Streikerett i Monti II

EU-domstolen skal fortsatt avgjøre om faglige rettigheter må vike for markedsfriheter


Med en serie dommer i 2007-08 åpna EU-domstolen for å legalisere lønnsdumping i europeisk arbeidsliv, som om det ikke var nok av slikt på forhånd. Det skjedde ved å snu opp-ned på det såkalte utstasjoneringsdirektivet.

Direktivet ble snudd fra å sikre arbeidstakere utstasjonert i et annet land et minstenivå for lønns- og arbeidsvilkår til å sette et lavt tak for hva slike arbeidstakere kunne sikres.

EF-domstolen etablerte med det en rettstilstand som gir ethvert selskap som jobber på tvers av nasjonale grenser, fri anledning til å underby de lønns- og arbeidsvilkår som fagbevegelsen gjennom faglig og politisk kamp hadde fått etablert for innenlandske selskap.

Disse dommene har provosert fagbevegelsen i hele Nord-Europa. Sammen med Euro-LO har de krevd at EU-kommisjonen sørger for at EU-domstolen ikke har rettsgrunnlag for å fatte slike dommer.


Etter mer enn tre års betenkningstid gikk EU-kommisjonen rett før påske ut med et forslag til direktiv for hvordan utstasjoneringsdirektivet skal forstås. Samtidig ble det lagt fram et forslag til forordning (kalt Monti II) om ”kollektive kampmidler” (streikerett) sett i forhold til EUs markedsfriheter.

EU-kommisjonen argumenterer for at det ikke er noe i veien med utstasjoneringsdirektivet. Det som nå foreslås, skal bare forbedre gjennomføringen av direktivet. Det skal bl.a. bli vanskeligere å utstasjonere arbeidstakere fra såkalte ”postboks-firma”, fiktive selskap uten egne ansatte.

Det foreslås et varslingssystem i tilfelle av ”alvorlige arbeidskonflikter som berører flere land”. Om dette innebærer at EUs organ (EU-kommisjon og EU-domstol) skyver nasjonale myndigheter til side i slike spørsmål, sies det ikke noe om.

Det foreslås en ordning med solidaransvar, men med store begrensninger. Ordningen skal bare gjelde innen byggebransjen, og hovedentreprenør pålegges bare ansvar for å dekke utestående lønn dersom en underentreprenør går konkurs.


EU-kommisjonen gjør et nummer av at streikeretten sidestilles med markedsfriheten. Dette vil fjerne motsetningene omkring arbeidskonflikter, ifølge arbeidslivskommissær Laszlo Andor.

Men en slik sidestilling var nettopp rettstilstanden før EU-domstolen fra og med Laval-dommen i desember 2007 valgte å gi markedsfrihetene forrang framfor faglige rettigheter.

Så seint som i 2003 la EU-domstolen til grunn at de faglige rettigheter var juridisk likestilt med markedsfrihetene og at en i konkrete saker derfor måtte finne fram til ”en korrekt balanse” mellom dem.

Med de fire dommene som EU-domstolen felte i 2007-08 ble alle forestillinger om ”balanse” forlatt. EU-domstolen innførte et regelhierarki der markedsfrihetene ble satt over faglige rettigheter. Slike rettigheter kan tillegges vekt, men bare hvis de ikke på utilbørlig måte setter markedsfriheter til side. Det som må begrunnes, er inngrep i markedsfrihetene, ikke begrensninger i grunnleggende faglige rettigheter.

Det vekker derfor bekymring når forslaget til forordning (Monti II) fastslår at ”kampskritt skal stå i forhold til målet og være i samsvar med EU-regler”. Det står uttrykkelig at det er EU-domstolen som skal avgjøre om ”de enkelte kampskritt i konkrete situasjoner er forenlige med retten til å utføre oppgaver”.
Det avgjørende blir derfor fortsatt hva EU-domstolen gjør i konkrete konfliktsaker. Sidestilling gir ingen løsning. Må faglige rettigheter vike for markedsfrihetene i konkrete sammenhenger, eller er det markedsfrihetene som må vike? Det avgjøres nå som før av EU-domstolen.


Forslaga til EU-kommisjonen har derfor splitta partene i arbeidslivet på forutsigbart vis. Arbeidsgiverorganisasjonen BusinessEurope mener forslaga går alt for langt. Konkurranseevnen til europeiske bedrifter vil svekkes, og forslaget til solidaransvar må vekk.

Euro-LO (ETUC) ser forslaga som en forkastelig begrensning av streikeretten. Den sosialdemokratiske gruppa i EU-parlamentet har fastslått at de vil stemme mot Monti II og at de ikke kan støtte noe forslag som griper inn mot streikeretten.

Men de europeiske arbeidslivspartene er enige på ett punkt: Forslaget til forordning (Monti II) endrer ikke rettstilstanden mellom streikeretten og de grunnleggende markedsfrihetene. Men er de enige om hvilken rettstilstand de viser til? Er det den før 2007 eller den som EU-domstolen etablerte med dommene sine?


Det var vel meningen med forslaga til EU-kommisjonen at de skulle roe ned debatten om hva rettstilstanden skal være i arbeidslivet. De fremmes i en situasjon der EU er midt oppe i et økonomisk og politisk kaos. Det vil derfor ikke bli lett å komme fram til vedtak i denne saka, langt mindre vedtak som kan virke samlende.

Utsiktene til at utstasjoneringsdirektivet skal kunne endres slik at EU-domtolen ikke kan fatte dommer som setter etablerte faglige rettigheter til side, er derfor ikke gode.

EUs arbeidsministre skal etter planen ha en første drøfting av forslaga fra EU-kommisjonen på et (uformelt) møte 23-25. april. Første formelle behandling skal skje på et møte 21-22. juni.


Faktaboks:
Utstasjoneringsdirektivet har – fra alle hold – blitt framholdt som garantien for at utenlandske selskap som tar med egne ansatte til et oppdrag i et annet land, må holde seg til de lønns- og arbeidsvilkår som gjelder der – hvis det fins lover eller avtaler som fastlegger slikt. Fastlegging kan skje gjennom offentlige regler om minstelønn, gjennom regler om allmenngjorte tariffavtaler eller - som i Sverige og Danmark - gjennom tariffavtaler som fagbevegelsen har rett til å sette inn kampmidler for å få utenlandske selskap til å inngå.

Men det er nokså avgjørende om dette minstenivået er et gulv eller et tak for hva utstasjonerte arbeidstakere kan har krav på.


(Artikkelen ble rykt i Klassekampen lørdag 14. april 2012)