60 timers arbeidsuke?

Godt nytt fra Strasbourg: EU-parlamentet i kamp med nyliberale regjeringer

Sist onsdag vedtok EU-parlamentet med overveldende flertall å holde fast ved at ei arbeidsuke skal være på høyst 48 timer. Det var stikk i strid med hva flertallet av EU-regjeringene gikk inn for i juni. De fleste av dem ville ha rett til å sette arbeidstida langt høyere enn 48 timer i uka,

EU vedtok i 1993 et direktiv som satte den ukentlige arbeidstida til høyst 48 timer. Mange EU-land hadde så romslige rammer for arbeidstida – mens Storbritannia ikke hadde regler om arbeidstid. Thatcher-regjeringen ville ikke godta direktivet hvis den ikke fikk i gjennom et unntak, det direktivet kaller en ”opt-out”: at den enkelte arbeidstaker kan avtale med arbeidsgiveren om å jobbe mer enn 48 timer i uka.

I dag er det 14 medlemsland som har tatt i bruk denne ”opt-out”-.utveien – de fleste av dem riktig nok bare for noen yrker. Det gjelder Tyskland, Nederland og Spania i tillegg til de fleste nye medlemsstatene fra Sentral- og Øst-Europa.


Europeisk fagbevegelse har jobba hardt for å få vekk denne unntaksregelen. Da EU-kommisjonen i mai 2004 ba partene i arbeidslivet, Euro-LO og Business Europe, forhandle fram en avtale om arbeidstid, satte arbeidsgiverne seg fullstendig på bakbeina. De ville ikke forhandle om noe som helst som gjaldt arbeidstid.

I EU-parlamentet har fagbevegelsen hatt mer gjennomslag. I 2005 stemte EU-parlamentet med stort flertall for at opt-out-muligheten i direktivet fra 1993 skulle fjernes innen 2012. Men det fikk ikke noe flertall i Ministerrådet der regjeringene møtes. Dermed var situasjonen låst siden lovendringer må vedtas begge steder.


Det var først i juni 2008 at Ministerrådet kom fram til et kompromiss som kunne samle tilstrekkelig stort flertall – et kompromiss som på viktige punkter gjorde direktivet fra 1993 enda verre enn det var.

Maksimal arbeidsuke skulle fortsatt være 48 timer hvis ikke den enkelte arbeidstaker(!) godtok å arbeide lengre ved en ”opt-out-avtale” med arbeidsgiveren. I så fall kunne arbeidsuka settes så høyt som til 60 timer. Også denne grensa kunne forhandles vekk hvis partene i arbeidslivet var enige om det – enten lokalt eller nasjonalt!


Og det som verre var: Ingen av disse øvre grensene skulle gjelde uke for uke. Direktivet fra 1993 hadde satt den ukentlige arbeidstida til maksimalt 48 timer regna som et gjennomsnitt over en periode på høyst fire måneder.

Nå skulle taket på 48 timer regnes som et gjennomsnitt over tolv måneder, mens taket på 60 timer skulle regnes som et gjennomsnitt over tre måneder. Det ville i verste fall bli mulig med ei arbeidstid på 90 timer i uka åtte uker i strekk – hvis arbeidsgiveren fikk den ansatte med på det. I land med stor arbeidsløshet kunne mange føle seg tvunget til å godta noe slikt.

Taket på 60 timer skulle dessuten bare gjelde for ansatte som arbeider mer enn ti uker for samme arbeidsgiver i løpet av et år. Korttidsansatte og sesongarbeidere ville få minimal beskyttelse av dette direktivet – hvis de ikke ble verna av tariffavtaler som satte arbeidstida lavere.


Vedtaket i EU-parlamentet ble gjort med 421 mot 273 stemmer. Sosialdemokratene, de grønne og venstregruppa utgjør bare 37 prosent av EU-parlamentet. Store deler av høyresida stemte sammen med dem for å fjerne den ”opt-out”-muligheten som de aller fleste regjeringene ville ha. Det gjaldt særlig mange av kristendemokratene i EPP, Det europeiske folkepartiet.

Parlamentsvedtaket har utløst et raseri på arbeidsgiversida i Europa. Eurochambres, det europeiske handels- og industrikammeret, stempler vedtaket som ”katastrofalt for europeisk næringsliv”. Generalsekretæren for UEAPME, organisasjonen for europeiske småbedrifter, anklagde parlamentsflertallet for å ”omgjøre hele saken til valgpropaganda”. Den EU-skeptiske tenketanken Open Europe har fordømt vedtaket som ”det verst mulige på det verst tenkelige tidspunkt”.

Næringsminister Lord Mandelson forsikrer at den britiske regjeringen fortsatt vil ha minst mulig regulering av arbeidstida. Skulle ”opt-out”-regelen forsvinne, ”mister vi jobber til Kina og India”. Men som Stephen Hughes, en av Labour-veteranene, sa det: ”Jeg stemte mot regjeringen, men ikke mot Labour-partiet”. Det gjorde også alle de andre Labour-medlemmene i EU-parlamentet.


For at et direktiv skal kunne vedtas, må EU-parlamentet og Ministerrådet fatte likelydende vedtak. Siden de to institusjonene etter to vedtaksrunder fortsatt er uenige, skal direktivet nå til megling i en forlikskomite satt sammen av representanter for EU-parlamentet og Ministerrådet. Avstanden mellom de to partene er så stor at det ikke er opplagt at noe kompromiss er mulig. Blir de ikke enige, vil direktivet fra 1993 fortsette slik det er i dag.

Det betyr at regelen om ei arbeidsuke på høyst 48 timer kan fravikes av alle land som ønsker det, slik at den enkelte arbeidstaker kan avtale med arbeidsgiveren om å jobbe mer enn det.

I en situasjon der dumping av lønn og arbeidsvilkår blir stadig mer truende, kan direktivet fra 1993 fremme konkurranse basert på lange arbeidsdager både mellom land og mellom arbeidsplasser. Da kan det fort gli i retning av lengre arbeidstid for mange flere enn dem som i utgangspunktet gjerne vil ha det.


Direktivet er et minimumsdirektiv. Det betyr at ethvert medlemsland – og dermed også EØS-landet Norge – kan ha strengere regler for hvor lang arbeidstida kan være.

I Norge betyr det at den lovfestede arbeidsuka fortsatt er høyst 40 timer, og at tariffavtaler fortsatt kan sette arbeidsuka til 37,5 timer - inntil Fremskrittspartiet får makt i Norge.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 20. desember 2008)