Foran en double-dip?

I mange land må statsgjelda ned, men må det strammes inn akkurat nå?

Den tyske regjeringen går inn for at statsutgiftene skal kuttes med 80 milliarder euro fram til 2014. Det er det største spareopplegget i tysk etterkrigshistorie, og det rammer i ekstrem grad dem med svakest økonomi. 30 milliarder euro skal spares ved å kutte i støtten til arbeidsløse og andre som tar imot sosialhjelp.

Spania skal spare 65 milliarder euro, Italia 24 milliarder euro, og den franske regjeringen vil kutte statsutgiftene med 10 prosent. Tilsvarende meldinger kommer fra regjering etter regjering. Den nye regjeringen i Storbritannia har varsla at den legger fram et sjokkerende spareprogram i slutten av juni.

Det første ubehagelige spørsmålet er om det går an å spare seg ut av krisa. Keynes ville ha sagt nei: I ei krise skal det underskuddsbudsjetteres. Da må de offentlige utgiftene økes for å få fart på etterspørselen etter varer og tjenester.

Problemet rundt om i Europa er at underskuddene på statsbudsjettet allerede er uhåndterlig store. Det skyldes ikke minst at det fra høsten 2008 er brukt enorme beløp for å puste liv i banker og andre finansinstitusjoner.

Før eller seinere må disse underskuddene vekk. De øker statsgjelda, og i de fleste europeiske land er den allerede foruroligende høy. Høy statsgjeld betyr store renteutgifter, særlig for stater som må ut på obligasjonsmarkedet for å finansiere underskuddene. Stater med minst tillit i finansmarkedene må der betale særlig høy rente.

Det er derfor ingen tvil om at det må spares. Men må det spares akkurat nå?

Det spørsmålet stilles av venstreliberale økonomer som Krugman og Stiglitz, det stilles av økonomer over hele Europa, det stilles på lederplass i høyreliberale organ som Financial Times og Economist.

Faren er stor for at utgifter kuttes og skatter økes før økonomien er kommet skikkelig i gang igjen. Det har lenge vært advart mot en såkalt ”double-dip” krise, ei krise med to nedgangsfaser. Den første kom som ei finanskrise høsten 2008. Den slo inn i realøkonomien i form av lavere produksjon og høyere arbeidsløshet, og ble mildna av regjeringer som satte i gang stimuleringstiltak.

Det er mye som kan utløse nedgangsfase to: Verdenshandelen synker fordi eksportmarkedene skrumper. Bankene er blitt mer urolige igjen. Renta på lån mellom banker har økt kraftig i det siste. Samtidig avslutter de fleste regjeringene stimuleringstiltaka sine og legger opp til kraftige kutt i offentlige utgifter.

Den mest grunnleggende uroen skyldes at stadig færre tror redningspakka til Hellas fra EU og IMF vil hjelpe. Pakka økte på få uker fra 45 milliarder euro til enorme 750 milliarder euro, riktig nok som et krisefond også for andre land som kunne komme i tilsvarende krise. Men det hjelper ikke om redningspakkene er store, så lenge det er snakk om støtte i form av lån.

Statsgjelda til Hellas er alt for stor som den er. Den vil øke ytterligere med hver euro som kommer fra redningspakka til EU og IMF. De fleste som regner på rentebelastningen framover, kommer til at det blir en umulig oppgave for den greske regjeringen å få statsgjelda ned på et overkommelig nivå.

Da blir ”løsningen” en eller annen form for konkurs der kreditorene, enten de er banker eller stater, går med på å skrive ned deler av gjelda for å sikre at det fortsatt fins en gresk stat. Det kan bli snakk om samlede tap på 130-200 milliarder dollar – i så fall den største statskonkurs i historia, langt større enn Argentinas i 1999-2001. Virkningene kan spre seg i mange retninger.


Innad i EU er det stor og økende ubalanse mellom medlemsstatene. Tyskland er her hovedproblemet med sine store overskudd på handelsbalansen med utlandet. Landet eksporterer mye mer enn det importerer. En viktig årsak er den tyske lønnsmoderasjonen.

Fra 2000 til 2008 gikk den gjennomsnittlige reallønna i Tyskland ned med 0,8 prosent. I alle andre europeiske land har reallønna økt over det samme tidsrommet, til dels betydelig. I Norge økte reallønna fra 2000 til 2007 med 24 prosent.

Den tyske politikken provoserer alle land som handler med Tyskland. Det som ser ut som lønnsmoderasjon innenlands, framstår som lønnsdumping sett fra utlandet. Tyske varer blir billigere i forhold til konkurrentene både ute og på det innenlandske tyske markedet.

En stor del av den tyske eksporten går til andre land i EU. Kriserammede land som Spania, Italia og Portugal rammes ekstra hardt av at Tyskland driver denne formen for lønnsdumping i så stor skala.

Land med store handelsoverskudd burde øke etterspørselen innenlands – slik at de kan øke importen fra land som ikke får i gang eksporten sin. Det kreves fra mange hold, fra FN, fra OECD, fra EU-kommisjonen.

Det betyr at Tyskland nå burde vente med all innstramningspolitikk og stimulere til lønnsøkninger i stedet for å kreve lønnsmoderasjon. Men Tyskland gjør det motsatte. Der er det fortsatt økt eksport som skal redde tysk økonomi.


Fra mange land meldes det om streiker og demonstrasjoner mot innstramningene, mot den økende arbeidsløsheten og mot at velferdsytelser svekkes. Foreløpig har protestene vært slag i lufta. Det er få tegn på at regjeringene viker eller nøler. Foreløpig er Hellas eneste unntak.

I krisetider er det uvisst om velgere går til høyre eller venstre. Foreløpig er det ingen klar tendens. Delstatsvalget i Nordrhein-Westfalen, den største tyske delstaten ble et saftig nederlag for de blå-blå partiene i Merkel-regjeringen. Ved lokalvalget i Frankrike gikk venstresida klart fram, men ikke mer enn at den gjenoppretta det tradisjonelle styrkeforholdet mellom høyre og venstre i fransk politikk. I Nederland gikk Sosialistpartiet tilbake fra 15 til 10 prosent til tross for at det var det eneste partiet som gjorde valgkampen til en kamp mot kutt.



(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 12. juni 2010)