torsdag 17. april 2014

Lysner det i Spania?

Handelen med aksjer øker, mens den sosiale protesten skal skremmes så den ikke synes


De siste månedene meldes det at utviklingen snur til det bedre i Spania – så vidt. Finanslivet våkner til liv. Aksjekursene stiger, og bankene lever ikke så utrygt som før.

Men resten av «livet», arbeidslivet og samfunnslivet, rammes fortsatt av ei krise som blir tyngre å bære jo lenger den varer. Lyspunktene er knapt synlige. Den spanske økonomien vokste med 0,1 prosent i tredje kvartal i fjor – og med 0,3 prosent i fjerde kvartal. Det monner lite når den har sunket mye mer hvert eneste år etter 2008.

Arbeidsløsheten gikk bittelitt tilbake i løpet av høsten, men er fortsatt over 26 prosent. For ungdom er den 56 prosent.

Spanske tall over arbeidsløshet kan være vanskelige å tolke. Spansk økonomi er i stor grad bygd på svart arbeid. Hvor mange som faktisk ikke har noen jobb å gå til, er derfor uvisst. Men når varehandelen falt med ti prosent på ett år – og ikke har steget siden - er det opplagt at arbeidslivet er i ulage.

Fattigdommen sprer seg fortsatt fordi så mange går uten arbeid så lenge. Både inntekter og formuer er fordelt mer ulikt enn før krisa. Hundretusener er kasta ut av boligene sine fordi de ikke klarer å betale husleia eller avdragene på låna.


Spania har tiendeparten av EUs folketall, men tredjeparten av EUs arbeidsløse. Det har satt hele det spanske samfunnet under hardt press.

Det demonstreres fra alle hold og fra alle kanter av landet. Også andre former for sosial uro vokser. Det reageres mot korrupsjonen som gjennomsyrer styre og stell både sentralt og lokalt.

I fjor sommer måtte statsminister Mariano Rajoy slåss for sitt politiske liv etter anklager om korrupsjon som både gjaldt han personlig og partiet Partido Popular (PP), Folkepartiet.

Motangrepet fra regjeringen ble å satse på det minst tillitvekkende av alt: på å kriminalisere politisk og sosial protest.

Rett før jul ble det vedtatt en lov som definerer 55 konkrete handlinger som ulovlige. For hver handling er det angitt hvor stor bot en person risikerer ved å begå dette lovbruddet. Om du tar bilde av en politibetjent eller skjender det spanske flagget, kan du få en bot på 30.000 euro – dvs. på over en kvart million kroner! Samme bot kan du få hvis du følger etter politibetjenten eller ikke vil legitimere deg på gata.

Det verste du kan gjøre er å demonstrere ulovlig foran parlamentet og andre sentrale offentlige bygninger. Da kan boten gå opp i 600.000 euro – altså over fem millioner kroner.

Kanskje kan en slik lov skape en tilsynelatende ro i gatene, men hvor ellers og hvor lenge?


Den offentlige gjelda har eksplodert – men etter at finanskrisa slo til. Det var god styring over den økonomiske politikken i Spania. Det var overskudd på statsbudsjettet så seint som i 2007, og statsgjelda var under gjennomsnittet i EU.

Statsgjelda var bare 40 prosent av bnp i 2008, men er nå på 93 prosent og kan komme til å stige til 101 prosent i 2015-16. Avtalen med EU krever at offentlige budsjetter skal kuttes i to år til.

I Spania var det privatgjelda som kasta økonomien ut av balanse. Lav rente i gave fra EUs sentralbank blåste opp en byggeballong som måtte sprekke. Fra 2000 til 2008 ble det i snitt bygd 700.000 nye boliger i året, like mye som i Tyskland, Frankrike og Storbritannia til sammen.

Den private gjelda var alt i 2010 nådd opp i formidable 214 prosent av bnp. Dette førte til en dramatisk kuttpolitikk etter krav fra EU-kommisjonen og EUs sentralbank. Lønnstakerne og sosialmottakerne måtte ta belastningen.

Venstreregjeringen til Zapatero kutta i mai 2010 statsbudsjettet med 50 milliarder euro, lønningene til statsansatte ble satt ned med 5 prosent (uten forhandlinger). Pensjonene ble frosset sjøl om inflasjonen økte, og rettigheter i arbeidslivet ble svekka. For arbeidsgiverne ble det lettere å si opp ansatte og å sette ned lønningene uten forhandlinger.


Ved valget i november 2011, tre år inn i krisa, feide høyrepartiet Partido Popular (PP) Zapatero-regjeringen til side. PP fikk nesten 45 prosent av stemmene mens sosialistpartiet PSOE bare fikk 29 prosent, partiets svakeste resultatet noen gang.

Rahoj-regjeringen har fortsatt i samme spor som sin forgjenger. Den eneste forskjellen er at hvert nytt kutt svir bare verre. Siste krav fra EU-kommisjonen og IMF er at regjeringen inngår en avtale med fagbevegelsene om en «intern devaluering» der lønningene i arbeidslivet senkes med inntil ti prosent.

En lovendring tok vekk en viktig del av tarifftryggheten i Spania. Etter spansk lov var fagorganiserte garantert at hvis arbeidsgiveren ikke ville inngå noen ny tariffavtale, så gjaldt den gamle avtalen.

Både EU-kommisjonen og EUs Ministerråd krevde at denne loven måtte endres fordi den hindra den «lønnsfleksibilitet» som måtte til for å gjenvinne konkurranseevnen. I februar 2012 ble loven endra slik at en tariffavtale nå bare gjelder ett år etter at den er utløpt eller oppsagt.

Den enorme arbeidsløsheten sprer frykt for å miste jobben også for mange av dem som ennå har en jobb. Samtidig legges det et kraftig press nedover på lønns- og arbeidsvilkår i store deler av arbeidslivet. Midlertidig arbeid har blitt normen. Mer enn 90 prosent av de nye jobbene er midlertidige.

Landsomfattende og regionale bransjeavtaler mister betydning, og lønnsforhandlinger skal i langt større grad skje på den enkelte arbeidsplass.

Arbeidsgiverne får også rett til å forhandle lønn og arbeidsvilkår med den enkelte ansatte på tvers av det som ellers måtte være forhandla fram. Adgangen til å allmenngjøre tariffavtaler tas vekk.

Lite gjøres for å få arbeidsløse inn igjen i arbeidslivet. I en situasjon der hver fjerde spanjol går uten arbeid ble utgiftene til aktive arbeidsmarkedstiltak i fjor kutta med en tredjedel.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 15. februar 2014)

Ingen kommentarer: