60 timers arbeidsuke?

Euro-LO: - For første gang vedtar EU en lov som forverrer arbeidsvilkår


Arbeids- og sosialminstrene i EU går inn for at maksimal arbeidstid kan settes til 60 timer i uka - regna som et gjennomsnitt over tre måneder. Det skjedde på et møte i EUs Ministerråd i juni.

EU vedtok i 1993 et direktiv som satte den ukentlige arbeidstida til høyst 48 timer. Dette direktivet har vært til diskusjon i årevis uten at det har blitt stort nok flertall til at det kunne endres.

Arbeidsgiverorganisasjonen BusinessEurope, den som før het UNICE, har pressa på for å sprenge grensa på 48 timer og har fått støtte fra stadig flere regjeringer, både fra den britiske og fra land i Øst-Europa.

I juni ble det lagd en pakkeløsning ved at en svekka arbeidstidsdirektivet samtidig som en vedtok et direktiv som gir ansatte i bemanningsforetak samme lønns- og arbeidsvilkår som fast ansatte fra første dag – med mindre partene på nasjonalt nivå avtaler noe annet.

Direktivet for ansatte i bemanningsforetak har ligget på bordet helt siden 1982, men det har ikke vært grunnlag for å få det vedtatt, bl.a. på grunn av britisk motstand. Siden britene nå fikk vilja si når det gjaldt arbeidstida, godtok de nå denne koblingen av de to direktivene. Spania, Portugal, Belgia, Ungarn, Hellas, Kypros og Malta stemte mot denne løsningen, men hadde ikke nok stemmer til å blokkere vedtaket. Til det trengs det minst 29 prosent av stemmene i Ministerrådet.


Maksimal arbeidsuke skal fortsatt være 48 timer hvis ikke den enkelte arbeidstaker(!) godtar å arbeide lengre ved å godta en såkalt opt-out-avtale med arbeidsgiveren. I så fall er maksimal arbeidsuke satt til 60 timer. Men også denne grensa kan forhandles vekk hvis partene i arbeidslivet er enige om det!

Ingen av disse øvre grensene skal gjelde uke for uke. Taket på 48 timer skal regnes som et gjennomsnitt over tolv måneder, mens taket på 60 timer skal regnes som et gjennomsnitt over tre måneder. Det betyr at den faktiske arbeidstida kan gå langt over disse grensene hvis det kompenseres med lavere arbeidstid i andre perioder.

Taket på 60 timer gjelder dessuten bare for ansatte som arbeider mer enn ti uker for samme arbeidsgiver i løpet av et år. Korttidsansatte får minimal beskyttelse av dette direktivet – hvis de ikke vernes av tariffavtaler.


Direktivet er heldigvis et minimumsdirektiv. Det betyr at ethvert medlemsland – og dermed også EØS-landet Norge – kan ha strengere regler for hvor lang arbeidstida kan være.

I Norge betyr det at den lovfestede arbeidsuka fortsatt er høyst 40 timer, og at tariffavtalene fortsatt kan sette arbeidsuka til 37,5 timer. Inntil Fr.p får makt i Norge.

Euro-LO er likevel sterkt bekymra. I en situasjon der dumping av lønn og arbeidsvilkår blir stadig mer truende, kan direktivet fremme konkurranse basert på lange arbeidsdager både mellom land og mellom arbeidsplasser. Da kan det fort gli i retning av lengre arbeidstid for mange flere enn dem som i utgangspunktet godtar det.

Flere regjeringer i Øst-Europa står under press fra arbeidsgiverne til å sette lovlig arbeidstid høyere enn 48 timer, for eksempel i Litauen helt opp til 60 timer.

EU-direktivet fra 1993 satte arbeidstida så høyt som 48 timer dels for at ingen land skulle ”rammes” og dels for å få Thatcher-regjeringen til å godta et slikt tak på arbeidstida. Det gjorde den ikke. Det var derfor unntaksklausulen ble innført, den som gjorde det fritt fram for enhver regjering å se bort fra 48-timers-taket for ansatte som sjøl godtok det.

Blair-regjeringen har hele tida gitt full støtte til denne unntaksklausulen, og den har regjeringen til Gordon Brown nå fått fullt gjennomslag for, og vel så det, i Ministerrådet i juni.


Direktivet setter enkelte vilkår som er ment å hindre at en ansatt kan presses til å jobbe mer enn 48 timer i uka. 48-timers-taket kan ikke brytes den første måneden av en ansettelse, og det ”skal ikke ha noen konsekvenser” for den ansatte om han/hun ikke vil skrive under på en avtale om å jobbe mer enn 48 timer.

Men britene har hatt denne opt-out-muligheten siden 1993, og undersøkelser viser at to av tre arbeidstakere ikke kjenner til regelen om at arbeidstida skal være høyst 48 timer i uka. To tredeler av dem som jobber mer enn 48 timer, har aldri undertegna noen opt-out-avtale, og en tredel av dem som har undertegna, sier at de ikke hadde noe valg.


Den gjennomsnittlige arbeidstida for fulltidsansatte i Storbritannia er på 44 timer i uka, lengre enn noe annet land i Vest-Europa. Fire millioner briter jobber alt nå mer enn 48 timer i uka.

Euro-LO hevder at de lange arbeidsdagene svekker britisk konkurranseevne ved at de fører til lav produktivitet. Storbritannia ligger på tiendeplass av de femten vestlige EU-land i produktivitet per time. Det vises til undersøkelser som konkluderer med at mange bedriftsledere velger å øke arbeidstida i stedet for å effektivisere produksjonen. Lange arbeidsdager hindrer også opplæring og etterutdanning og bidrar til en underkvalifisert og lavproduktiv arbeidsstyrke.


Forslaget til direktiv skal nå til behandling i EU-parlamentet – med votering kanskje i desember. I 2005 stemte parlamentet med stort flertall for at opt-out-muligheten i direktivet fra 1993 skulle fjernes innen 2012. Det er derfor ikke opplagt at parlamentet godtar vedtaket i Ministerrådet.

For at et direktiv skal vedtas, må EU-parlamentet og Ministerrådet fatte likelydende vedtak. Det kan derfor bli mange runder mellom EU-kommisjon, EU-parlament og Ministerråd før et nytt arbeidstidsdirektiv er på plass.

Europeisk fagbevegelse kommer til å slåss iherdig for at direktivet fra 1993 ikke skal svekkes. Hvis det ikke blir enighet mellom EU-parlamentet og Ministerrådet om hvordan direktivet skal endres, blir 93-direktivet stående. Det betyr at innsatsen nå rettes mot EU-parlamentet.

(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 19. juli 2008)