Island i fri flyt

Euro, dollar eller norske kroner – er det alternativene for Island?

En kan sikkert bli klok av å reise til Island. Men ikke akkurat nå. Spørsmåla mine var mange før jeg dro dit. De er ikke færre etterpå.

Ved én anledning hadde jeg en lang samtale med tre svært bevisste EU-motstandere fra tre ulike partier – alle med erfaring fra Alltinget. Den ene er fortsatt leder av finanskomitéen og et ledende medlem av Selvstendighetspartiet, det tradisjonelt så dominerende høyrepartiet på Island.

De tre overgikk hverandre med skildringer av hvordan et tjuetall spekulanter bak bankene Landsbankin, Glitnir og Kaupthing hadde knust alt som fantes av sunn næringsvirksomhet på Island med sine halsbrekkende oppkjøp av banker og bedrifter i andre land – alt for lånte penger.

Pyramidespillet lyktes lenge fordi de tjue hang sammen som erteris der alle var med på å eie det de andre eide, og hvor de til sammen hadde kontroll med det meste av større næringsvirksomhet på Island – også med aviser og private TV-kanaler.

De politikerne som burde ha skjønt hva som foregikk, var gjennom slektskap og vennskap så innvevd i kjeltringspillet at det var enklest for dem å se vekk.

Men da jeg prøvde meg med et forsiktig spørsmål om ikke et slikt pyramidespill ville ha brutt sammen før eller seinere også om finansene hadde vært stabile i resten av verden, fikk jeg motbør fra alle tre: - Uten Lehman Brothers ville Island ha klart seg!

Meldingen var ikke til å ta feil av: Skal islendinger kritiseres, skal ingen utafra gjøre det. Det skal vi klare sjøl!

Fortsatt samler hundrevis seg foran Alltingsbygningen hver lørdag. Demonstrasjonene er etter hvert kanskje mer uttrykk for fortvilelse enn for raseri: hvorfor skal folk flest ta den økonomiske belastningen med å rydde opp etter hensynsløse banksjefer og udugelige politikere?

Men det er ikke bare banksjefene som har spekulert. Det gjorde også alle som tok opp valutalån på boligen sin, og de som pantsatte fiskeskøyta i utenlandske banker. Nå sitter de med ei gjeld i euro, pund eller sveitserfranc som langt overstiger salgsverdien av boligen eller båten.


Annethvert butikkvindu i Reykjavik lokker med ”Utsala!” og store prisavslag. Kanskje er det alltid slik i januar, men det var påfallende lite folk inne i butikkene. Det var tomt også i sentrumsgatene, mye tommere enn jeg kan huske fra tidligere besøk i Reykjavik. En del utenlandske turister var likevel å se – på billigtur med ryggdekning i hard valuta.

Men for dem med islandsk lønn er alt blitt dyrere. Inflasjonen nærmer seg 20 prosent, og mange må finne seg i at lønna krymper for at holde liv i arbeidsplassen.

Jeg fikk høre at julehandelen hadde holdt seg godt. Forklaringen skal være at en i år ikke reiste til London og New York for å handle inn til jul.


Når den islandske krona stuper i verdi og boliglånet er i euro, er det ikke rart at mange på Island ser overgang til euro som den enkle løsningen. Det gjelder både velgere og politikere.
Det økonomiske sammenbruddet har derfor utløst en akutt EU-debatt. Sosialdemokratene truer med å bryte regjeringssamarbeidet med Selvstendighetspartiet dersom ikke partiet skifter syn på islandsk EU-medlemskap.

Det har aldri vært noen reell diskusjon om EU på Island. Meningsmålinger viser at det har vært et ja-flertall blant velgerne noen år nå, men på Alltinget har det vært et stort flertall som ikke vil inn i EU.


Det store høyrepartiet, Selvstendighetspartiet, har i alle år vært et klart nei-parti. Det er partiet for fiskerinæringa, og den næringa har vært kjernen i EU-motstanden på Island. Sosialdemokratene (Samfylkingin) har vært nokså aleine om å være pådriver for innmelding i EU og krever nyvalg dersom ikke regjeringspartneren går med på å søke medlemskap i EU.

Til tross for at sosialdemokratene også er med i regjeringen, er det Selvstendighetspartiet som må ta støyten for alt som er gått galt. Dette partiet har langt på vei vært det statsbærende partiet på Island. Ved de fleste valg fram til 1999 hadde partiet valgresultater på opp mot 40 prosent, men ligger nå rundt 25 prosent på meningsmålingene.


Ledelsen i Selvstendighetspartiet vil for enhver pris unngå valg de nærmeste månedene. Det er derfor innkalt til ekstraordinært landsmøte i slutten av januar for å avgjøre om partiet skal føye seg etter kravet fra sosialdemokratene om å skifte spor i EU-spørsmålet.

Det skal kanskje mye til at landsmøtet gjør helomvending i spørsmålet om EU-medlemskap, men et kompromiss kan bli at det gis grønt lys for at en folkeavstemning skal avgjøre om det skal sendes en søknad om medlemskap i EU. Det vil antakelig 80-90 prosent av velgerne si ja til akkurat nå.


Det inngår i det politiske spillet at de to partiene til venstre, Samfylkingin og Venstre-grønne (SVs søsterparti) for første gang har flertallet av velgerne bak seg. De to partiene ligger begge rundt 30 prosent på de siste meningsmålingene. En rød-grønn flertallsregjering er derfor lansert som alternativ til dagens regjeringskoalisjon mellom Selvstendighetspartiet og Samfylkingin.

Venstre-Grønne er dermed satt i samme dilemma som Selvstendighetspartiet. Sosialdemokratene vil bare være i ei regjering som sender en søknad til Brussel. Venstre-Grønne er fortsatt et klart nei-parti – og vil heller se mot Norge enn mot EU for å løse de økonomiske problemene.

Men hvis nyvalg bringer partiet over 20 prosent, kan partiet se regjeringsmakt som så viktig at det kan være med på å sende en søknad om medlemskap dersom det vedtas med overveldende flertall ved en folkeavstemning. Så får kampen om medlemskapet tas etter at forhandlingsresultatet foreligger.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 17. januar 2009)