Nærsynte utredninger

Når juridiske øyeblikksbilder gjøres til prognoser om EU


Når juridiske mikroskop rettes mot EU-jussen, kan en gå glipp av både dimensjoner og konsekvenser av et direktiv så samfunnsomformende som tjenestedirektivet. Det er mikroskopene Nærings- og handelsdepartementet har bestilt, ikke samfunnsanalysene.

LOs representantskap ba for drøyt et år sia regjeringen om å legge opp til en brei demokratisk debatt om tjenestedirektivet basert på utredninger av de viktigste konsekvensene. Nå foreligger de seks utredningene som Nærings- og handelsdepartementet bestilte. Det er synd å si at utredningene er til hjelp for å forstå hva tjenestedirektivet vil bety.

To av utredningene skulle ta for seg situasjonen for offentlige tjenester i forhold til direktivet – og kommer ut med samme konklusjon. Jus-professor Erling Hjelmeng ved Institutt for privatrett fastslår at ”tjenestedirektivet har begrenset betydning” for viktige offentlige tjenester, de som EU kaller ”tjenester av allmenn økonomisk interesse”. Økonomi-professor Bjarne Jensen ved Høgskolen i Hedmark er enig: ”Hovedkonklusjonen er at Tjenestedirektivet ikke trenger å få vesentlig betydning på utførelsen av offentlige oppgaver og virksomhet i Norge.”

Men det er konklusjoner som bare har mening som ”juridiske øyeblikksbilder” av rettstilstanden for offentlige tjenester i EØS-landet Norge. Disse øyeblikksbildene ser fullstendig bort fra at EU-systemet drives framover av en dynamikk som stadig endrer rettstilstanden nær sagt til det ugjenkjennelige for mange tjenester som har vært offentlige i alle land i EU og EØS. De ser bort fra at tjenestedirektivet bare er en etappe i EUs stafettløp mot en stadig mer liberalisert samfunnsorden.


To instanser bidrar til at EU systematisk begrenser handlingsrommet for offentlig sektor. Det er EU-kommisjonen og EF-domstolen.

Etter at prosjektet med det såkalte ”indre markedet” ble satt på beddingen med vedtaket av Enhetsakten i 1985, har EU-kommisjonen tatt initiativ til at sektor etter sektor er deregulert og liberalisert – og at de sektorene som fortsatt drives i offentlig regi, overvåkes stadig mer nærgående av EU-kommisjonen og EF-domstolen – her i Norge av ESA og EFTA-domstolen.

EU-kommisjonen har i all sin tid, men stadig mer målbevisst, vært en pådriver for liberalisering innad i EU. Det fins ingen eksempler på at EU-kommisjonen har tatt initiativ til endringer i motsatt retning. Og EU-kommisjonen har enerett på å fremme lovforslag i EU.



EF-domstolen har en liknende pådriverrolle. Denne domstolen har fra starten sett det som sin overordnede forpliktelse å virkeliggjøre EU-traktatens grunnprinsipper om fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Det fins riktig nok eksempler på at domstolen har lagt vekt på andre hensyn (for eksempel miljø og arbeidsmiljø) i enkeltsaker. Men den helt dominerende tendensen har vært i deregulerende og liberaliserende retning.

Gjennom EF-domstolens praksis er EU-traktaten i dag det mest dynamiske elementet i EU-systemet. Domstolen krever fullt gjennomslag for markedsfrihetene på stadig nye – og overraskende – samfunnsområder. EU-parlament og 27 regjeringer blir maktesløse vedheng når EF-domstolen slår til med EU-traktaten i ryggen. For traktaten kan bare endres hvis alle regjeringene er enige om det.

En tredje utredning, den til Frode Elgesem og Ane Grimelid fra advokatfirmaet Hjort DA, beskriver denne dynamikken slik: ”Den domstolsskapte retten, vil – sammen med den fremtidige utviklingen i EF-domstolens rettspraksis – være sentrale premisser for fastleggelsen av innholdet av EØS-avtalen og de rettsakter som inkorporeres i denne.” Tjenestedirektivet er en slik rettsakt.


Tjenestedirektivet er – også til EU-direktiv å være – et usedvanlig ugjennomtrengelig dokument, et dokument som gjennom langvarig tautrekking innad i EU er formulert vekk fra den krystallklare markedsliberalismen det opprinnelig målbar. De samfunnsmessige konsekvensene blir først synlige når EF-domstolen fastslår hvordan direktivet MÅ forstås hvis det skal bidra til friest mulig konkurranse om å yte tjenester på tvers av grensene.

Slike avklaringer av hva EU-lover egentlig betyr, har vært EF-domstolens varemerke på en måte som savner sidestykke i alle europeiske land. Det som politikerne ikke makter – eller ikke våger – å avklare, det avklares av dommerne i EF-domstolen.


Politikerne som stifta EU, vågde ikke traktatfeste at enhver EU-lov har forrang foran enhver nasjonal lov, også foran de nasjonale grunnlovene. Men slik måtte det være, fastslo EF-domstolen for at målet om ”en stadig tettere union”, det målet som står først i EU-traktaten, skulle kunne virkeliggjøres.

Det er heller aldri vedtatt av statssjefer eller statsråder fra EUs medlemsland at enhver vare som er godkjent for salg i ett EU-land, skal kunne selges i ethvert annet EU-land. Det prinsippet kom på plass gjennom en dom i EF-domstolen i 1979 – fordi domstolen fant ut at det måtte være noe slikt EUs stiftere hadde ment den gang de vedtok at det skulle være ”friest mulig flyt av varer” innad i EU.

Det er derfor all mulig grunn til å vente at det blir EF-domstolen som nå skal brøyte vei fram til ”friest mulig flyt av tjenester” gjennom det villniss av uklarhet som tjenestedirektivet preges av.


Det er ingen grunn til å ro at pådriverrollene til EU-kommisjonen og EF-domstolen er vekk i og med innføringen av tjenestedirektivet. At EU med dette direktivet er kommet til veis ende som liberaliseringsprosjekt..

En kan trygt regne med at EU-kommisjonen fortsatt vil ta initiativ til å begrense handlingsrommet for offentlig sektor, mens EF-domstolen som før vil overraske med nye dommer som bidrar til et enda klarere overherredømme for EU-traktatens markedsfriheter. Det vil en nok oppdage best uten mikroskop.