Jo fattigere, jo bedre?

De laveste inntektene er for høye for krisepolitikken til EU og IMF

Krisa kaster et grelt lys over samfunnsutviklingen i Europa. To tendenser trer stadig tydeligere fram:
- Lønningene holder ikke lenger tritt med veksten i produktivitet slik det var til langt inn på 1980-tallet. Den såkalte lønnsandelen, den andelen av nasjonalinntekten som går til lønninger, er gått kraftig ned i de aller fleste land.
- I tillegg spriker lønnsnivåene mye mer enn før. De laveste lønningene blir så lave at nye former for fattigdom vokser fram i mange europeiske land.

I denne situasjonen angripes de fattigste av de fattige, de som må ta til takke med lønninger bestemt av de offentlige minstelønningene.

I mange EU-land er fagbevegelsen for svak til å opprettholde et noenlunde forsvarlig lønnsnivå i alle deler av arbeidslivet. 20 EU-land har derfor innført offentlig fastlagte minstelønninger. Disse minstelønningene ligger i de fleste EU-land til dels langt under EUs fattigdomsgrense på 60 prosent av medianinntekten. (Medianinntekten er den inntekten som halvparten av lønnstakerne tjener mindre enn og halvparten mer enn.)

I tolv av de atten EU-land som OECD gir data for, er den offentlige minstelønna under 50 prosent av medianinntekten – med Tsjekkia lavest med 35 prosent.

Så lave lønninger provoserer den såkalte ”troikaen”, EU-kommisjonen, EUs sentralbank
og IMF. Ikke fordi de er for lave, men fordi de fattigste ikke er fattige nok.

I de fem verst utsatte kriselanda har ”troikaen” krevd at minstelønningene må ned. De må i hvert fall ikke øke sjøl om prisene stiger. Det mener også de fleste EU-regjeringene. I disse krisetidene sørger de for at den offentlige minstelønna ikke holder tritt med prisstigningen. (Kilde: WSI-Mitteilungen 2/2012)


Overfor Portugal tiltvang IMF seg vetorett mot at minstelønna skulle heves. EUs sentralbank krevde av Spania at arbeidsløse skulle tilbys ”minijobber” med lønninger under den lovbestemte minstelønna.

Både i Spania og i Portugal har minstelønna vært fastlagt i langsiktige avtaler mellom fagbevegelsen og myndighetene. Slike avtaler kunne ikke IMF og EUs sentralbank godta.

I Irland fikk troikaen tvunget igjennom at minstelønna ble satt ned med én euro. Det ble omgjort etter at opposisjonen vant valget i februar på et valgløfte om å sette minstelønna opp igjen. Til gjengjeld krevde troikaen at arbeidsgiveravgiften ble redusert med et tilsvarende beløp.

Som vanlig ble grekerne utsatt for det hardeste presset. I 2010 var minstelønna i Hellas bare på 33 prosent av gjennomsnittslønna til greske lønnstakere. Det har derfor aldri vært mye å kjøpe for ei gresk minstelønn. Det skulle bli mindre. Midtveis i 2011 ble partene i arbeidslivet overraskende enige om at minstelønna måtte økes lite grann. Da reagerte troikaen: I februar i år måtte regjeringen kutte minstelønna med 22 prosent – under sterk motstand fra både arbeidsgivernes og arbeidstakernes organisasjoner.


Den sosiale brutaliteten overfor de svakeste i arbeidslivet er typisk for den krisepolitikken som føres, den som EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF påtvinger land etter land - og den som de fleste regjeringer uten særlige motforestillinger slutter opp om.

De fleste regjeringene har pådratt seg en plagsomt stor statsgjeld etter at de i 2008-9 holdt liv i bankene sine med penger de ikke hadde nok av. Nå må de få i gang veksten for å kvitte seg med gjelda. Men foreløpig dikterer EU og IMF en politikk som gjør jobber for arbeidsløse et stadig fjernere mål.

Arbeidsløsheten er i mange land allerede over 20 prosent. Den er dømt til å stige enda mer når offentlig ansatte fortsatt skal sies opp, og når folk flest har mindre penger til kjøp av varer og tjenester fordi det kuttes så hardt i lønninger og pensjoner. I land der arbeidsløsheten er størst, skal det kuttes mest – både i offentlige budsjetter, i lønninger og i pensjoner.

Samtidig satser regjeringene på samme medisin overalt: lønnsveksten må holdes nede for å kunne konkurrere på eksportmarkedene. Men denne eksportstrategien blir meningsløs når alle land – samtidig – bestemmer seg for å kutte offentlige utgifter og holde lønningene nede. Når alle EU-land strammer inn samtidig, skrumper alle markedene som skulle gi grunnlag for vekst, både de innenlandske markedene og markedene i de land de skulle eksportere til.

Dette skjer i en situasjon der utviklingen på arbeidsmarkedet trekker i samme retning. Millionene av arbeidsløse presser lønningene ned også for dem som er i jobb. Organiserte arbeidstakere mister makt både over lønnsdannelsen og over egne arbeidsplasser når arbeidsløsheten blir for stor.


Krisa forsterker dramatisk en utvikling som har vart lenge – og som er en av de grunnleggende årsakene til at krisa ble utløst. I tjue år har lønnsandelen gått ned i de fleste OECD-land. Inntektene til lønnstakerne har ikke holdt tritt med veksten i produktivitet. I EU falt lønnsandelen i industrien fra 69 til 59 prosent fra 1970 til 2007.

Det er ingen tendens til at lønnsmoderasjon har ført til større investeringer i realøkonomien. Den økte profitten har i stigende grad gått til investering i eiendom og verdipapirer. Det er derfor ikke slik at lav lønnsvekst fører til økt vekst i økonomien – eller til mer sysselsetting over tid.

Det er snarere slik at lønnsøkning kan bidra til å komme ut av den krisa som lammer Europa og USA i dag. En politikk for økt reallønn og økt lønnsandel kan øke produktiviteten av mange grunner – og dermed muligheten også for framtidig vekst i reallønn. Økte lønninger kan stimulere bedrifter til å innføre mer effektiv teknologi og kan bedre samarbeidsklimaet på arbeidsplassen.

Dette dokumenteres i flere publikasjoner fra Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO, bl.a. i International Journal of Labour Research (nr. 2/2011) og i ”World of Work Report 2011. Making markets work for jobs”.

(Trykt i Klassekampen lørdag 5. mai 2012)