Kampen mot EU-dommene

- Hva om Tyskland og skandinaviske land nekter å føye seg etter EF-domstolen?

EF-domstolen har siden desember 2007 felt fire dommer som på dramatisk vis rammer handlefriheten til myndigheter og fagbevegelse. Dommene begrenser konfliktretten (Viking Line- og Laval-dommene), muligheten for å stille krav om tarifflønn ved offentlige oppdrag (Rüffert-dommen) og retten til å likebehandle utenlandske og innenlandske arbeidstakere hvis arbeidsgiveren tar på seg oppdrag i et annet land (Luxemburg-dommen).

Det betyr at dommene snur opp-ned på utstasjoneringsdirektivet, det EU-direktivet som skulle sikre arbeidstakere på oppdrag utenlands noenlunde samme lønns-og arbeidsvilkår som innenlandske arbeidstakere. Dermed forverres også virkningen av tjenestedirektivet siden det direktivet har som formål å øke omfanget av slike oppdrag utenlands.

Utstasjoneringsdirektivet ble vedtatt etter harde dragkamper i 1996 og ga ethvert medlemsland adgang til å vedta regler som sikrer at en arbeidsgiver som har et oppdrag i et annet EU-land, må tilby arbeidstakerne sine lønns- og arbeidsvilkår som svarer til standardene i det landet der oppdraget utføres..

EF-domstolen har med dommene sine bestemt at slik skal utstasjoneringsdirektivet ikke forstås. Direktivet setter i stedet et tak for hva en stat kan kreve at utenlandske arbeidsgivere skal tilby av lønn og arbeidsvilkår. Dette taket er så lavt at i land med høyt lønnsnivå, blir direktivet et påbud om lønnsdumping og ikke et vern mot lønnsdumping.

Denne tolkningen av utstasjoneringsdirkeitvet er i strid med det som var intensjonen til lovgiverne i Ministerrådet og EU-parlamentet da direktivet ble vedtatt i 1996 – og med hvordan direktivet er oppfatta helt fram til desember 2007.

Det fins ingen politiske vedtak i EUs besluttende organ som sier at EU har rett til å blande seg inn i nasjonal streikerett og annen arbeidsrett. Det fins heller ingen ting i EU-traktaten som fastslår noe slikt. Tvert imot sies det uttrykkelig i EU-traktaten: Kompetansen til EUs lovgivende organ ”gjelder ikke for lønnsspørsmål, retten til å organisere seg, streikeretten eller retten til lockout.” (Art. 137.5)


Dommene går i stikk motsatt retning, og er en krigserklæring mot medlemsstatenes mulighet for å fagbevegelsens grunnleggende rettigheter – slik de blant annet kommer til uttrykk i ILO-konvensjoner. Hvis dommene blir stående, har EF-domstolen gitt seg sjøl ei verktøykasse som kan ramme kjernen i all fagorganisering: retten til å bekjempe sosial dumping gjennom organisering og faglig aksjon.

Ett spørsmål trenger seg på: Hvordan kan EF-domstolen fatte dommer som ikke har politisk ryggdekning i medlemsstatene?

Ryggdekningen er desverre bedre i dag enn i 1996. Mange av de nye medlemsstatene hilser de fire dommene velkommen, og siden EF-domstolen i stor grad henter rettsgrunnlaget i EU-traktaten, er motstanderne av dommene spilt ut av banen. Traktaten kan bare endres hvis alle – absolutt alle- regjeringene er enige om det.

Neste spørsmål er: Hva ville ha skjedd hvis noen medlemsland ikke hadde tatt dommene til etterretning?

Det vet vi ikke, for det har aldri skjedd. Hvis bare ett EU-land velger denne formen for sivil ulydighet, vil det antakelig bankes på plass – så fremt det ikke dreier seg om ett av de 3-4 største medlemsstatene. Men om flere EU-land nekter å ta dommene til følge, blir situasjonen en annen. Da må reaksjonene tas opp på politisk nivå i EU.

Slik sivil ulydighet mot EF-domstolen fra offentlige myndigheter sitter naturligvis langt inne. Og i henhold til den EU-retten som EF-domstolen har tilrettelagt gjennom et halvt århundre, er alle utveier stengt.

Men EF-domstolen opererer i et langt mer usikkert terreng enn før. De siste dommene om arbeidslivet provoserer langt flere langt sterkere enn noen tidligere dommer. De griper dramatisk inn i et arbeidsliv som også rammes av en djup og uoversiktlig økonomisk krise.

Både i og utafor fagbevegelsen diskuteres derfor muligheten for hardere mottrekk. Det reises for alvor krav om at en ikke automatisk skal rette seg etter de dommene som EF-domstolen fatter på arbeislivets område.

En samfunnsfaglig autoritet som Fritz Scharpf ved Max Planck-instituttet for samfunnsforskning i Køln, sier det slik: ”Hvis et stort land som Tyskland skulle nekte å føye seg etter dommer i EF-domstolen, kanskje sammen med de skandinaviske medlemsstatene, ville det være en provokasjon som ville kaste EU ut i en konstitusjonell krise.”

Scharpf erkjenner at hele EU-prosjektet er avhengig av at medlemsstatene slutter opp om EU-retten slik den i siste instans fastlegges av EF-domstolen. Men det fins en mellomløsning: Den tyske regjeringen kunne si at den bare godtar dommer som et flertall i Ministerrådet stiller seg bak.

En slik løsning er opplagt et klart brudd på EU-traktaten. Men det bruddet kunne være å foretrekke også for EU-ledere i EU-kommisjonen og Ministerrådet framfor en utvikling der viktige deler av den organiserte arbeiderklassen vender EU-prosjektet ryggen.

Finans- og økonomikrisa snur opp-ned på mange økonomiske ”sannheter”. Politikere av alle avskygninger snakker om å gjenvinne styring og bygge opp nye måter å regulere markedene på. Det er bedre muligheter enn noen gang for å kreve et brudd med den markedsfundamentalismen som ligger til grunn for EUs indre marked.

Da vil de dommene som har gjort utstasjoneringsdirektivet til et vrengebilde av hva det var ment å være, bli provoserende symboler for hvor sosialt destruktivt EU-systemet fungerer hvis ikke EF-domstolen settes på plass politisk.

Hvordan det kan skje, har nok EU-juristene i og utafor EF-domstolen ingen anelse om. Men det er grenser for hvor lenge europeiske samfunn kan la framtida bli diktert av den eneste grunnlov i verden som fastlegger hva slags økonomisk politikk som er lovlig – og ulovlig – og det for all framtid!


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 29. august 2009)