Når EU overkjører ILO

Viktig for hele ILO-systemet at Norge holder fast på arbeiderklausulen i ILO 94



EF-domstolen har med et par av de siste dommene, klarest med Rüffert-dommen, feid til side de såkalte ”arbeiderklausulene” i ILO-konvensjon 94. Disse klausulene sier at ved offentlige byggeoppdrag skal det kreves lønns- og arbeidsvilkår i samsvar med gjeldende tariffavtale på det stedet der arbeidet skal utføres.

Norge ratifiserte denne ILO-konvensjonen i 1996, og fra 1. mars i år skal slike arbeiderklausuler gjelde ved alle større oppdrag for kommuner og fylkeskommuner. Klausulene omfatter også arbeid som utføres av underleverandører.


Norge, Danmark og Finland er blant de land som har ratifisert ILO 94. I Rüffert-saken sendte både den norske, danske og finske regjeringen uttalelser til EF-domstolen med støtte for den tyske delstaten Niedersachsen nettopp med henvisning til ILO 94. Verken ILO 94 eller disse uttalelsene blir nevnt i domspremissene til EF-domstolen.

En optimistisk tolkning kan være at EF-domstolen lot være å si noe om ILO 94 siden Tyskland ikke har ratifisert den konvensjonen. Dermed er det en ørliten mulighet for at EF-domstolen vil vurdere samme saksforhold annerledes i et land som har ratifisert ILO 94.


En ILO-konvensjon binder bare de statene som ratifiserer konvensjonen. Men hva skjer dersom en ILO-konvensjon er i strid med EUs lovverk?

EF-domstolen har fastslått at medlemsstatene ikke kan slutte seg til ILO-konvensjoner på saksfelt som er underlagt felles EU-regler – uansett om konvensjonen er i strid med EU-reglene eller ikke. EU-regler står ikke bare over ILO-konvensjoner, men EU skal ikke være bundet av noen ILO-konvensjon dersom den vil endre lovverket sitt på et område der EU har overtatt lovgivningsretten.

Det er likedan på saksfelt der EU og medlemsstatene deler lovgivningsretten. Hvis det er EU som ”i stor grad” vedtar lovene, kan medlemsstatene heller ikke her ratifisere ILO-konvensjoner. Unntatt er saksfelt der EU vedtar minimumsregler. Der kan medlemsstatene vedta strengere regler, og de kan da også ratifisere ILO-konvensjoner som er strengere enn EU-reglene.


Et uavklart punkt er om EU-reglene har tilbakevirkende kraft i forhold til ILO-konvensjoner. Mange EU-stater har ratifisert ILO-konvensjoner lenge før EU vedtok eget lovverk på samme saksfelt. Det gjelder for eksempel nettopp ILO 94.

Bare 11 EU-land har ratifisert ILO 94. Men de fleste av dem gjorde det alt på 1950-tallet. De statene som hadde ratifisert ILO 94 var i flertall i EU da utstasjoneringsdirektivet ble vedtatt i 1996. Det er ingen grunn til å forutsette at regjeringene i de statene mente at direktivet skulle tolkes slik at det overkjører ILO 94 – slik EF-domstolen gjorde med Rüffert-dommen.


Det verste med Rüffert-dommen er at hvis betydningen av ILO-konvensjonene svekkes i Europa, så er faren stor for at ILO svekkes over hele verden. Det er europeiske land som har vært pådrivere i ILO -over og som står for godt over tredjeparten av ILOs budsjett. Blir ILO mindre viktig for europeiske land, kan det eneste globale regelverket for arbeidslivet bryte sammen. Da kan mye bryte sammen også i Europa, enda mer enn EF-domstolen kan ha oppnådd med Rüffert-dommen.

Som EØS-land kommer Norge i en annen stilling til ILO enn EU-land. EØS-avtalen er som ILO-regelverket en mellomstatlig avtale. Ingen EU-regel blir tatt inn norsk lov hvis ikke Stortinget godtar det. (Til nå har vi riktig nok godtatt alt, men vi er ikke nødt til det.) Det betyr at ESA og EFTA-domstolen ikke kan sette ILO 94 til side her i Norge på samme suverene måte som EF-domstolen gjorde med Rüffert-dommen.


Forholdet mellom EUs regelverk og ILO-konvensjonene ble tatt opp på den årlige ILO-konferansen fra 28. mai til 13. juni da 2800 delegater fra regjeringer, fagbevegelser og arbeidsgivere møttes i FN-bygningen i New York. Alle EU-regjeringene var på forhånd bedt om å komme med synspunkter på en større ILO-rapport om ”Arbeiderklausuler i offentlige kontrakter”

Rapporten konkluderte med at det ikke er noen motsetning mellom ILO 94 og EUs regelverk om hvilke vilkår som kan stilles ved offentlige oppdrag. To regjeringer, den britiske og den svenske, var usikre på om den konklusjonen var riktig. Og det var ”minst én regjering” (den finske) som hadde latt være å ta inn konvensjonens krav om arbeiderklausuler da de tok EU-direktivene om offentlige anbud inn lovverket sitt.

Men i ett av direktivene (2004/17) om offentlige anbud kreves det at medlemsland informerer EU-kommisjonen hvis noen av deres foretak opplever at grunnleggende ILO-konvensjoner ikke overholdes når de prøver å bli tildelt offentlige oppdrag i et annet land. Rapporten foreslår derfor at ILO 94 skjerpes slik at det ikke skal være tvil om at arbeiderklausuler både kan og bør stilles.

På ILO-konferansen ga statssekretær Jan-Erik Støstad – på vegne av den norske regjeringen - klar støtte til arbeiderklausulen i ILO 94. Det gjorde derimot ikke NHO. Ifølge LOs internasjonale sekretær Karin Beate Theodorsen ”stilte NHO seg helt på linje med ytterliggående arbeidsgivere, som karakteriserte konvensjonen som foreldet, proteksjonistisk og ikke verdt å prioritere fremover”.


Faktaboks:

Arbeiderklausulen i ILO-konvensjon 94, artikkel 2:

1. Kontrakter som kommer inn under denne konvensjon skal inneholde klausuler som sikrer vedkommende arbeidere lønninger (herunder også andre godtgjøringer), arbeidstid og andre arbeidsvilkår som ikke er mindre fordelaktige enn de som, for arbeid av samme slag innen vedkommende fag eller næringsgrein i det distrikt der arbeidet blir utført, er fastsatt;
a) ved kollektiv avtale eller annen godkjent ordning for forhandling mellom organisasjoner av arbeidsgivere og arbeidere som representerer vesentlige deler av henholdsvis arbeidsgiverne og arbeiderne i vedkommende fag eller næringsgrein, eller
b) voldgiftskjennelse, eller
c) ved landets lover eller forskrifter.

(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 5. juli 2008)