Kampen om lønnsomme brev

Fra «stabile og anstendige postjobber til jobber med usikker ansettelse og lav lønn».

Reservasjonsretten i EØS-avtalene er brukt én gang. Det var etter at landsmøtet til Arbeiderpartiet tvang Ap-ledelsen til å reservere seg mot EUs tredje postdirektiv.

Høyre og Fremskrittspartiet har programfesta at de vil ta vekk denne reservasjonen. Det vil de gjøre med en ny postlov som innfører konkurranse også om alle brev under 50 gram. Stortingsgruppene til Venstre og Kristelig Folkeparti avgjør om loven blir vedtatt.

For Posten har det vært penger å tjene på å få fram post og pakker fra store avsendere som offentlige etater, store organisasjoner og store bedrifter til mottakere rundt Oslofjorden og i noen få større byer. De pengene har gjort det mulig for Posten å levere post med samme porto også i resten av landet.

Når konkurransen slippes løs, er det derfor bare rundt Oslofjorden og i storbyer som Bergen, Trondheim og Stavanger at det vil bli kamp om det som framstår som ”lønnsomme brev”. Her vil konkurranse presse portoprisene ned, og Posten vil ikke lenger med egne midler kunne fordele post ellers i landet. Enten ryker enhetsportoen, eller så må Stortinget hvert år finne de milliardene som må til for at «posten skal fram» i hele landet.
*

Fra 1997 påla EU medlemsstatene - skritt for skritt - å fjerne den eneretten som nasjonale postselskap hadde til å hente og levere brev og småpakker. Undersøkelser over hele Europa har vist at dette nesten overalt har ført til hardere arbeidspress, til utrygge ansettelsesforhold, til en svekka fagbevegelse og til lavere lønn for store grupper postansatte.

De nasjonale postselskapene dominerer fortsatt innenlandsmarkedet for vanlige brev. Derimot er det en mengde selskap som konkurrerer om pakkepost, ekspresspost og kurérpost. På disse markedene har konkurransen økt enormt i alle europeiske land, også konkurranse på tvers av grenser.

På overflata ser omdelingen av brev stort sett ut som før. Likevel er virkningene betydelige – og gjennomgående negative. Det framgår av en større undersøkelse av den østerrikske forskeren Christoph Hermann (The Liberalization of European Postal Markets and the Impact on Employment and Working Conditions, Wien 2013).


EU-kommisjonen lovte at posttjenestene ville forbedres og at portoen skulle gå ned når konkurransen ble sluppet løs. Slik har det ikke gått. For store kunder har portoen gått ned, mens privatpersoner må betale mer enn før i mange land. Liberaliseringa har skapt noen få vinnere og mange tapere – er konklusjonen til Hermann.

Vinnerne er aksjeeierne i de tidligere monopolselskapene som ofte er privatisert og de største kundene. Taperne er privatpersoner og småbedrifter, særlig på landsbygda, og postansatte som har måttet tåle «en massiv forverring av ansettelsesvilkår og arbeidsforhold»

De gamle monopolselskapene har gjennomgående redusert bemanninga med 20-30 prosent, enkelte av dem har nesten halvert tallet på ansatte. Mange av de gamle storselskapene har også skifta fra faste til midlertidige ansettelser. De fleste av de nye jobbene er dessuten deltidsjobber.

I Nederland er nå 85 prosent av de ansatte i Dutch Post på deltid. I Litauen og på Kypros jobber 60 prosent av de ansatte deltid. Mange av de nye konkurrentselskapene har gått ekstra langt i å satse på deltidsansatte. I Tyskland har bare hver femte postansatt hos konkurrentene til Deutsche Post en fulltidsjobb.

I enkelte land opererer de nye konkurrentselskapene uten ansatte. De definerer i stedet postbud og sjåfører som «sjølsysselsatte» næringsdrivende.

Slike sjølsysselsatte har ikke noe oppsigelsesvern eller andre arbeidstakerrettigheter. De er også lavt lønna, ofte på akkordbasis. I Tyskland kan det bety ei timelønn på fem euro, altså rundt 45 kroner. Til gjengjeld jobber de til dels ekstremt lange dager, helt opptil 15 timer om dagen – ifølge Hermann.

Sjølsysselsetting er særlig vanlig i forbindelse med pakkepost og ekspresspost. Det skjer ofte ved at de store postselskapene knytter til seg «service-partnere» som i neste omgang leier sjølsysselsatte til å ta seg av omdelingen av brev og pakker.

I de nye konkurrentselskapene er lønningene vesentlig lavere enn i de gamle monopolselskapene. I Tyskland og Østerrike er forskjellen rundt 30 prosent. I Spania var forskjellen fram til krisa 35 prosent, men er steget til 50 prosent.

For å klare konkurransen fra de nye selskapene har mange av de gamle monopolselskapene innført to lønnsnivåer. De som var ansatt før liberaliseringa, har mer eller mindre beholdt lønna si, mens alle nyansatte lønnes til dels vesentlig lavere. I Deutsche Post tjener alle som er ansatt etter 2001, 30 prosent mindre enn sine eldre kolleger for samme jobb.

I Belgia er forskjellen bare 5 prosent, men i Østerrike 25 prosent og i Nederland 40 prosent. I Hellas tjener alle postansatte 35 prosent mindre enn før, men det er en helt annen historie som ikke skyldes den nye konkurransen om å dele ut brev og pakker.

Denne utviklingen har ført til at avtaledekningen undergraves. Hos konkurrentene til de gamle monopolselskapene er de ansatte ikke fagorganisert og dekkes ikke av noen tariffavtale. Det samme gjelder naturligvis også alle sjølsysselsatte.

Sluttbudskapet i forskningsrapporten er derfor både entydig og klar. Konkurranseutsettingen innen postsektoren i Europa «har lyktes i å redusere arbeidskostnadene og har endra det som var et reservoar av stabile og anstendige jobber, særlig for ufaglærte arbeidere, til et område med usikre (prekære) og lavlønte jobber».

Så ille trenger det ikke gå her i Norge. Det har det ikke gjort i Sverige, som var først ute med konkurranse i postsektoren, men så er da Posten Norge eneste reelle konkurrent til svenske Posten AB og følger samme tariffavtale. Men på pakkepost er konkurransen i Norge allerede hard og ute av trygg kontroll når det gjelder lønn og arbeidsforhold.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 11. januar 2014)