Juristenes Brussel har overtatt etter Kongens København. Undertrykte grupper klager ikke lenger sin nød ved å begi seg ut på lange og strabasiøse reiser til tvillingrikenes hovedstad. Nå sendes det klager per e-post til ESA i unionshovedstaden. bl.a. om hvordan den enkelte mann rammes når kvinner ikke er like underrepresentert som før når samfunnsmessige goder fordeles.
Kvinnelige entreprenører er det få av både i EU og i Norge. EU-parlamentet vedtok i januar med overveldende flertall at det må satses mye mer og mye bredere for å få fram kvinnelige entreprenører i næringslivet. Kvinner som starter nye bedrifter, må få økonomisk støtte.
Vår egen regjering presenterte samtidig en handlingsplan for å få fram flere kvinnelige entreprenører. Bare én av fire som starter egen bedrift, er kvinne. Kvinner satser i gjennomsnitt satser 15.000 kroner av egne penger på å komme i gang, mens menn satser 50.000 kroner. Sju departementer og åtte statsråder gikk sammen om 12 ulike tiltak som skal sette mot i kvinner.
En viktig del av handlingsplanen er NyVekst, en ny støtteordning for småbedrifter i utkantstrøk. Der var det meningen at søknader fra kvinner skulle legges øverst i søkerbunken. Det godtok ikke ESA: noe sånt er i strid med EUs likestillingsdirektiv som krever mekanisk forstått likebehandling av kvinner og menn. Menn skal behandles like bra som kvinner, er budskapet fra de mannlige norske juristene som er hovedtyngden i dette organet som skal overvåke at EØS-avtalen følges til punkt og prikke..
Regjeringen forsikrer i svaret til ESA at kjønn sjølsagt ikke skal bety noe for hvem som skal få støtte. ESA godkjente derfor opplegget for NyVekst 12. desember i fjor, men følte seg åpenbart ikke helt trygg. Det ble føyd til en setning om at hvis kvinner i praksis blir valgt ut framfor menn, vil det fra sak til sak bli vurdert om støtten må betales tilbake.
Hvilke kvinner våger etter dette å søke NyVekst om støtte? Får de støtte fra NyVekst, lever de åpenbart farligere enn noen støtteverdig mann.
Myndighetene våre – umyndiggjort som de er av ESA – må åpenbart trå forsiktig: ”Departementet har et mål om at 40 prosent av midlene skal gå til vekstbedrifter ledet av kvinner, men kjønn vil ikke være et seleksjonskriterium.” I pressemeldingen sin nøyde kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa seg derfor med et fromt håp: ”Eg vonar at mange kvinnelege entreprenørar vil vere blant dei som søkjer støtte gjennom denne ordninga.”
Det er Thomas Vermes i Nationen som har løfta fram denne likestillings-skandalen gjennom oppslag både januar og februar. Til nå har ingen annen avis fulgt opp, skal en tru de søkemotorene som tilbys. Men så er det heller ikke noen nyhet at ESA bestemmer i Norge.
Norge har funnet seg i denne tvangstrøya fra Brussel gang på gang. Flere opplegg med å øremerke vitenskapelige stillinger for kvinner i fag der bare menn hadde slike stillinger, ble dømt vekk av EFTA-domstolen i 2003.
Men etter den dommen har både EU og Norge tatt FNs kvinnekonvensjon inn i lovverket sitt. Der står det i artikkel fire at det kan trengs midlertidige særtiltak for å fremme likestilling mellom menn og kvinner. Kvinnekonvensjonen skiller seg fra EU-reglene ved å forby diskriminering av kvinner, ikke diskriminering av kjønn.
NTNU i Trondheim varsla derfor i oktober 2007 at øremerking vil bli tatt i bruk for å nå målet om minst 40 prosent kvinner i vitenskapelige stillinger innen 2020.
Flere EU-land har gått foran. Universitetet i Groningen i Nederland har øremerka stillinger for kvinner helt siden 2002. For midlertidige stillinger fins det opplegg med øremerking både i Østerrike og Sverige.
I EU-land er det EU-kommisjonen som skal overvåke det som ESA overvåker i Norge, Island og Liechtenstein. Men den passer åpenbart ikke like godt på.
Årsaken kan være at ESA har en stab på rundt 50 som skal overvåke tre små land med et samla folketall på under fem millioner. EU-kommisjonen skal overvåke situasjonen i 27 land med hundre ganger så mange mennesker og røft sett hundre ganger så mange firma, kommuner og offentlige etater.
Hvis overvåkerne til EU-kommisjonen skulle opptre like nærsynt og like aktivistisk som de i ESA, måtte det vært 5.000 av dem. De er ikke femteparten så mange.
Sjølsagt har ESA ordlyden i likestillingsdirektivet på sin side. Men de kunne oversett denne detaljen i regelverket for NyVekst, de kunne gått til politisk streik mot å håndheve et regelverk som over hele Europa gjør arbeidet for likestilling langt mer omstendelig – eller de kunne gått til kollektiv plassoppsigelse fra en arbeidsplass som bare har mening hvis det er viktig å avskaffe vedtak som på demokratisk vis og etter lange historiske prosesser har fått politisk flertall i folkevalgte organ.
Siden ung-juristene i ESA åpenbart ikke har guts til noe slikt, ville norsk handlefrihet øke hvis Stortinget bevilga mindre penger til driften av ESA.
På onsdag skal Stortingets Europautvalg, det som før het EØS-utvalget, behandle en oppdatering av EUs likestillingsdirektiv. Der vil mekanisk likestilling mellom menn og kvinner bekreftes enda en gang. Anledningen bør brukes til å utsette saken og ta opp direkte forhandlinger med EU om å ta alt som angår likestillingslovgivningen vår ut av EØS.
En offensiv likestillingspolitikk griper inn i alle samfunnsforhold og i alle menneskelige sammenhenger mellom kvinner og menn. Men som juridisk teig kan likestillingspolitikken flyttes ut av EØS uten at resten av regelverket berøres.
Det er på tide å sikre at det er verdikampen i Norge – og stortingsvedtak - som skal ligge til grunn for hvilken likestillingspolitikk vi skal føre her i landet. Norge burde aldri gått med på at likestillingsfeltet skulle være del av EØS-avtalen. Det går an å snu.
Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen 8. mars 2008
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar