Domstoler i kollisjon

Er det en særlig høy form for sivilisasjon at markedsfriheter overordnes tariffavtaler?

EU har sin EF-domstol i Luxemburg, mens Europarådet har sin menneskerettighetsdomstol i Strasbourg. De to domstolene er på kollisjonskurs når det gjelder fagbevegelsens forhandlings- og streikerett.

To ferske dommer i Europarådets menneskerettighetsdomstol i Strasbourg oppfattes som i klar konflikt med dommer i EF-domstolen, EUs øverste domstol. Begge dommene retter seg mot Tyrkia som inntil nylig hadde lovforbud mot at offentlige ansatte kunne inngå tariffavtaler eller delta i noen form for arbeidskonflikt.

- I november 2008 fastslo Strasbourg-domstolen at retten til å danne fagforeninger også må bety rett til å inngå tariffavtaler. (Saken ”Demir og Baykara mot Tyrkia”)

- I april 2009 gikk domstolen enda ett skritt videre og fastslo at for å ”beskytte interessene sine” har arbeidstakere også rett til å gå til streik. Denne streikeretten er ikke absolutt, men kan bare begrenses hvis det er ”et presserende sosialt behov” for det. (Saken ”Enerji Yapi-Yol Sen mot Tyrkia”)

EUs eget arbeidslivsinstitutt sier i sin framstilling av disse to dommene ”at de synes å være i konflikt med dommene til EF-domstolen”. (Eurofound 15.6.09)

De dommene Eurofound viser til, er Viking Line-dommen fra desember 2007 som satte forbud mot å ta i bruk faglige kampmidler for å hindre utflagging til et land med lavere lønnsnivå, Laval-dommen, også fra desember 2007, som feide til side svenske lover som ga anledning til å bruke blokade for å få inngått tariffavtale med utenlandsetablerte selskap som har oppdrag i Sverige, Rüffert-dommen fra april 2008 som nekta en tysk delstat å kreve tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag og Luxemburg- dommen som satte stopper for et regelverk som skulle sikre at utenlandske arbeidstakere utstasjonert i Luxemburg fikk samme lønns- og arbeidsvilkår som innenlandske arbeidere.

EF-domstolen innførte dermed et regelhierarki der markedsfrihetene ble satt over alle menneskerettigheter, også de grunnleggende rettighetene i arbeidslivet. Slike rettigheter kan tillegges vekt, men bare hvis de ikke på utilbørlig måte setter markedsfriheter til side. Det som må begrunnes, er inngrep i markedsfrihetene, ikke begrensninger i grunnleggende menneskerettigheter.

Europarådets domstol i Strasbourg har den europeiske menneskerettighetskonvensjonen som sitt rettsgrunnlag. Denne konvensjonen fastslår i artikkel 11 at alle ”har rett til å danne og til å slutte seg til fagforeninger for å beskytte interessene sine”. De eneste som ikke har en slik rett, er de militære, politiet og de som utøver myndighet på vegne av staten. Det siste kan virke uklart, men har til nå blitt tolka snevert av Strasbourg-domstolen.

Strasbourg-domstolen viser i de to dommene mot Tyrkia til at i henhold til ILO-konvensjon nr. 87 er streikeretten en uatskillelig del av den faglige organisasjonsfriheten, og at den europeiske menneskerettighetskonvensjonen anser streikeretten som et effektivt middel til å utøve retten til kollektive forhandlinger.

Dette var inntil Viking Line- og Laval-dommene i desember 2007 også rettsgrunnlaget i EU. Det fins det mange eksempler på gjennom dommer i et bredt spektrum av saker.

- I en dom fra 1970 (ECR 1125) erklærte EF-domstolen at den vil verne menneskerettigheter som en integrert del av EU-retten.
- EF-domstolen gikk enda lengre i en dom fra 1974 (Nold v. Kommisjonen; ECR 491). Da fastslo domstolen at den ikke kan opprettholde EU-tiltak som er uforenlige med grunnleggende rettigheter fastslått i medlemsstatenes grunnlover og i internasjonale avtaler.

- I 1975 fastslo EF-domstolen uttrykkelig at rettighetene i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen er del av EU-retten. (Rutili-dommen, ECR 1219) Det samme står det i en dom fra 1979.

Henvisningen til menneskerettighetskonvensjonen kom inn i sjølve EU-traktaten i 1992. I Maastricht-traktaten står det at EU ”respekterer de grunnleggende rettighetene garantert av den europeiske menneskerettighetskonvensjonen som generelle prinsipper for EU-retten”. (Art. 6.2)

Amsterdam-traktaten av 1997 fulgte opp ved å gi EF-domstolen myndighet til å dømme etter disse prinsippene. (Amsterdam-traktatens art. 46.d)

Lisboa-traktaten som nå er vedtatt, viser også til den europeiske menneskerettighetskonvensjonen som ”prinsipper i EU-retten” (Art. 6.3)

Thorbjørn Jagland definerte under EU-kampen før 1994 EU som ”en høyere form for sivilisasjon”. I EU er det i dag etablert en rettstilstand som setter markedsfriheter over grunnleggende menneskerettigheter som avtalerett og streikerett. Slik var det ikke i 1994, heller ikke så nylig som høsten 2007. Om den nye rettstilstanden er et forfall i sivilisasjon, bør Europarådets nyvalgte generalsekretær få filosofere over i neste intervju.

I Europa er det for tida det domstolen til Jaglands Europaråd som holder fast på at forhandlings- og streikerett er en grunnleggende menneskerett som det skal svært gode grunner for å sette til side. Men så har ikke Europarådet noen gang traktatfesta at menneskers mest grunnleggende friheter er friheten til å bevege varer, tjenester, kapital og arbeidskraft på tvers av alle grenser og andre samfunnsmessige ordninger - om de er aldri så demokratisk vedtatt nasjonalt og lokalt.


Faktaboks:
Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (ECHR) ble oppretta i 1959 og har sete i Strasbourg. Domstolens oppgave er å håndheve Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Denne konvensjonen ble vedtatt av Europarådet i 1950, åtte år før EU ble til (den gang kalt EEC).
Dommene til ECHR er juridisk bindende for alle land som er medlem av Europarådet. Europarådet ble oppretta i 1949 og har i dag 47 medlemsland. Alle EUs 27 medlemsland er medlemmer av Europarådet.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 14/11-09 (46/2009))