Med euro som halmstrå

Overgang til euro er ingen snarvei til balanse i islandsk økonomi

- Siden den islandske krona ikke er noe verdt, la oss gå over til euro raskest mulig.
Dette er for tida åpenbart en besnærende tanke både for islandske politikere som vil gi kjappe svar til rasende demonstranter - og for dem som sitter i bunnløs gjeld fordi de har finansiert boligen sin med valutalån utenlands.

Forslag om å knytte den islandske krona til andre valutaer vrimler i debatten på Island. Med så løsslupne valutamarkeder som vi har i dag, hevder mange at det kan være vanskelig for et så lite land som Island å leve trygt med en egen valuta.

Men det er mange grunner til å tenke seg om før en gjør noe sånt. Det er for eksempel slett ikke sikkert at verdensøkonomien kommer ut av denne finanskrisa uten at det gjennomføres grunnleggende endringer både i det internasjonale valutasystemet og i det frislipp av pengeflytting som har eksplodert de siste tiåra.

En verdensomspennende Tobinskatt, en avgift på valutahandel, kombinert med tilsvarende nasjonale avgifter på aksjehandel er bare starten på slike endringer. Men slike avgifter vil i hvert fall dempe den spekulasjonsøkonomien som truer små valutaer som den islandske særlig sterkt.

Skulle Island likevel satse på euro-sporet, er overgang til euro ikke noe som kan skje raskt og uten smertefulle omstillinger. Overgangen kan i prinsippet tas på to måter. Enten ved at Island blir medlem i EUs valutaunion – eller ved at islendingene bestemmer å ta i bruk euro som eneste betalingsmiddel på Island.

Nå er det slik at bare medlemmer av EU kan bli medlem av EUs valutaunion. Det vil ta tid å bli medlem av EU – og enda lengre tid å bli medlem av valutaunionen. Island må løse de ekstreme balanseproblemene i islandsk økonomi lenger før landet kan komme inn i EUs valutaunion.

Det kan bli flertall på Alltinget for medlemskap i EU alt i vinter, men kompromisset mellom ja- og nei-partier kan bli at det først skal holdes en folkeavstemning om det skal sendes en søknad til Brussel.

Så skal det forhandles. Det kan ta tid sjøl om alt som hører til under EØS-avtalen, på en måte er ferdigforhandla. Men forhandlingene om en fiskeriløsning som islendingene kan godta, kan bli både harde og langvarige.

Hvis forhandlingene fører fram til et resultat som regjeringen anbefaler, trengs det en folkeavstemning for å finne ut om det er flertall for å melde Island inn i EU. Innmelding i EU krever dessuten at den islandske grunnloven endres. Den kan bare endres ved at endringen vedtas av Alltinget to ganger, både før og etter et valg.

Som medlem av EU kommer Island på ingen måte automatisk inn i EUs valutaunion. EU stiller såkalte ”konvergenskrav” til et land som skal inn i valutaunionen. Det kreves at renta er lav nok i forhold til rentenivået ellers i EU, at inflasjonen er lav nok i forhold til inflasjonen ellers i EU, at statsgjelden er under 60 prosent av Islands bnp, at underskuddet på årlige statsbudsjett er under 3 prosent av bnp - og at den islandske krona har vært stabil nok lenge nok til at den kan erstattes av euro.

Island er i dag svært langt unna alle disse konvergenskrava – og det vil kreve harde innstrammingstiltak i islandsk økonomi og ta mange år før krava kan bli oppfylt.

Forestillingen om at overgang til euro kan redde islandsk økonomi skjuler derfor et grunnleggende paradoks: Det er først når Island ved tøff omstilling klarer å gjenopprette balansen i økonomien, at Island kan bli medlem av valutaunionen. Men da er det ikke overgangen til euro som har løst problemene.

Tvert imot: hvis islandske regjeringer – og jeg er redd det kan bli mange av dem før problemene er løst – setter alt inn på rask tilnærming til det rentenivået, det inflasjonsnivået og den balansen i statsbudsjettet som EU krever for opptak i valutaunionen, vil det bli en hestekur som savner sidestykke i Europa.

Euro er altså ingen snarvei til balanse i islandsk økonomi, sjøl om overgang til euro skulle være en brukbar løsning for Island på lang sikt.

Men heller ikke det er opplagt. Island har et næringsliv der fisk og aluminium er de viktigste eksportnæringene. Med et så smalt spektrum av eksportnæringer må Island regne med at eksportinntektene – og dermed handelsbalansen - vil svinge mer enn i andre land. Den smidigste måten å møte slike svingninger på, er nettopp å ha en flytende valutakurs i forhold til andre valutaer – altså å ha en egen valuta.

Når eksportinntektene er lave, vil det med egen valuta slå ut i at den islandske krona synker i verdi. Det styrker konkurranseevnen for all eksport fra Island. Det gjør alle importvarer dyrere, og det svekker kjøpekraften til alle islendinger uten at det krever politiske vedtak i Alltinget eller forhandlinger om å redusere tariffbestemte lønninger.

Ulempen er at det gjør islandske levekår til støtpute hver gang eksporten svikter alvorlig. Men det er en ulempe som vil slå ut også om Island skulle ha euro som sin valuta. Da vil støtputa være sysselsettinga – først i eksportnæringene og deretter gjennom ringvirkningene til andre næringer (transport, varehandel).


Men kan ikke islendingene bare begynne å ta i bruk euro uten å be om medlemskap i valutaunionen?

Det står dem fritt å gjøre. Men i praksis løser det ingen problemer. Det blir som et forsøk på å ”løfte seg sjøl etter håret”.

Det første som da små skje, er å skaffe seg nok euro til å erstatte alle de islandske kronene som er i omløp. De euroene må enten lånes eller kjøpes – og betales med islandske kroner. Omfanget av innlån eller innkjøp vil være så stort at det på kort sikt vil svekke islandske kroner ytterligere. Det er knapt noen kriseløsning.

Når euroene så er på plass, vil det meste være som før. Hvis noen på Island skulle komme bedre ut ved å erstatte islandske kroner med euro, så er det fordi noen andre kommer dårligere ut.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 4.1.09)