Å slå inn åpne dører

Statsråden som ba FAFO utrede noe som verken var viktig eller omstridt

På tirsdag ble utredningene om tjenestedirektivet lagt fram. Det var mange av oss som advarte regjeringen mot å be FAFO ta seg av utredningen om sosial dumping i forhold til tjenestedirektivet. Det var det ingen grunn til. FAFO fikk en så avgrensa jobb, det å «vurdere hvilke konsekvenser tjenestedirektivet kan ha for regjeringens handlingsplan mot sosial dumping», at utredningen endte med å slå inn åpne juridiske dører.

Få har ment at tiltaka i denne planen er i strid med tjenestedirektivet eller med annen EØS-rett - bortsett fra at det kan være en viss tvil om et par av tiltaka. Men mange har ment at tiltaka ikke vil monne i kampen mot sosial dumping.

Det springende punktet er jo nettopp om tiltakspakka til regjeringen er tilstrekkelig til å hindre at tjenestedirektivet fører til økt sosial dumping. Det ble FAFO ikke bedt om å undersøke.
Dermed måtte utredningen bli en total avsporing i forhold til den uroen som uttrykkes i Soria Moria-erklæringen når regjeringen der forplikter seg til å «arbeide for at EU ikke gjennomfører et tjenestedirektiv som fører til sosial dumping».

Utredningen til FAFO er derfor verdiløs for den egentlige debatten: Om tjenestedirektivet vil øke faren for sosial dumping i det norske arbeidslivet.

EUs tjenestedirektiv har som mål å øke konkurransen om å yte tjenester på tvers av grensene i EU. Økt konkurranse om å yte tjenester fører naturligvis til at konkurransen øker også mellom de arbeidstakerne som skal yte disse tjenestene.

FAFO-rapporten «Grenseløst arbeidsliv?» (november 2006) dokumenterte at økt konkurranse i arbeidslivet vil øke omfanget av sosial dumping. Det skyldes at konkurransen skjerpes på et arbeidsmarked som omfatter 28 land med enorme forskjeller i lønns- og arbeidsvilkår, i regelverk og i vilkår for fagorganisering - og der de fleste andre land har tilpassa seg årelang massearbeidsløshet.

Hvorfor skulle Dag Terje Andersen, statsråden med ansvar for behandlingen av tjenestedirektivet, be FAFO om å begi seg med åpne øyne inn et slikt terreng?
Tjenestedirektivet vil føre til at det blir langt flere utenlandske tjenesteytere i alle EU- og EØS-land, også i Norge. Det er hele hensikten med direktivet, og akkurat på det punktet er det ingen uenighet om hva som vil skje. Utenlandske tjenesteytere vil særlig rykke inn i de delene av arbeidslivet der det ikke fins tariffavtaler.

Det var en hovedkonklusjon i FAFO-rapporten fra 2006 om «Grenseløst arbeidsliv?»: «Det er derfor en risiko for at det kan vokse fram lavlønnssegmenter i utsatte deler av arbeidslivet der lønnsdannelsen ikke er avtaleregulert. Det gjelder blant annet jordbruksarbeid, deler av hotell- og restaurantbransjen, reingjøringsbransjen og enkelte deler av byggenæringen.» (s. 56) Det er ingen liten del av norsk arbeidsliv. I privat sektor dekker tariffavtaler bare 55 prosent av arbeidstakerne.

Det har vist seg svært vanskelig å kontrollere hvilken lønn utstasjonerte arbeidstakere faktisk har - også der hvor tariffavtalene er allmenngjort. Det opereres både med doble og tredoble lønnsslipper for å føre både norske myndigheter og hjemlige skattemyndigheter bak lyset.
I regjeringens høringsbrev da tiltakspakka mot sosial dumping ble lagt fram, er det klar tale om slikt: «Det avdekkes stadig tilfeller av brudd på bestemmelser i allmenngjøringsforskriftene overfor utenlandsk arbeidskraft, blant annet doble sett kontrakter med ulike lønnsbestemmelser hvorav den som faktisk benyttes mellom partene er ulovlig. Ofte mangler kontrakter eller det foreligger falske kontrakter. Også svært dårlige og ulovlige innkvarteringsforhold for utenlandsk arbeidskraft er noe av det Arbeidstilsynet rapporterer om. Det ser ikke ut til at situasjonen utvikler seg positivt, men heller går i uønsket retning.»

Men hvorfor be FAFO om å finne ut om tiltakspakka er god nok til å hindre slikt? Da heller be om en strengt juridisk vurdering om tiltaka er lovlige hvis tjenestedirektivet blir norsk lov.
Tjenestedirektivet vil gjøre det enklere å yte tjenester i Norge fra selskap etablert i land med lavere lønnsnivå, svakere standarder i arbeidslivet, svakere fagbevegelse og svakere utbygd offentlig tilsyn med forhold i arbeidslivet. «Hva vil skje i de (voksende) delene av arbeidsmarkedet hvor organisasjons- og avtaledekningen er lav og synkende»? - ble det spurt om i FAFO-rapporten fra 2006. Dag Terje Andersen vil åpenbart ikke at FAFO svarer på det spørsmålet.

Ifølge den samme FAFO-rapporten er det slik at over 40 prosent av de bedriftene som ansetter arbeidssøkere fra de nye EU-statene, sier at det har gitt dem reduserte lønnskostnader. Rapporten stiller spørsmålet: «Hva skjer når overgangsordningen faller vekk (i 2009) og det ikke lenger kan stilles krav om 'norsk lønn'»? Heller ikke det spørsmålet er Dag Terje Andersen interessert i noe svar på.

FAFO-rapporten om «Grenseløst arbeidsliv» fastslo at kortvarig tjenestemobilitet «har blitt den dominerende formen for arbeidsmobilitet» i sentrale deler av arbeidslivet. «Erfaring fra mange europeiske land viser at nettopp denne typen flyktig tjenestemobilitet er den vanskeligste å kontrollere, og dermed er den mobilitetsformen som er mest utsatt for lavlønnskonkurranse, omgåelse av lov og avtaleverk og unndragelse av skatt og avgifter.» (s. 123)

Flyktig tjenestemobilitet er nettopp det som tjenestedirektivet skal være pådriver for. Det får åpenbart så dramatiske konsekvenser at FAFO ikke ble bedt om å utrede dem. Det kunne være artig å vite om det er folka i FAFO som bestilte et mandat så avgrensa juridisk at de ikke risikerte å møte seg sjøl i døra i forhold til rapporten fra 2006 - eller om det er næringsminister Dag Terje Andersen som ikke vil ha debatt om det som regjeringspartiene faktisk var opptatt av på Soria Moria.

Vi får leve i spenning til memoarene kommer.

Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen 15. mars 2008