Nå gjelder det Spania

 

Må den spanske regjeringen si opp så mange sjukepleiere og lærere at det blir opprør?

 

Milliardlån fra EU og IMF har gitt regjeringene i Hellas, Irland, Portugal litt pusterom så lenge det varer – mens millioner av grekere, irere og portugisere ikke kan utsette de daglige krisepåkjenningene.

Men nå er det Spania det gjelder. Raser Spania, står Italia for tur. Hva som da skjer, våger de færreste å tenke i gjennom. Da er EU og resten av Europa i et økonomisk og politisk kaos som vi verken har institusjoner eller forestillinger til å vise vei ut av.

 

Den spanske regjeringen har en avtale med EU om at budsjettunderskuddet skal ned fra 8,5 prosent av bruttonasjonalproduktet i 2011 til 5,3 prosent i 2012. Det endelige målet er å få underskuddet ned på 3 prosent i 2013.

 

Det internasjonale pengefondet (IMF) har ingen tro på at det kan lykkes. Fondets spådom er at Spania først kommer ned på et underskudd på 3 prosent i 2018.

 

Så harde kutt er fysisk umulige, er budskapet til medredaktør Wolfgang Münchau i Financial Times, en av de skarpeste kritikerne av den krisepolitikken som føres i Europa: Enten klarer ikke den spanske regjeringen å gjennomføre så kraftige kutt, ”eller så må regjeringen si opp så mange sjukepleiere og lærere at det blir opprør”. (15. april)

 

Situasjonen i Spania dramatiserer forholdet mellom to diametralt motsatte krisepolitiske løsningsperspektiv. Münchau stiller dem opp mot hverandre slik: Får markedene panikk fordi Spania ikke får til så kraftige kutt – eller får de panikk fordi regjeringen faktisk får det til?

 

Det første perspektivet bygger på at det aldri kan bli for mye innstramning. Det er bare når ”markedene” har tillit til at innstramningene er harde nok, at regjeringene kan få lån til ei rente de kan klare å betale.

 

Ut fra det andre perspektivet gjør innstramninger alt som er ille, verre. Den enkleste av et utall onde sirkler er slik: innstramninger fører til at arbeidsløsheten øker, dermed synker skatteinntektene samtidig som det må betales mer i dagpenger til arbeidsløse. Derfor vil hver innstramning følges av nye innstramninger som igjen og igjen legger byrdene på dem som tåler dem minst.

 

Venstreregjeringen til Zapatero slo an tonen i mai 2010: Statsbudsjettet ble kutta med 50 milliarder euro, lønningene til statsansatte ble satt ned med 5 prosent (uten forhandlinger). Pensjonene ble frosset sjøl om inflasjonen økte, og rettigheter i arbeidslivet ble svekka.

 

I 2011 og 2012 har krisetiltak fulgt på krisetiltak. Sommeren 2011 ble det tatt inn i konstitusjonen at statsbudsjettet aldri må legges opp med underskudd. Det betyr at tankene til Keynes om underskuddsbudsjettering som krisepolitikk er forbudt for godt

 

I desember 2011 feide høyrepartiet, Partido Popular, venstreregjeringen til side etter en knusende valgseier. Regjeringa til Rajoy har fulgt opp både med en serie nye innstramningstiltak og med lovendringer som skal gjøre det lettere å si opp ansatte.

 

9. april la regjeringen fram et kuttopplegg på 10 milliarder euro. Helsevesenet skal kuttes med 7 milliarder og utdanninga med 3 milliarder. Denne uka varsles det kutt opp til 40 milliarder euro. Rajoy har sagt at alle departementene må forberede seg på å kutte 15 prosent i budsjettene sine.

 

Foreløpig holder finansmarkedene den spanske regjeringen på pinebenken. Renta på spanske statsobligasjoner passerte i forrige uke seks prosent. Det kan bety at den spanske gjelda ikke lenger lar seg betjene.

 

Mario Draghi, presidenten for EUs sentralbank, sier det slik: ”Høy obligasjonsrente er obligasjonsmarkedenes måte å be regjeringene om å gjennomføre de reformene de har lovet.” (Economist 14.4.2012)

 

Renta på italienske statsobligasjoner er på god vei opp mot de samme seks prosentene. Det som skaper den akutte dramatikken er at verken Italia eller Spania tåler slike rentenivåer hvis det ikke er utsikter til rask vekst i nærmeste framtid. Det er det ikke.

 

I Spania har industriproduksjonen sunket med 5 prosent det siste året. Arbeidsløsheten stiger fra måned til måned. 23,6 prosent går nå uten arbeid. Blant ungdom fra 18-24 år er arbeidsløsheten oppe i 50,5 prosent. I 2010 ble 300.000 satt på gata fordi de ikke kunne betale boligutgiftene sine.

 

Den enorme arbeidsløsheten sprer frykt for å miste jobben også for mange av dem som ennå har en jobb. Samtidig legges det et kraftig press nedover på lønns- og arbeidsvilkår i store deler av arbeidslivet. Midlertidig arbeid har blitt normen. Mer enn 90 prosent av de nye jobbene er midlertidige.

 

Flere enn før trenger sosiale sikkerhetsnett, men offentlige tjenester svekkes og reduseres i omfang. Det ligger ingen forslag til sosiale forbedringer på bordet til politikerne. ”En generell atmosfære av håpløshet, framtidsfrykt og fortvilelse dominerer landet” - det er konklusjonen til fire spanske økonomer som har gitt en nådeløs analyse av kriseutviklingen. (Miren Etxezarreta m.fl.: “Boom and (deep) crisis in the Spanish economy: the role of the EU in its evolution”)

 

Men ikke alle nøyer seg med å fortvile. Hundretusener har vært ute på gatene. De samler seg foreløpig med uprøvde mål og framgangsmåter. ”Indignados” raser mot den ansiktsløse makten til elitene, de økonomiske og de politiske, ”Democracis real ya” vil ha et demokrati de kan tro på, ”Jóvenes sin futuro” reagerer på et hensynsløst samfunn uten plass for ungdom.

 

Arbeidsformene er basert på ”horisontale strukturer” og ”forsamlinger uten ledere”. Slik jobbes det verken i EU eller på finansmarkedene. Men protestene blir forsøkt samordna i det som foreløpig kalles M 15-bevegelsen – siden 15. mai i fjor var det første gjennombruddet for protestbevegelsen.

 

Protestbevegelsen har to fortrinn framfor statsledere og spekulanter. Den har opinionen med seg. Og fagbevegelsen – hvis den står sammen om krav som folk forstår vitsen med. Sist torsdag var det storstreik som alle de viktige delene av fagbevegelsen sto bak.