EU mot ILO og Jagland

Kollisjonen mellom EUs markedsfriheter og menneskerettighetene til ILO og Europarådet.

To kollisjoner ryster nå det arbeidsrettslige landskapet i Europa. EU-retten har sia desember 2007 kollidert med ILO, FNs arbeidslivsorganisasjon. Nå kolliderer EU også med Europarådet og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).

20. november fastslo Europarådets Sosialkomite at den svenske «Laval-loven» (Lex Laval) er i strid med Sosialpakten til Europarådet. Denne komiteen har som sin eneste oppgave å passe på at medlemsstatene i Europarådet følger Sosialpakten slik de skal. Det mener komiteen at Sverige ikke gjør.

Laval-loven ble i 2010 vedtatt av Riksdagen med knapt flertall (135 mot 130) for å føye seg for EU-domstolens Laval-dom fra desember 2007. Denne dommen slo fast at faglige rettigheter skal underordnes markedsfrihetene til EU og snudde viktige deler av EUs arbeidsrett opp-ned i forhold til hvordan den hadde vært praktisert inntil da.

Det innebar f.eks. at når en arbeidsgiver tar med seg ansatte for å gjøre en jobb i et annet land, kan dette landet ikke lenger kreve at de ansatte må lønnes over et minstenivå fastlagt i EUs utstasjoneringsdirektiv. Tvert om kunne ingen EU-land kreve at de skulle lønnes over dette nivået. Det som hadde vært et gulv, ble gjort til et tak.

Når Laval-loven fordømmes, settes samtidig Laval-dommen til EU-domstolen under press. Det kan gi ekstra tenning i forbitrelsen til Euro-LO og store deler av den europeiske fagbevegelsen mot den rettstilstanden som EU-domstolen har etablert etter 2007 – midt i eir krise som kaster millioner ut i arbeidsløshet og brutal sosial nød.


Det var i desember 2007 at EU-domstolen brøyta seg inn i det svenske avtalesystemet. To fagforbund, Byggnads og Elektrikerforbundet, hadde i november 2004 gått til blokade av et latvisk selskap (Laval) som nekta å inngå tariffavtale for sine medbrakte arbeidstakere. Etter svensk arbeidsrett var blokaden fullt lovlig. Sveriges arbeidsminister Hans Karlsson fastslo at det latviske firmaet ”behandles på samme måte som svenske firma som ikke vil inngå tariffavtaler”.

Men EU-domstolen fastslo
• at den nasjonale arbeidsretten er underlagt EU-retten.,
• at foretak som er etablert i andre land, ikke kan pålegges å følge svensk tariff når de utfører oppdrag i Sverige,
• at faglige aksjoner må holdes innafor de rammene som EU-domstolen setter,
• at blokade for å få til tariffavtale med et utenlandsetablert selskap som har et oppdrag i Sverige, er ulovlig.

To år seinere ble de to fagforbundene dømt av den svenske Arbetsdomstolen til å betale Laval en erstatning på tre millioner kroner for ulovlig blokade. De pengene bør de svenske fagforbundene få tilbake av regjeringen - mener ekspertkomiteen til ILO.

De to store arbeidstakerorganisasjonene i Sverige, LO og TCO, forlanger nå naturlig nok at Laval-loven «må skrotes». Det var da også LO og TCO som for ett år sia klagde Laval-loven inn for Europarådets Sosialkomite.

I Riksdagen har Ali Esbati på vegne av Vänsterpartiet fremma en interpellasjon som ber regjeringen ta konsekvensen av vedtaket til Sosialkomiteen.

Foreløpig svarer arbeidsmarkedsminister Elisabeth Svanesson at Sosialkomiteen tar feil – og at Laval-loven er forenlig med Sosialpakten til Europarådet.

Men de 15 medlemmene av Sosialkomiteen er høyt kvalifiserte jus-eksperter fra femten land og har ikke andre oppgaver enn å passe på at Sosialpakten overholdes i medlemsstatene. Om Laval-loven var komiteen ikke i tvil. LO og TCO reiste fire punkter i klagen sin – og fikk medhold på alle fire. På to av punktene var sosialkomiteen enstemmig. På de to andre punktene var stemmetallet 13-1.


Forrige kollisjon opplevde EU i februar i fjor da Laval-loven fikk hard påpakning fra ILO, FNs arbeidslivsorganisasjon. En uttalelse fra ILOs juridiske ekspertkomite fastslo at Laval-loven var i strid med ILO-konvensjon nr. 87, en av kjernekonvensjonene til ILO. Laval-loven måtte derfor endres slik at den ble forenlig med ILO-konvensjon nr. 87.

Forholdet mellom ILO-konvensjoner og EU-regler er på ingen måte avklart innad i EU. EU-domstolen har forsøkt å hevde at medlemsstatene ikke kan slutte seg til ILO-konvensjoner på saksfelt som er underlagt felles EU-regler. Men de fleste EU-land slutta seg til viktige ILO-konvensjoner lenge før EU-domstolen provoserte all aktiv fagbevegelse med dommene sine.

Forholdet til Europarådet har vært mindre omstridt – i hvert fall på papiret.
Europarådets domstol i Strasbourg (EMD) har den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) som sitt rettsgrunnlag.

I 1975 fastslo EF-domstolen uttrykkelig at rettighetene i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, også de faglige rettighetene, er del av EU-retten.

En henvisning til EMK kom inn i sjølve EU-traktaten i 1992. I Maastricht-traktaten står det at EU ”respekterer de grunnleggende rettighetene garantert av den europeiske menneskerettighetskonvensjonen som generelle prinsipper for EU-retten”. (Art. 6.2)

Amsterdam-traktaten av 1997 fulgte opp ved å gi EF-domstolen myndighet til å dømme etter disse prinsippene. (Amsterdam-traktatens art. 46.d)

Den gjeldende EU-traktaten, Lisboa-traktaten, viser også til den europeiske menneskerettighetskonvensjonen som ”prinsipper i EU-retten” (Art. 6.3)

Det mest spennende nå er at det i Lisboa-traktaten står at EU skal søke medlemskap i Europarådet. Der er alle EU-land medlemmer sammen med 20 land som ikke er medlem av EU.

Dommene til EMD er juridisk bindende for alle land som er medlem av Europarådet. De vil dermed også være bindende for EU hvis EU blir medlem av Europarådet.

Det har vært årelange forhandlinger om dette medlemskapet. Kanskje er det EU-domstolen som stritter imot å få en annen domstol over seg?

For én viktig forskjell er det på EU-rett og Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Det står ingen ting i denne konvensjonen om markedsfrihetenes overherredømme.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 30. november 2013)