Kampen mot EF-dommene

EU-kommisjonen, de fleste EU-regjeringene og EU-parlamentet støtter EF-domstolen

EF-domstolen har med en serie dommer snudd opp-ned på utstasjoneringsdirektivet, det EU-direktivet som skulle sikre arbeidstakere på oppdrag utenlands noenlunde samme lønns- og arbeidsvilkår som innenlandske arbeidstakere.

Domstolen påtvinger EU en tolkning av direktivet som innebærer sterke begrensninger for hva en stat kan kreve at utenlandske arbeidsgivere skal tilby av lønn og arbeidsvilkår. I land med høyt lønnsnivå blir direktivet et påbud om lønnsdumping og ikke et vern mot lønnsdumping.

Europeisk fagbevegelse har naturlig nok reagert kraftig på de fire dommene til EF-domstolen, men er i villrede om hvordan de kan motvirkes.

Foreløpig er det fire spor som følges:
1. Det er foreslått et tillegg til EU-traktaten i form av en sosialprotokoll som skal fastslå at arbeidsretten ikke må underordnes de fire markedsfrihetene.
2. Det er foreslått å forhandle fram unntak fra EU-traktaten, unntak som gir de enkelte medlemsstatene rett til å beholde den nasjonale arbeidslivsmodellen
3. Det er stilt krav om at utstasjoneringsdirektivet må endres slik at det blir mulig for medlemsstatene å sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere nasjonale lønns- og arbeidsvilkår.
4. En tilpasser seg den nye rettstilstanden ved å endre de nasjonale lovene som EF-domstolen ikke godtar. Retten til å streike mot utenlandske selskap må da begrenses, og fagforeninger og fagforbund må finne seg i å godta at utstasjonerte arbeidsinnvandrere kan jobbe med lønn og arbeidsvilkår som er lavere enn de nasjonale tariffstandardene.


En sosialprotokoll?

En sosialprotokoll som fastslår at arbeidsretten ikke skal underordnes de fire markedsfrihetene, er foreslått av Euro-LO, svensk LO, de svenske sosialdemokratene og av mange fagforbund rundt om i Europa.

Euro-LO har foreslått en protokoll i fire korte punkter. Kjernen i forslaget uttrykkes slik: ”Ingen ting i traktatene, verken økonomiske friheter eller konkurranseregler skal ha prioritet over grunnleggende sosiale rettigheter og sosiale framskritt. I tilfelle av konflikt skal grunnleggende sosiale rettigheter ha fortrinnsrett.”

Muligheten for å få vedtatt en protokoll som at nasjonal arbeidsrett er overordna EUs grunnleggende markedsfriheter er nok minimal. Enhver traktatendring krever at alle EU-regjeringene er enige om det, og det er de definitivt ikke. Flere land, bl.a. Storbritannia og Polen engasjerte seg aktivt til støtte for Latvia i Laval-saken.

Det er like usannsynlig i dagens EU å få i gjennom en traktatendring som gir enkeltland rett til å beholde sin egen arbeidslivsmodell.

Det som derimot i teorien ikke helt kan utelukkes, er nye tolkninger av traktaten. EU-kommisjonen har den løpende tolkningsretten, men da innen rammen av de tolkningene som EF-domstolen legger til grunn for sine dommer.

Det er ingen tvil om at EF-domstolen med de siste dommene har endra sin egen tolkning av forholdet mellom grunnleggende menneskerettigheter og markedsfrihetene – i motsatt retning av hva fagbevegelsen ønsker seg. Det betyr sjølsagt at en endring andre veien også i prinsippet er tenkelig. Men heller ikke det er særlig realistisk under dagens politiske konjunkturer.

Medlemsstatene har hvert sitt medlem i EF-domstolen, og innrykket av åtte nye dommere fra Øst-Europa i 2004 sikrer at markedsfriheter i lang tid framover vil overordnes faglige rettigheter.

Også politisk er forkjemperne for markedsfriheter på frammarsj. For ti år sia var forsiktige sosialdemokrater i ledelsen for 11 av 15 EU-regjeringer. For tida leder de 5 av 27 regjeringer. Det betyr at nyliberalt orienterte regjeringer fullstendig dominerer innad i EUs Ministerråd. Markedsliberale partier har dessuten et større flertall i EU-parlamentet enn noen gang.

Utstasjoneringsdirektivet ble innført i 1996 for å gjøre det mulig for medlemsstatene å sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere et nasjonalt sikkerhetsnett når det gjelder lønn og arbeidsvilkår. EF-domstolen har med dommene sine revet store hull i dette sikkerhetsnettet, særlig gjennom Laval- og Rüffert-dommene.

En endring av utstasjoneringsdirektivet som kan sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere bedre, er stilt som krav i mange land, av mange partier og av mange fagforbund. Men å endre en EU-lov er ikke gjort i en håndvending. For det første er det bare EU-kommisjonen som har forslagsrett til noe slikt. Det er ingen tegn til at dagens EU-kommisjon tenker i den retningen.

Hvis det likevel skulle komme et forslag fra EU-kommisjonen om å styrke de faglige rettighetene i forhold til markedsfrihetene, må det vedtas både i Ministerrådet og i EU-parlamentet. I parlamentet er det nok med vanlig flertall, men i Ministerrådet trengs det såkalt kvalifisert flertall. Det er nok å samle 27 prosent av stemmene i Rådet for å hindre ethvert vedtak.

Utsiktene til at utstasjoneringsdirektivet skal kunne endres slik at dommer av typen Rüffert og Luxemburg kan unngås, er derfor på kort sikt ikke særlig lovende.

Den EU-kommisjonen som i løpet av uker skal avløses av en ny, har likevel forstått at uroen over dommene må ”håndteres” på en eller annen måte. Det er derfor satt ned en svær komite med ett medlem fra hver EU-regjering og ti medlemmer fra hver av partene i arbeidslivet – i alt nærmere halvt hundre personer. Komiteen starta arbeidet sitt i mars 2009 og skal legge fram sine forslag innen juni 2010.

Det som er blitt en “sannhet” i media, er at EU-kommisjonens president, Barroso, har lovt å endre utstasjoneringsdrektivet. For å bli gjenvalgt som president for EU-kommisjonen, strakte Barroso seg langt for å få støtte fra den sosialdemokratiske gruppa i EU-parlamentet. Det fikk han ikke, og det eneste han lovte, er at han vil oppsøke direktivet på ny, ikke at han vil endre det. Han sa “revisit”, ikke “revise”.

/Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 7. november 2009)