Som i Norge så og i EU

EU forskyver 2/3 av klimakuttene sine til andre deler av verden

Det var stor spenning foran EU-toppmøtet 11-12. desember. Der skulle de 27 regjeringssjefene avgjøre hvordan EU-statene skal klare Kyoto-forpliktelsene sine.

Den høyt reklamerte 20-20-20-formelen ble ikke rørt: Klimautslippene skal ned med 20 prosent innen 2020, energieffektiviteten skal opp med 20 prosent og 20 prosent av energien skal komme fra fornybare energikilder.


Bellona hilste vedtaket som et viktig gjennombrudd, men de store miljøorganisasjonene i Europa, Friends of the Earth, WWF, Greenpeace og CAN (Climate Action Network) ser det annerledes. En fellesuttalelse starter med at ”Dette er en svart dag for europeisk klimapolitikk.”

For under 20-tallene sto det mye med langt mindre skrift. Det miljøorganisasjonene kritiserer hardest, er at 2/3 av kuttene i klimautslipp skal tas i andre deler av verden, da finansiert av EU-land.

I oktober vedtok miljøkomiteen i EU-parlamentet at EU måtte forplikte seg til klimakutt på mer enn 30 prosent og at minst 78 prosent av kuttene måtte tas innad i EU. !7 desember ble vedtaket til regjeringssjefene likevel godkjent av EU-parlamentet med overveldende flertall, med 610 mot 60 stemmer.

EU-parlamentet var enig med regjeringssjefene at lagring av CO2 skal være på plass innen 2015. Men slike ”månelandingsprosjekt” med uviss framdrift har Norge også.


Klimapolitikken til EU består av to hoveddeler, et opplegg for handel med utslippskvoter for deler av næringslivet kombinert med nasjonale utslippsmål for de øvrige utslippskildene.

Kvotesystemet kom i gang i 2005 og har hatt store startproblemer. Det samlede antall kvoter ble satt alt for høyt - så høyt at det i perioder har vært bortimot gratis å slippe ut klimagasser.

Fra 2013 skulle hovedregelen være at utslippskvotene auksjoneres ut. Men presset fra tysk industri og polske kullkraftverk ble så stort at det nå skal deles ut så mange gratiskvoter at hele auksjonsprinsippet kan undergraves.

Fra et klimaperspektiv er det i utgangspunktet ikke avgjørende om kvotene auksjoneres ut eller deles ut gratis. Forskjellen er først og fremst at jo flere kvoter som deles ut gratis, jo mer av kostnadene ved å redusere klimautslippene dekkes av staten og ikke av forurenserne.

Det avgjørende for om kvotesystemet reduserer klimautslippene, er om summen av alle kvotene blir satt lavere for hvert år som går – og om det fins effektive sanksjoner mot dem som slipper ut mer enn de har kvoter til.


Etter mange års tautrekking er det nå klart hvilke CO2-krav EU skal stille til nye kjøretøyer.

EU-kommisjonen foreslo for et år sia at utslippene av CO2 fra nye biler skulle ned fra 160 til120 gram per kilometer. Dette utløste intens lobbyvirksomhet fra alt som fantes av bilindustri i Europa. Et kompromiss ble banka 2. desember. Det innebærer at i 2012 skal grensa på 120 gram bare gjelde 65 prosent av de nye bilene. Så skal prosenten stige gradvis inntil 2015 da alle nye biler i gjennomsnitt skal slippe ut mindre enn 120 gram CO2 per kilometer.

Bilfabrikkene skal sørge for at bilmotorene klarer ei utslippsgrense på 130 gram per kilometer. De siste 10 gram skal oppnås ved hjelp av mer bruk av biobrensel, nye typer dekk og andre forbedringer.

Kommisjonen hadde foreslått bøter for de bilprodusentene som ikke klarte utslippskravet. Satsene skulle øke gradvis fra 2012 til 2015. Denne opptrappingen ble også forskjøvet. Den skal nå ikke være fullført før i 2019. Da er det gått et tiår av de åra vi trenger så sårt hvis vi virkelig skal snu den globale oppvarmingen.


Entydig positivt, men krevende, er vedtaket om at i 2020 skal 20 prosent av energien komme fra fornybare energikilder. I 2005 var andelen 8 prosent, så det krever en betydelig innsats for å nå dette målet.

Gjennom EØS-avtalen forpliktes Norge av dette vedtaket. I så fall anslås det at vi må øke vår andel av fornybar energi fra 60 prosent til 74-75 prosent innen 2020. Det krever atskillig større omstillinger i energibruken vår enn i land der mer fornybar energi kan erstatte olje- og gasskraftverk. Men det blir en elendig og lite framtidsretta klimapolitikk om vi prøver å vri oss unna de omstillingene som etter hvert vil bli nødvendige uansett.


Norge har - som EU - også en klimapolitikk som er bedre på papiret enn i praksis. På Arbeiderpartiets landsmøte i 2007 gikk Jens Stoltenberg høyt ut og fastslo at Norge skulle overoppfylle Kyoto-kravet for 2012 med 10 prosent, kutte utslippene med 30 prosent innen 2020 og være ”klimanøytralt” i 2050. Det overgikk alle løfter gitt av andre land det var naturlig å sammenlikne seg med.

Klimaforliket fra januar 2008 som alle partiene utenom Fr.P stilte seg bak, gikk enda et par skritt lengre. Norge skal bli karbonnøytralt allerede i 2030 i stedet for i 2050 og to tredeler av utslippskuttene skal skje nasjonalt.

Det siste kravet blir verken oppfylt i 2012 eller i 2020. Skal vi overoppfylle Kyoto-kravet med 10 prosent i 2012, må utslippene våre ned med ni prosent i forhold til basisåret 1990. I 2007 lå utslippene 11 prosent over 1990-nivået, og de har økt både i 2007 og i 2008.

Med de planene som for tida er kjent, ligger det ikke an til utslippskutt som virkelig monner innenlands de nærmeste åra. Det må derfor kjøpes mange kvoter fra EU og finansieres mange klimatiltak i u-land for å oppfylle klimaforliket i 2012.

2020-målet om at to tredeler av kuttet på 30 prosent skulle tas i Norge, var antakelig misvisende fra starten. Klimaforliket innebærer at utslippene i Norge skal ned til 42-44 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2020. Det er bare 12-16 prosent under 1990-nivået. Det er dermed i beste fall tale om at rundt halvparten av kuttene skal tas i Norge.

Norge risikerer altså at mer enn halvparten av kuttene må tas utafor Norge, men da har vi to muligheter: enten ved kvotekjøp innen EUs kvotesystem eller utafor EU. EU skal derimot bare ta en tredel av kuttene på eget område og det området er stort.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 30. desember 2008)