TTIP: Hemmelig kamp om makt

Når vern om miljø, livsvilkår og demokrati må vike for investorers «framtidige fortjeneste»


På tvers av Atlanterhavet og Stillehavet forhandles det nå om to nokså likelydende avtaler som vil avskaffe det politiske demokratiet på viktige samfunnsområder og overføre makt til næringslivsledere.

Mellom EU og USA forhandles det om TTIP (Trans-Atlantic Trade and Investment Partnership) og mellom USA og ti andre Stillehavsland forhandles det om TPPA (Trans-Pacific Partnership Agreeement). De ti er Australia, Brunei, Canada, Chile, Malaysia, Mexico, New Zealand, Peru, Singapore og Vietnam.

Det er investeringsdelen av avtalene som griper inn mot maktforholda både i verdensøkonomien og i de enkelte samfunn. Forhandlingene foregår derfor bak lukkede dører. Det som kommer av lekkasjer, benektes umiddelbart. I tillegg settes det inn stor innsats for å «selge» avtalene som noe alle er tjent med.


På EU-kommisjonens hjemmeside kan en lese at «TTIP vil kunne øke økonomien til EU med 120 milliarder euro, økonomien til USA med 90 milliarder dollar og økonomien til resten av verden med 100 milliarder euro».

Der står det også at EUs eksport til USA kan vokse med 28 prosent og at en gjennomsnittsfamilie på fire kan bli 545 euro rikere «hvert år» (!). Og sjølsagt vil det bli skapt «millioner av nye jobber» i EU. Det trengs.

Smuler faller det overalt. Under overskriften «Eksportguldet venter i USA» forteller næringsorganisasjonen Dansk Industri at avtalen vil skape 15.000 nye jobber i Danmark og at en iPad vil gå 126,90 kroner ned i pris. Betydningen kan nesten ikke overvurderes, har handelsministeren sagt.

Såpass må en ta i for å få oppmerksomheten vekk fra det plagsomme ved TTIP: at avtalen vil gi konsern makt som de aldri har hatt i eget land hvis de kan investere på tvers av grenser


Et sentralt trekk ved de hundrevis av tosidige investeringsavtaler som har vært inngått det siste tiåret, er de såkalte investor-stat-reglene. De gir investorer rett til å kreve erstatning hvis «framtidig fortjeneste» rammes av nye lover eller andre offentlige vedtak.

Slike erstatningskrav behandles av internasjonale tvisteløsningsorgan som bare forholder seg til regelverket i investeringsavtalen og ikke til lovgivningen i det landet erstatningskravet rettes mot. Avgjørelsen tas av tre forretningsadvokater som har spesialisert seg på regelverket i investeringsavtalene, og som er tilsvarende godt betalt.

Disse tre opptrer som en utenomrettslig domstol som dømmer skattebetalerne i et land til å betale erstatning til selskap som undergraver vern om viktige livsvilkår som det har tatt tiår med sosial og politisk kamp å nå fram til. Hvert år er det mange eksempler på at demokratisk vedtatt vern om folkehelse, miljø og sosiale rettigheter i arbeids- og samfunnsliv må vike for hensynet til selskapers “framtidige fortjeneste”.

Her er noen eksempler:
• Equador ble dømt til å betale 2,4 milliarder dollar til Occidental Petroleum fra USA. Det var like mye som den samla årsinntekten til den fattigste femtedelen av befolkningen i Ecuador.
• Året før vant oljeselskapet Chevron fram med at det ikke trengte å fjerne oljesølet etter en oljekatastrofe. Det hjalp ikke at Ecuador hadde grunnlovsdekning for kravet mot Chevron.
• Et annet stort søksmål ble retta mot Argentina. EDF, verdens største kraftselskap fikk en erstatning på 166 millioner dollar pluss renter fordi regjeringen ikke lot strømprisene stige for å komme ut av den dramatiske krisa i 2001-2002.
• I Canada har Lone Pine Resources krevd 250 millioner dollar for den «tilfeldige, lunefulle og ulovlige tilbakekallelsen av selskapets rett til å utvinne olje og gass under Saint Lawrence-elva.» Det er et midlertidig forbud mot fracking det dreier seg om.


Nasjonal lovgivning gir normalt ikke erstatning for slikt. Men ved å etablere filialer i andre land kan et konsern utnytte investor-stat-reglene i investeringsavtaler til å kreve erstatning i hjemlandet som hjemlandets lover ikke gir adgang til.

3300 EU-selskap har mer enn 24.000 datterselskaper i USA, og 14.000 USA-selskap har nærmere 51.000 datterselskaper i EU. Via sine datterselskaper i USA vil selskap i EU gjennom TTIP få rettigheter som langt overstiger de rettighetene de har i henhold til EUs eget regelverk. Tilsvarende vil selskap i USA kunne påberope seg investorrettigheter i TTIP som går langt utover hva de har i amerikansk lovgivning hvis investeringene skjer fra en filial i EU.

Slik fungerer innvestor-stat-reglene som brekkjern mot nasjonal lovgivning som ikke kan utfordres ved investeringer innen rammen av den enkelte stat.

Den politiske kampen om innholdet i slike investeringsavtaler er likevel ikke avgjort. Her er tre eksempler på motstand fra vidt forskjellig hold:
• Forbrukernettverket TACD (Trans Atlantic Consumer Dialogue), der Forbrukerrådet er med fra Norge, advarer mot slike investor-stat-regler: «Investorer må ikke gis rett til å saksøke regjeringer i hemmelige private domsinstanser for å unngå de velfungerende nasjonale rettssystemene og robuste eiendomsreglene i USA og EU. Erfaring viser hvordan mektige næringsinteresser … har brukt investor-stat tvisteløsninger til å utfordre og undergrave forbrukervern og miljøvern.»
• I USA har organisasjonen for de 50 delstatene (NCSL) gått sterkt imot investor-stat-regler som gir utenlandske selskap flere rettigheter enn innenlandske selskap har. NCSL vil derfor ikke godtar noen investeringsavtale (BIT) eller handelsavtale (FTA) som inneholder slike investor-stat tvisteløsningsordninger.
• Søramerikanske land har vært særlig utsatt for investor-stat søksmål. De ni ALBA-statene (Antigua and Barbuda, Bolivia, Cuba, Dominica, Ecuador, Nicaragua, Saint Vincent and the Grenadines, Venezuela og Saint Lucia) har derfor gått sammen for å organisere et alternativt tvisteløsningsregime for investeringsavtaler.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 16. november 2013)