LO og fagbevegelsen i Danmark og Sverige ønsker, er derfor liten.

Det er unnskyldningen til den svenske arbeidsministeren Sven Otto Littorin for ikke gjøre noe med utstasjoneringsdirektivet. ”Med tanke på hvordan EUs sammensetning har endret seg etter utvidelsen er risikoen stor for at resultatet skulle gå i en helt annen retning enn den som fagbevegelsen ønsker seg.” (Dagens Nyheter 19.8.09)


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 31.1.09)