EUs femte markedsfrihet

Firma som eies i ett land og lar ansatte jobbe i et annet, skal ha særfordeler

Fire dommer fra EF-domstolen forrykker hver på sin måte maktforhold mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa. Dommene innfører ikke noe mindre enn en femte markedsfrihet i EU og i EØS.

I desember 2007 satte Viking Line-dommen forbud mot å ta i bruk faglige kampmidler for å hindre utflagging til et land med lavere lønnsnivå, mens Laval-dommen feide til side svenske lover som ga anledning til å bruke blokade for å få inngått tariffavtale med utenlandsetablerte selskap som har oppdrag i Sverige.

Rüffert-dommen fra april nekta en tysk delstat å kreve tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag. I juni falt dommen over Luxemburg som satte stopper for en serie med vilkår som skulle sikre at utenlandske arbeidstakere utstasjonert i Luxemburg fikk samme lønns- og arbeidsvilkår som innenlandske arbeidstakere.


De fire dommene endrer hele debatten om grensekryssende tjenester og dermed også om tjenestedirektivet. De begrenser konfliktretten (Viking Line og Laval), muligheten for å stille krav om tarifflønn ved offentlige oppdrag (Rüffert) og retten til å likebehandle utenlandske og innenlandske selskap hvis de utenlandske tar på seg oppdrag innenlands (Luxemburg).

Det betyr blant annet at dommene snur opp-ned på utstasjoneringsdirektivet, det EU-direktivet som er viktigst i forbindelse med grensekryssende oppdrag. Direktivet ble vedtatt etter harde dragkamper i 1996 og ga ethvert medlemsland adgang til å vedta regler som kunne sikre at arbeidere som er utstasjonert fra en arbeidsgiver i et annet EU- land, kunne få lønns- og arbeidsvilkår som svarer til standardene i det landet der de er utstasjonert.

EF-domstolen har med dommene sine bestemt at direktivet ikke bare legger et gulv for hva arbeidsgivere kan tilby av lønns og arbeidsvilkår for sine utstasjonerte arbeidstakere. Den fastslår at direktivet også legger et tak for hva en stat kan kreve at utenlandske arbeidsgivere skal tilby av lønn og arbeidsvilkår. Slik EF-domstolen tolker utstasjoneringsdirektivet, er dette taket så lavt at i land som Tyskland (og Norge) kan det ende som påbud om lønnsdumping.


Rüffert-dommen er i tillegg i direkte motstrid til ILO-konvensjon 94 som sier at det ved offentlige byggeoppdrag kan kreves lønns- og arbeidsvilkår som er i samsvar med gjeldende tariffavtale på det stedet der arbeidet foregår. Det er en konvensjon som 9 EU-land har ratifisert. Norge ratifiserte denne konvensjonen i 1996, og fra 1. mars i år skal slike krav kunne stilles også av kommuner og fylkeskommuner.

Hvis betydningen av ILO-konvensjonene svekkes i Europa, så er faren stor for at ILO svekkes over hele verden. Det er europeiske land som har vært pådrivere i ILO - og som står for godt over tredjeparten av ILOs budsjett. Blir ILO mindre viktig for europeiske land, kan det eneste globale regelverket for arbeidslivet bryte sammen.


Særlig Laval-dommen og Rüffert-dommen er lærestykker i hvordan EU-domstolen med EU-traktaten som ryggstø angriper den nordiske arbeidslivsmodellen. Det er gjennom tariffavtaler at fagbevegelsen har kjempa fram lønninger som er til å leve av – og lønnsforskjeller som har vært langt mindre enn ellers i Europa.

I alle europeiske land fins det lovregler som sier at alle innenlandske selskap skal behandles likt. I Norge skal selskap fra Agder til Finnmark konkurrere på like fot – med noen få unntak som for eksempel at arbeidsgiveravgiften er lavere i Finnmark enn ellers i landet.

Nå sier EF-domstolen at én bestemt type selskap skal ha særfordeler i konkurransen. Det er de som eies i ett land og har ansatte som jobber i et annet.
- Staten Luxemburg fikk ikke lov til å stille samme krav til slike selskap som til innenlandske selskap.
- Delstaten Niedersachsen kan kreve at alle tyske selskap må betale tarifflønn ved offentlige oppdrag, men ikke at selskaper registrert i Polen må det.
- Fagforbundet Byggnads i Sverige kan gå i forhandlinger om å opprette tariffavtaler med ethvert svensk selskap, og for å få det til, kan Byggnads ta i bruk de konfliktmidlene som svensk lov godkjenner. Men selskap registrert i Latvia kan ikke utsettes for noe slikt.


Og merk: Det spiller ingen rolle om det latviske selskapet er oppretta av svensker for å slippe å ha Byggnads som motpart og slippe unna svensk lov i Sverige.

I Niedersachsen spiller det ingen rolle om det selskapet som er registrert i Polen, er oppretta av tyskere for å kunne slippe å betale tysk tarifflønn.

I Luxemburg spiller det ingen rolle om selskap som vil slippe å følge de krav som alle innenlandske selskap må følge, er eid av folk som er statsborgere i Luxemburg. Det eneste som teller, er i hvilket land selskapet er registrert.


EF-domstolen har dermed etablert en rettstilstand som gir ethvert selskap som jobber på tvers av nasjonale grenser, anledning til å underby de lønns- og arbeidsvilkår som fagbevegelsen gjennom faglig og politisk kamp i 3-4 generasjoner har fått etablert for innenlandske selskap.

Dette betyr at EU innfører en femte markedsfrihet. Det er friheten til å dumpe lønninger og arbeidsvilkår bare du har registrert selskapet ditt i et land der lønningene er lave og arbeidsvilkåra elendige og lar dine ansatte jobbe i et annet.

Hvis grensekryssende selskap fra nå av skal ha slike særfordeler, er nedgangsspiralene ikke til å hindre. Det blir flere slike grensekryssende selskap som vinner anbudskontrakter. Dermed blir det mer dumping av lønns- og arbeidsvilkår enn før fra slike selskap. Ellers seriøse arbeidsgivere vil også svekke sine lønns- og arbeidsvilkår for å vinne kontraktene.

Dette kan på dramatisk vis undergrave hele tariffsystemet i Norge og andre nordiske land. Hvis det ikke fantes noen annen grunn til si opp medlemskapet i EØS, er dette grunn nok!

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 2. mai 2009)