Motbakker for ja-sida

EU: arenaen der store EU-land utkjemper slag som små medlemsland må innrette seg etter


Femten år er gått sia folkeavstemningen i 1994. En eventuell ny debatt om norsk EU-medlemskap vil foregå i et politisk og sosialt terreng som har endra seg mye siden 1994. Ja-sida vil møte de fleste nye motbakkene.

De fleste land i Europa har i tjue år vært midt oppe i endringsprosesser som svekker fagbevegelsen, undergraver velferdsordningene, brutaliserer arbeidslivet og privatiserer ikke bare offentlige tjenester, men også ansvaret for samfunnsutviklingen.

I 1994 var Norge annerledeslandet som på tvers av alle herskende tanker sa nei til å gjøre knefall for EUs markedsliberale form for overnasjonalitet. I dag skiller Norge seg ut ved at det – sammen med Island – er eneste land med en rødgrønn regjering. Hvor rødgrønn Stoltenberg III-regjeringen viser seg å være, gjenstår riktig nok å se.

EU har endra seg - til dels kraftig - etter 1994. Mange av endringene er konsekvenser av vedtak gjort før 1994. Andre endringer skyldes nye vedtak, nye traktater, nye utviklingstrekk i andre deler av verden og nye utfordringer (miljøkrise, finanskrise, fattigdomskrise).


EU-ledelsen har bittert måttet erkjenne at den såkalte Lisboa-prosessen, den som skulle gjøre EU til verdens ”mest dynamiske og konkurransedyktige område” innen 2010 har gått helt av sporet. EU har ingen muligheter for å nå de måla som ble satt på toppmøtet i Lisboa i 2000.

Det var den ”prosessen” den norske ja-sida nærmest hysterisk brukte som bevis på hvordan EU ville rase forbi oss i stor fart – og som Thorbjørn Jagland fortvilte over at vi ”stilte oss utafor”.

Lisboa-prosessen bygde på at EU skulle konkurrere seg ut av arbeidsløsheten – og den rammes av at EU-bedrifter konkurrerer mye mer med hverandre enn med bedrifter i andre verdensdeler.


Det vil ta lang tid for EU å fordøye virkningene av utvidelsen østover. EUs flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft skjer nå over et område med dramatisk mye større forskjeller i levekår og standarder i arbeidslivet. Lav lønn og dårlige arbeidsvilkår blir da langt mer effektive konkurransefortrinn enn til nå. Det kan utløse kraftige nasjonalistiske reaksjoner i vest – og like ubehagelige motreaksjoner i øst. Finans- og økonomikrisa forsterker disse utfordringene kraftig.

Samtidig øker innvandringspresset mot Europa i en situasjon der fremmedfrykt og terrorfrykt forsterker hverandre gjensidig.

Finans- og økonomikrisa har økt forskjellene mellom eurostatene, de 16 EU-statene som er medlem av valutaunionen. Arbeidsløsheten øker i alle land, men ikke like mye overalt. Handelsbalansen utvikler seg svært ulikt. Noen land har store eksportoverskudd i forhold til resten av EU, andre tjener for lite på eksporten til å kunne betale for importen.

Land i så ulike situasjoner har bruk for ulik økonomisk politikk. Men alle euroland må konkurrere utad med samme euro og må leve med samme rentenivå som i alle andre euroland. Noen av dem får den valuta- og rentepolitikken de helst vil ha, andre land får en valuta- og renteutvikling som rammer økonomi og arbeidsliv hardt. Finans- og økonomikrisa blottlegger derfor spenninger som har vært der lenge – og øker disse spenningene.


Midt i arbeidsløsheten lanserer EU-kommisjonen lover som gir kapitalsida økt handlefrihet på bekostning av arbeidstakerne enten de er organisert eller ikke. I en slik situasjon blir det enda mer fristende for arbeidsgivere å utnytte arbeidsinnvandrere til å underby gjengs lønns- og arbeidsvilkår. Når EUs øverste domstol samtidig feller dommer som rammer hevdvunne faglige rettigheter, kan det utløse sosial uro som økende arbeidsløshet bare forsterker.


Lisboa-traktaten betyr en ny kraftig overføring av myndighet fra medlemsstatene til EUs institusjoner. Samtidig blir motsetningene mellom små og store EU-land stadig tydeligere. For små og mellomstore land blir EU stadig mer overstatlig: de må bøye seg for vedtak som de har stemt imot.

For de største EU-land er EU fortsatt i stor grad mellomstatlig: De forhandler seg i mellom om kompromisser som de alle kan leve med – og presser så kompromissene igjennom i det formelle vedtakssystemet.


Et EU med 27 medlemsland i stedet for de 15 som var med fra 1995, betyr et mindre forutsigbart EU. Det blir et EU med større indre spenninger – spenninger mellom rike og fattige land, mellom store og små land, mellom land som vil ha en sterk europeisk sentralstat og land som i hvert fall vil beholde sin utenrikspolitiske handlefrihet.

Maktspillet for å nå fram til vedtak i saker der nasjonale interesser tørner mot hverandre, vil bli mer innvikla og mer uoversiktlig. EU står derfor overfor et grunnleggende veivalg i forhold til slike styringsproblem:

- Enten drive EU-prosjektet videre mot økt overnasjonalitet og økt sentralmakt for å holde nasjonale interessemotsetninger i sjakk,
- eller bryte denne utviklingen mot det EU-traktatene har kalt ”en stadig tettere union” ved å bygge ned overnasjonaliteten og føre myndighet tilbake til medlemsstatene på saksfelt der den nasjonale handlefriheten utfordres mest.

Kort sagt: enten kraftig sentralisering eller målretta desentralisering.


Dette veivalget kan lamme EU i lang tid framover. Hvis styringsproblemene skulle mestres, ville det trengs en så kraftig sentralisering i retning av en europeisk sentralstat at den ikke lar seg forankre politisk i noe EU-land. Og en desentralisering som ville avlaste beslutningsapparatet slik at det monner, ville være i strid med alt EU har utvikla seg til fram til i dag.

Så EU er nok dømt til mellomveien: å tumle fram og tilbake innen et maktspill der store EU-land stadig utkjemper slag som små medlemsland må innrette seg etter som best de kan. Den demonstrative applausen fra den norske ja-sida uansett hvem som vinner hvilke slag, kan nok ikke i lengden overdøve denne slagtummelen.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 28/11-09 (48/2009))