Taleretten utafor EU

Norge har en tale- og forslagsrett i verdenssamfunnet som Danmark og Sverige ikke lenger har

Utafor Norge har Erik Solheim fått lengre løpestreng av statsministeren enn innafor landets grenser. Det har han brukt til å gjøre Norge til en spydspiss for den internasjonale klimapolitikken.

På en serie klimatoppmøter har miljøvernministeren fanga oppmerksomheten med viktige initiativ som setter andre land under press. Det har blant annet skjedd med en raus norsk bevilgning for å hindre rasering av tropisk skog og ved å lansere et forslag til finansieringsordning for hvordan rike land skal betale for klimatiltak og klimatilpasning i fattige land – et forslag som skar i gjenom en fastslåst forhandlingssituasjon.

I april pekte FNs miljøprogram (UNEP) ut Erik Solheim som FN-programmets “Champion of the Earth” for 2009 blant verdens miljøpolitikere. Time Magazine kårer Erik Solheim som en av årets miljøhelter i spesialutgaven “Heroes of the Environment” som kommer i oktober. På det avgjørende klimatoppmøtet i København i desember kan Erik Solheim få en hovedrolle – hvis velgerne vil det.

- Derfor er det viktig at det ikke er Siv som reiser til København i desember, sa Bellona-leder Frederic Hauge til Dagbladet på onsdag.
- Det er sjelden man er stolt av Norges klimapolitikk, men i internasjonale sammenhengerer jeg veldig stolt, sa Ingeborg Gjærum, leder for Natur og Ungdom, ved samme anledning.

Når det er den norske miljøvernministeren som syns i den internasjonale klimapolitikken, og ikke den danske eller den svenske, så er ikke hovedårsaken personen Erik Solheim. Den viktigste grunnen er at Norge ikke er innpakka i EUs internasjonale klimapolitikk.

Når EU har overtatt myndighet på et saksfelt, er det EU-kommisjonen som representerer EU-landene i internasjonale sammenhenger på disse feltene. De enkelte EU-land har medlemmer i EU-delegasjonen, men kan ikke fremme nasjonale synspunkter. Det er EU-synspunktene som skal fremmes.

Norge har derfor på viktige områder en tale- og forslagsrett i verdenssamfunnet som Danmark og Sverige mista da de ble medlemmer av EU. Erik Solheim har utnytta denne tale- og forslagsretten på en eksemplarisk måte. Det har vi ingen garanti for at alle norske miljøvernministre vil gjøre.

*

FN-toppmøtet om bærekraftig utvikling (World Summit for Sustainable Development) i Johannesburg i august 2002 var første gang norske media klarte å oppdage denne tale- og forslagsretten utafor EU.

Forslaget til slutterklæring fra FN-toppmøtet i Johannesburg hadde med en setning om at framtidige miljøavtaler må være forenlig med handelsreglene til WTO - altså i praksis underordnes WTO-reglene. Det var det først bare Norge og Etiopia som reagerte på - mens USA, EU og hele u-landsblokken (G77) sto på den andre sida. Slaget syntes tapt, men iherdig innsats fra etiopiske forhandlere fikk u-landsblokken til å skifte side. Utfordringen fra Norge – for åpen scene – fikk så EU til å snu, men først etter et par døgn med interne diskusjoner i EU-delegasjonen.

Dette dreier seg ikke om bagateller. Uten steilheten for åpen scene fra Norge og Etiopia ville handelsreglene til WTO nå hatt forrang framfor alle internasjonale miljøavtaler. Det ville vært et dramatisk nederlag for den globale miljøkampen.

I slike sammenhenger er det en enorm forskjell på å drive lobbyvirksomhet fra et lite land innad i EU-delegasjonen mot å kunne stå fram for delegater fra alle verdensdeler med media til stede. Hvis Norge hadde vært del av EU-delegasjonen, ville vi ikke ha klart å sette så stort press på EU som når det skjedde i full åpenhet i plenumsdebattene.


Det er lite som morer den norske ja-sida mer enn forestillingen om at det går an å påvirke EU utafra. Men i februar 2006 fulgte EU i Norges fotspor med å droppe sitt årelange krav i de såkalte GATS-forhandlingene om fri markedsadgang til å ta seg av vannforsyningen i u-land. Det var faktisk ingen andre land å følge.

Gjennombruddet kom da den rødgrønne regjeringen i desember 2005 trakk alle krav om markedsadgang som Bondevik-regjeringen hadde stilt til u-land innen vannforsyning, energiforsyning og høyere utdanning – og i tillegg alle krav om markedsadgang for tjenester også på alle andre områder til verdens femti fattigste land.

For åpen global scene brøt Norge ut av den enige fronten av rike land som gjennom GATS-grepet ville tvinge fattigere land til å åpne tjenestemarkedene sine for verdens mest konkurransedyktige og kapitalsterke tjenestekonsern. Det ble lagt merke til.

Så får heller den norske ja-sida leve med at det blir flere fra u-land og solidaritetsmiljøer som sier at det er bra at Norge ikke er medlem av EU.

*
Denne taleretten er en uvurderlig del av handlefriheten utafor EU. Den kan naturligvis brukes langt mer aktivt enn norske regjeringer har gjort til nå. Det gjør den politiske kampen i Norge til et meningsfullt prosjekt for langt flere mennesker enn om regjeringene våre – kanskje, kanskje ikke – skulle føre fram ei tilsvarende linje djupt inne i EUs uoversiktlige irrganger.

Når et i-land går på tvers av andre i-land mens et hundretall u-land kan følge med på hva som skjer, setter det opp et press på andre i-land som ikke fins ved forhandlinger innad i EU. Media vil også gi en slik uenighet mellom i-land en langt større oppmerksomhet enn om det skjer ved forhandlinger i lukkede rom. Utfordringer for åpen verdensscene kan derfor sette spor etter seg – også innad i EU.

Den handlefriheten som vi har utafor EU, forplikter. Men den er bare verdt noe hvis den brukes.

Handlingsrommet for internasjonal solidaritet kan naturligvis utnyttes langt mer aktivt og systematisk enn til nå.

Det forutsetter at valget på mandag fortsatt gir oss et rødgrønt flertall og at SV får en sterk nok stilling i en ny regjering til å videreføre enda klarere den internasjonale profilen som Erik Solheim har gitt Norge som utviklings- og miljøvernminister. Begge deler er nødvendig for å hindre en blågrå norsk miljøprofil.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 5. september 2009)