Lønnsdumping påbys

EF-domstolen har med full støtte fra EU-kommisjonen gått til krig mot fagbevegelsen

EF-domstolen har med en serie dommer åpna for lønnsdumping i europeisk arbeidsliv, som om det ikke var nok av slikt på forhånd. Det har skjedd ved å snu opp-ned på det såkalte utstasjoneringsdirektivet.

Når tjenester ytes på tvers av grenser i EU og EØS, er såkalt utstasjonering (posting of workers) en av måtene det kan skje på. Utstasjonering betyr at et selskap har et oppdrag i et annet land og tar med seg sine egne ansatte til å gjøre jobben.

I utstasjoneringsdirektivet fastslås det::
”Fellesskapsretten er ikke til hinder for at medlemsstatene anvender sin lovgivning eller tariffavtaler inngått mellom partene i arbeidslivet på personer som er ansatt, også midlertidig, på deres territorium, selv om arbeidsgiveren er etablert i en annen medlemsstat.” (Betraktning nr. 12)

Før EF-domstolens Laval-dom fra desember 2007 ble dette forstått slik at statene gjennom lov eller tariffavtale kan tilby utstasjonerte arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som EU-retten ikke kan sette til side.

EF-domstolen har gjennom en serie dommer (Laval-, Rüffert- og Luxemburg-dommene) snudd opp ned på hvordan dette direktivet skal forstås.

Utstasjoneringsdirektivet ble etter lange dragkamper innført i 1996 med det tydelige formål å sikre utstasjonerte arbeidstakere et forsvarlig lønnsnivå. Det var slik direktivet ble begrunna av EU-kommisjonen, det er slik direktivet ble oppfatta av EUs lovgivere i Ministerrådet og EU-parlamentet, og det er slik det er framstilt etterpå – helt fram til Laval-dommen i desember 2007.

At dette er den intensjonen som vant fram i 1996, vises bl.a. ved at det opprinnelige forslaget til direktiv opererte med ei grense på tre måneder. For oppdrag under tre måneder skulle arbeidsgiveren stå fritt til å betale sine utstasjonerte ansatte lønn etter hjemlandets standarder. Først for mer langvarige oppdrag skulle direktivet sikre de ansatte lønn i samsvar med lov og avtale i det landet der arbeidet ble utført.

Etter massiv kritikk fra fagbevegelsen og langvarige debatter ble denne tre-måneders-grensa tatt helt vekk. Direktivet skulle gjelde fra første dag.

Det er derfor lovgivernes intensjoner som EF-domstolen suverent satte til side med dommene sine. Men det skulle gå elleve år før EF-domstolen slo til..

Så seint som i mai 2007 ga generaladvokaten i EF-domstolen, Paolo Mengozzi, i sin forhåndsprosedyre den svenske fagbevegelsen medhold i Laval-konflikten. Han mente at det ikke var i strid med EU-retten når svensk fagbevegelse brukte kampmidler for å sikre at utenlandske arbeidstakere skulle ha svensk lønn når de var på oppdrag i Sverige – slik det var full adgang til etter svensk lov.

Prosedyren til Mengozzi fikk forskningssjef Jon Erik Dølvik i FAFO til å uttale seg slik til Morgenbladet: ”Dette er ikke overraskende, og det kan forhåpentligvis bidra til å avkrefte en del myter i norsk debatt om at de fire friheter er overordnet alle andre hensyn, og faglige rettigheter spesielt, i EU-retten. Dersom uttalelsen blir stående, bekrefter den de tolkninger av gjeldende EU-rett som har vært lagt til grunn i Norden når det gjelder utstasjonering av arbeidstagere. Det er vertslandets regler som skal gjelde, og dersom man bruker boikotter og sympatiaksjoner er det heller ikke i strid med EU-retten.” (Morgenbladet 25.5.07)

Et halvt år etter gikk EF-domstolen med Laval-dommen i stikk motsatt retning. Det kom som et sjokk på fagbevegelsen i mange land. Laval-, Rüffert- og Luxemburg-dommene er ikke noe mindre enn en serie med krigserklæringer mot medlemsstatenes rett til å ha en sjølbestemt arbeidslivs- og sosiallovgivning som går utover det minstenivået som EF-domstolen er villig til å godta.

Det fins ingen politiske vedtak, verken i Ministerrådet eller i EU-parlamentet, om at EU har rett til å blande seg inn i nasjonal streikerett og annen arbeidsrett. Det fins heller ingen ting i EU-traktaten som fastslår noe slikt. Tvert imot sies det uttrykkelig i EU-traktaten: Kompetansen til de lovgivende organene ”gjelder ikke for lønnsspørsmål, retten til å organisere seg, streikeretten eller retten til lockout.” (Art. 137.5)

Dommene er likevel ikke arbeidsulykker fra uryddige dommere eller avvik fra den generelle utviklingen av EU-retten. EF-domstolen har etter hvert fått full støtte fra EU-kommisjonen. I en historisk sammenheng må dommene forstås som et konsekvent forsøk på å innlede en ny fase i EUs markedsintegrasjon.

EF-domstolen har alltid sett det som sin oppgave å fremme utviklingen mot stadig mer overnasjonalitet – mot ”en stadig tettere union”, som det ble uttrykt alt i Roma-traktaten fra 1957. Det skjer ved at domstolen fjerner alt som står i veien for at de fire markedsfrihetene får fullt gjennomslag. De rettighetene som organiserte arbeidstakere har kjempa fram innen nasjonale rammer de siste 3-4 generasjonene står i veien for en så tett union – slik EF-domstolen og EF-kommisjonen ser det.

Dette rammer fagbevegelsen også i EØS-landet Norge som sa nei til denne unionen i 1994. Nå tvinges denne delen av unionen på oss bakveien gjennom dommene til EF-domstolen.

Faktaboks:
Utstasjoneringsdirektivet (96/71/EF), også kalt utsendingsdirektivet, gjelder ansatte i et selskap som utfører et oppdrag i et annet EU- eller EØS-land. Direktivet har hatt som hovedregel at ethvert land kan vedta regler som sikrer at arbeidere som er utstasjonert fra andre land skal kunne ha lønns- og arbeidsvilkår som svarer til standardene i det landet der de er utstasjonert.

Et polsk selskap som tar med ansatte fra Polen for å utføre et oppdrag i Norge, er underlagt utstasjoneringsdirektivet. Det betyr at arbeidet må utføres etter reglene i den norske arbeidsmiljøloven, og Norge kan ha lovbestemte regler som sikrer et minstenivå på de lønningene som betales. De eneste lovreglene vi har, er loven om allmenngjøring av tariffavtaler.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 31. oktober 2009)