Kampen om ILO 94

ESA og EFTA-domstolen har ingen myndighet til å avgjøre forholdet mellom ILO og EØS

”Arbeidsinnvandrere i Norge skal ha samme lønns- og arbeidsvilkår som norske arbeidstakere”, fastslås det i Soria Moria II.

Det står også at ”regjeringen vil fortsette norsk praksis med ILO-94 ved all kontraktsinngåelse i offentlig sektor”. Det betyr at lønningene ved offentlige oppdrag skal være i samsvar med tarifflønna for tilsvarende arbeid på det stedet der oppdraget utføres.

Det er ei klar melding til overvåkingsorganet ESA som har varsla at EØS-regler kan forby å stille et slikt krav. I første omgang har ESA satt i gang en ”traktatbruddsprosedyre” mot den norske regjeringen.

Kampen står om en forskrift som regjeringen sendte ut i februar 2008. Den fastslår at de som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid for det offentlige, må garantere de ansatte lønn og arbeidsvilkår på nivå med gjeldende tariffavtale i bransjen, eller ”det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke”. Dette gjelder også arbeid som utføres av underleverandører.

Den norske forskriften er i samsvar med en ILO-konvensjon (nr. 94) som 58 land har ratifisert, og som Norge ratifiserte i 1996.

ESA viser til den såkalte Rüffert-dommen i EF-domstolen som begrunnelse for å sette søkelyset på ILO 94. Rüffert-dommen fra april 2008 satte nettopp forbud mot at offentlige myndigheter kunne kreve at utenlandske selskap må betale lønn på høyde med tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag.

Rüffert-dommen har innad i EU skapt en svært uryddig rettstilstand når det gjelder offentlige oppdrag:
- Dommen gjelder ikke når oppdraget utføres av innenlandske selskap. Da kan det kreves lønn på nivå med tarifflønn.
- Den gjelder ikke når oppdraget utføres av selskap registrert utafor EU-/EØS-området.Da kan det også kreves lønn på nivå med tarifflønn.
- Den gjelder heller ikke når oppdraget utføres av selskap registrert i et annet EU-EØS-land hvis oppdraget utføres uten utstasjonering av arbeidere.

Det er bare når et offentlig oppdrag utføres av et selskap registrert i et annet EU-/EØS-land med arbeidere utstasjonert fra slike land, at det i henhold til Rüffert-dommen ikke kan kreves lønn på nivå med tarifflønn.

ILO-ledelsen har reagert med bekymring på Rüffert-dommen. I en erklæring fra oktober 2008 fastslår den at ILO 94 er viktig av to grunner:
- Konvensjonen hindrer at lønn, arbeidstid og arbeidsvilkår blir avgjørende for hvem som blir tildelt et offentlig oppdrag.
- Konvensjonen sikrer at offentlige kontrakter ikke kan bidra til et press nedover på lønns- og arbeidsvilkår.

ILO frykter at Rüffert-dommen også kan ramme to andre konvensjoner. Det er konvensjon nr. 87 og nr. 98. Konvensjon nr. 87 handler om retten til å organisere seg i arbeidslivet og til å forsvare sine interesser også med streik, mens nr. 98 handler om retten til å forhandle og inngå kollektive avtaler med arbeidsgiveren. Dette er konvensjoner som alle de 27 EU-statene har ratifisert.

ILO understreker at streikeretten er anerkjent internasjonalt som en fundamental rettighet for arbeidstakere og deres organisasjoner. Konvensjon 87 angir bare to begrensinger i retten til å streike:
- for statsansatte som utøver autoritet i statens navn,
- og innen tjenester der streik kan sette liv, personlig sikkerhet eller helse i fare for en stor del av befolkningen.

Rüffert-dommen aktualiserer spørsmålet om hvordan forholdet er mellom ILO-konvensjoner og EU-regler. Dommen kan tolkes som at ILO-konvensjoner må vike om de strider mot EUs regelverk. Men Tyskland er blant de EU-land som ikke har ratifisert ILO 94.

Det er derfor ikke opplagt hvordan dommen ville ha falt ut i et land som har ratifisert ILO 94. På den annen side blir det en uryddig rettstilstand innad i EU dersom så sentrale rettsforhold i arbeidslivet skal variere fra land til land avhengig om de har ratifisert ILO 94.

EU-kommisjonen har i all hovedsak gitt sin støtte til EF-domstolen. Men samtidig har den så seint som i juli 2008 (etter Rüffert-dommen) sendt ut en anbefaling (recommendation) om EUs bidrag til ”anstendig arbeid” (decent work) i verden der den oppfordrer alle medlemsland til å ratifisere og gjennomføre de såkalte ”oppdaterte ILO-konvensjonene”.

Ifølge ILO dreier det seg om 76 konvensjoner. Blant dem er også konvensjon 94, den som ESA er så i tvil om.

ILO har i løpet av de 80 år som er gått siden stiftelsen i 1919 fått på plass en serie med konvensjoner av stor betydning for arbeidslivet over hele kloden.

ILO har i dag 174 medlemsland og er basert på et treparts-samarbeid. De nasjonale delegasjonene består av representanter for regjering, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner. En arbeider seg møysommelig fram til vedtak som kan samle størst mulig oppslutning. Vedtakene tar form av "konvensjoner" og "anbefalinger". Konvensjonene blir bare bindende for de land som ratifiserer dem.

EØS-avtalen er som ILO-regelverket en mellomstatlig avtale. Ingen EU-regel blir tatt inn i norsk lov som en ny EØS-regel hvis ikke Stortinget godtar det. (Til nå har vi riktig nok godtatt alt, men vi er ikke nødt til det.)

Skulle ESA konkludere med at ILO 94 må settes til side slik at det blir fritt fram for lønnskonkurranse om offentlige oppdrag, fastslår de tre rødgrønne partiene i Soria Moria II at regjeringen ikke vil bøye seg for en slik konklusjon. Da har ESA anledning til å reise sak for EFTA-domstolen.

Det er en domstol som skal håndheve EØS-regelverket. Det regelverket sier ingen ting om forholdet til ILO-konvensjoner. Disse konvensjonene har ryggdekning i et globalt trepartssamarbeid av avgjørende betydning for standarder i arbeidslivet over hele kloden. Det er ingen grunn til å godta at ESA og EFTA-domstolen har myndighet til å avgjøre hvilken status ILO-konvensjoner skal ha i Norge.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 24. oktober 2009)