Når Martin Wolf roper ulv!

- Eurokrisa er ikke bare økonomisk og sosial, den rammer demokratiet i hjertet

Hvem er så Martin Wolf? Han er ingen indignert gateprotestant. Han leses av økonomiske og politiske makthavere over store deler av Europa (og i andre deler av verden) - foreløpig uten at det hjelper det spor.

Når jeg skriver mine lett kritiske kronikker i Klassekampen om krisepolitikken i Europa, føler jeg meg aldri så trygg som når Martin Wolf har tatt i hardere enn meg. For han er den ledende økonomijournalisten i Financial Times, den europeiske kapitalismens ypperste informasjonsorgan.

Sammen med Wall Street Journal er Financial Times den avisa der engelsklesende bedriftsledere, investorer og spekulanter finner det de har mest bruk for:
- Hvilke markeder gir best håp om profitt, og hvilke minst?
- Hvilke aksjer bør jeg kjøpe, og hvilke bør jeg kvitte meg med?
- Hvor og i hva bør jeg investere, og hva og hvilke land bør jeg unngå?

Skal bedriftsledere, investorer og spekulanter fortsette å lese Financial Times, må informasjonen om økonomiske og finansielle forhold være mest mulig korrekt. Derfor kan du stole på det som står i Financial Times, ikke nødvendigvis om det de kunne finne på å skrive om levekår, faglige rettigheter og klassekamp. Men det gjør de da heller ikke så ofte.

Her i Europa er britiske Financial Times obligatorisk lesning for alle pengefolk som vil fortsette å være pengefolk innen den markedsøkonomien som avisa følger tettere enn noen annen avis trykt på engelsk.

Det spennende med Martin Wolf er at han siden starten av finanskrisa i 2007/08 stadig mer kritisk har fulgt - og slakta - den krisepolitikken som føres i Europa. 14. januar sammenfatta han den grunnleggende og drepende kritikken slik: (Herfra er det Martin Wolf sine ord du leser, og ikke mine. DS)

Dagens økonomiske, finansielle, intellektuelle og politiske eliter svikter like skjebnesvangert som da de tilsvarende europeiske elitene for hundre år sia førte Europa ut i første verdenskrig og inn ei etterkrigstid som førte til krise, massearbeidsløshet og en ny verdenskrig.

Uvitenhet, fordommer, feilaktige forestillinger og skadelige verdier framstilte den gang krig som strålende og kontrollerbar, det var som om vilje til kollektivt sjølmord hadde grepet tak i lederne for stormaktene i Europa.

I dag er det helt andre trusler Europa står overfor og helt andre verdier som står på spill. Men det som er likt, er at vi fortsatt villedes av eliter med manglende innsikt, fordommer, feilaktige forestillinger og skadelige verdier.

Her er tre svært synlige trusler:

For det første: Våre økonomiske, finansielle, intellektuelle og politiske eliter har misforstått konsekvensene av hodestups finansiell liberalisering. Forført av fantasier om sjølstabiliserende finansmarkeder, har de oppmuntra til enorme veddemål om å tjene penger på stadig stigende gjeld. De politiske elitene undervurderte fullstendig faren for et system-sammenbrudd.

Da sammenbruddet kom, spredte katastrofen seg i mange retninger: Samfunnsøkonomier brøt sammen, arbeidsløsheten sprang i været og offentlig gjeld eksploderte.

Den politiske eliten falt i vanry fordi den ikke hadde hindra ulykken. Den finansielle eliten falt i vanry fordi den måtte reddes. Tilliten til den politiske eliten falt enda lavere fordi den var villig til å finansiere redningen av finansnæringa. Den intellektuelle eliten – økonomene – falt i vanry fordi de ikke hadde klart å forutse krisa – og heller ikke klarte å bli enige om hva som måtte gjøres når krisa slo ut.

De nasjonale økonomiene måtte reddes. Men overbevisningen om at de mektige ofra skattebetalerne til fordel for de skyldige, er korrekt. (Alt er fortsatt Martin Wolf sine ord, ikke mine. DS)

For det andre: De siste tre tiåra har det vokst fram en globalisert økonomisk og finansiell elite. Medlemmene i denne eliten har frigjort seg stadig mer fra de land som har produsert dem. I denne prosessen har det limet som binder sammen ethvert demokrati - følelsen av borgerskap – blitt svekka.

Den skjeve fordelingen av de verdiene som økonomisk vekst skaper, har forsterka denne utviklingen kraftig. Det har i stigende grad ført til et rikmannsvelde (plutokrati).

En viss grad av plutokrati er uunngåelig i demokratier som bygger på markedsøkonomi. (Er mannen blitt sosialist, eller bare realist? DS) Men hvis folk flest syns at den økonomiske eliten belønnes rikelig for elendige ytelser – og bare er interessert i egne fordeler – og attpåtil vil reddes når det går ille, skjærer det seg. Vi kan være ved starten av et samfunnsmessig forfall som kan vare lenge.

For det tredje: Euroen har ført til økonomiske problem som er åpenbare i alle kriserammede samfunn: voldsom økonomisk tilbakegang, ekstraordinært høy arbeidsløshet, masseutvandring og tung gjeldsbyrde.

Dette er velkjent. Men det er det konstitusjonelle kaoset i eurosonen som får minst oppmerksomhet. Innen eurosonen konsentreres makt i hendene på regjeringene i de land som låner ut penger, særlig i Tyskland, og i en trio av ikke-folkevalgte byråkratier, EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF, Det internasjonale pengefondet.

Befolkningen i kriserammede land har ingen innflytelse på denne maktutøvelsen. De politikerne som står ansvarlig overfor den, er også maktesløse. Skillet mellom de som kan stilles til ansvar og de som har makt, rammer hjertet av ethvert begrep om en demokratisk styreform.

Eurosonens krise er ikke bare økonomisk. Den er også konstitusjonell.

Ingen av disse feilgrepene kan måle seg med galskapen i 1914. Men de er store nok til å skape tvil om hva elitene våre står for. Resultatet er at rasende populisme utvikler seg, for det meste som en fremmedfryktende høyrepopulisme.

Det typiske for høyrepopulister er at de sparker nedover. Hvis elitene fortsetter å ta feil, vil vi oppleve at det blir stadig flere rasende populister. Elitene må snu raskt. Hvis ikke kan raseriet overvelde oss, og det er fortsatt Martin Wolf som mener alt dette.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 25. januar 2014)