På vei mot en stat?

EU har ikke alle kjennetegn på en stat, men nærmer seg stadig mer


En stat kjennetegnes ved at den har institusjoner som sørger for et felles lovverk og en felles valuta, som kan ilegge skatter og vedta statens budsjett, som har ansvaret for handels- og utenrikspolitikken og som håndhever yttergrensene med et enhetlig regelverk, et enhetlig politi og et enhetlig militærvesen.

EU har ikke alle de kjennetegn som stater har, men nærmer seg skritt for skritt en europeisk statsdannelse:

- EU vedtar stadig flere av de lovene som forplikter både medlemsstatene og borgerne i medlemsstatene.

- EU har en felles valuta - foreløpig for 16 medlemsland - men målet er at den skal være felles for alle medlemsland. Penge- og rentepolitikken til de 16 eurostatene fastlegges av EUs sentralbank i Frankfurt. Denne banken har som eneste oppgave å holde prisstigningen under to prosent i året. Ingen av eurostatene kan gripe inn mot den penge- og rentepolitikken som Sentralbanken bestemmer seg for.

- EU kan ikke ilegge vanlige skatter, men utvikler i stigende grad opplegg for å harmonisere avgiftspolitikken. Vetoretten gjelder fortsatt i skatte- og avgiftspørsmål.

- EU har et lite felles budsjett i forhold til hva stater har – rundt 1 prosent av nasjonalproduktet mot 25-50 prosent i medlemsstatene.

- Det er EU som står for handelspolitikken og fastlegger tollsatsene utad på vegne av medlemsstatene.

- EU har siden Maastrichttraktaten i 1991 hatt som mål å nå fram til en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Lisboatraktaten fører EU mange skritt videre, men det er ennå langt fram til at EU tar over utenriks- og sikkerhetspolitikken. Til det er interessene for ulike og målene for sprikende. Vetoretten gjelder derfor fortsatt som hovedregel på dette området.

- EU håndhever yttergrensene med et felles regelverk når det gjelder varehandel (felles tollsatser), grensepassering (Schengen) og flyktning- og asylpolitikken – og er i ferd med å utforme en felles innvandringspolitikk.

- Politi og rettsvesen samordnes stadig tettere, og kimen til felles hærstyrker er der i form av felles utrykningsstyrker og kampgrupper. Men fortsatt er politi og rettsvesen et nasjonalt anliggende, og militær aksjon forutsetter nasjonale vedtak.

Lisboatraktaten gir på viktige saksfelt EU rett til å inngå internasjonale avtaler som forplikter medlemsstatene uten at avtalene trenger å bli ratifisert i den enkelte medlemsstat. Det betyr at EU på disse områdene kan opptre som en stat utad.

Den nye traktaten gir EU enekompetanse i forhold til medlemsstatene når det gjelder konkurransereglene for det indre markedet, for tollunionen, handelspolitikken, penge- og valutapolitikken og forvaltningen av fiskeressursene.

Unionen skal ”dele kompetansen” med medlemsstatene i politi- og justissaker, om landbruk, fiske, transport, energi, sosialpolitikk, arbeidsmarkedspolitikk, regionalpolitikk, miljøpolitikk, forbrukervern og om deler av helsepolitikken.

Men på alle områder med delt kompetanse har EU førsteretten til å vedta noe. Og i tillegg har EU-lover og EU-retten forrang hvis det skulle bli en lovkollisjon. Uttrykket ”delt kompetanse” er derfor sterkt misvisende. Ingen ting som vedtas på statlig, regionalt eller lokalt nivå i medlemsstatene, kan gå på tvers av vedtak fra Unionens side.

Dette betyr at EU på viktige områder defineres som en stat også innad – i forhold til medlemsstatene. EU har ikke all den myndighet og makt som stater vanligvis har. Men EU vil virke som en stat på de områdene der EU gis ”enekompetanse” og såkalt ”delt kompetanse”. Som en ser, dreier det seg ikke om småtterier.

Til nå har EU skritt for skritt utvikla seg mot en ”stadig tettere union” – slik det ble uttrykt allerede i Roma-traktaten i 1957. Alle traktatendringer har vært endringer i den retningen. Vil det fortsette slik?

Det er på ingen måte opplagt. To forhold virker i motsatt retning:

1. Nasjonale interesser er mer seiglivede enn mange EU-ideologer skulle ønske. Innad i EU slår det ut i flere og sterkere politiske spenninger jo flere land som må ivareta sine nasjonale interesser gjennom det som til slutt blir EUs felles politikk på ulike områder.

2. Et EU med 27 medlemsland, med langt større forskjeller i levekår, næringsstruktur og politiske erfaringer enn den gang EU besto av 15 vesteuropeiske land, vil kunne havne i så stor styringskrise at det blir nødvendig å føre myndighet tilbake til nasjonalstatene på enkelte saksfelt.

Dette betyr at EU de nærmeste åra vil stå overfor et grunnleggende veivalg: Enten kjøre EU-prosjektet videre mot økt overnasjonalitet og økt sentralmakt for å holde nasjonale interesser i sjakk – eller bryte denne utviklingen mot en ”stadig tettere union” ved å bygge ned overnasjonaliteten og føre myndighet tilbake til nasjonalstatene på saksfelt der den nasjonale handlefriheten utfordres mest.

Den økonomiske og monetære unionen (ØMU) som ble innført i januar 1999 dramatiserer konfliktene omkring dette veivalget.

Felles penge- og rentepolitikk krever at finanspolitikken (de nasjonale statsbudsjettene) i de 16 euro-statene samordnes tett. En regjering som fører en mer ekspansiv finanspolitikk enn andre, blir gratispassasjer i forhold til de andre regjeringene. Fra sentralbanken i Frankfurt får den det samme rentenivået som de andre – og fra de andre statsbudsjettene får den lavere prisstigning enn om de andre regjeringene hadde ført en like ekspansiv finanspolitikk.

En pengeunion krever derfor gjensidig solidaritet mellom de statene som inngår i pengeunionen. Hvis denne solidariteten svikter, fins det bare to utveier: Enten at hele pengeunionen bryter sammen – eller at statsbudsjettene sentralstyres fra Brussel. Det siste ville innebære at det bare er rettsvesenet og utenriks- og sikkerhetspolitikken som henger etter på veien mot en europeisk stat med alle fullmakter.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 12/12-09 (50/2009))