Kvinner rammes verst

- Verken IMF, EU eller regjeringene gjør noe med krisekonsekvensene for kvinner.


Den nådeløse innstramningspolitikken rundt om i EU rammer etter hvert kvinner særlig hardt. Samtidig rettes den konkrete krisestøtten i overveiende grad inn mot å hindre at flere menn blir arbeidsløse.

Kvinnelobbyen i EU (EWL), en paraplyorganisasjon for over 2000 kvinneorganisasjoner, har kritisert både IMF, EU og regjeringene for at de verken ”erkjenner, forstår, analyserer eller gjør noe med de særlige krisekonsekvensene for kvinner”. Det er byggebransjen og bilindustrien som får oppmerksomheten og krisestøtten.

Kvinnelobbyen viser til at EU-kommisjonen alt i 2009, i den årlige likestillingsrapporten, regna med at krisa ville slå hardere ut mot kvinner enn mot menn. Det er det mange grunner til.

Kvinner har rykka inn i arbeidslivet i store skarer de siste tiåra og har gitt det største bidraget til den økonomiske framgangen i de fleste europeiske land. Krisa kan bety et alvorlig tilbakeslag, ikke bare for de kvinnene som rammes mest direkte, men for hele samfunnsutviklingen – hevder Kvinnelobbyen.

Men om kvinnene tallmessig tar seg av en stadig større del av lønnsarbeidet, betyr det på ingen måte at de alle inngår i arbeidslivet på samme måte som menn. Som gruppe får kvinnene lavere lønn, de jobber mer deltid og har mindre trygghet for å beholde jobben.

Da finanskrisa slo til for alvor høsten 2008 var det arbeidsløsheten blant menn som økte raskest. Det var bygnings- og anleggsbransjen og enkelte industribransjer som begynte å gå på tomgang. Så nylig som i januar 2010 var arbeidsløsheten blant menn høyere enn blant kvinner, 9,7 prosent mot 9,3 prosent.

Etter hvert har arbeidsløsheten økt også blant kvinner, og særlig i eurosonen. Der var arbeidsløsheten blant kvinner i januar 2012 oppe i 10,9 prosent, mens den var 10,5 prosent blant menn.

Sjøl om bankene de siste månedene oversvømmes av billige penger, og spekulantene fatter mot nok til å drive børskursene oppover igjen, kan det fortsatt bli verre i lang tid for folk flest, Utsiktene er særlig dystre i land som skjærer hardt ned på de offentlige budsjettene for å gjenvinne styringa over gjelda si. Da er det i stor grad kvinner som mister jobben. I undervisning, helsevesen og omsorgstjenestene er to av tre ansatte kvinner.

Det er også ofte kvinner som rammes hardest når velferdsytelser kuttes. Kuttes velferdsytelsene for hardt, vil en del kvinner tvinges ut av arbeidslivet eller over i deltidsarbeid fordi de må ta over mer av omsorgen for barn og eldre slektninger. Enslige forsørgere er særlig utsatt. Oppimot 90 prosent av dem er kvinner.

Av flere grunner er kvinner mer sårbare enn menn når arbeidsløsheten vokser og konkurransen om arbeidsplassene øker. Viktige rammevilkår for kvinners hverdag endres når konkurransen i arbeidslivet skjerpes så kraftig som på EUs indre marked, samtidig som arbeidsløsheten – både den registrerte og den skjulte - er så omfattende.

Fra 1980-tallet har det rundt om i Europa blitt stadig flere jobber med lav lønn, og i dem finner en i stor grad kvinner. Kvinnene har også ofte en løs og utrygg tilknytning til arbeidslivet. Mange jobber deltid med usikre og uklare arbeidskontrakter.

Det blir stadig mer av det som kalles "atypisk arbeid" - alt arbeid som ikke er fast ansettelse i full jobb på dagtid. Den typiske kvinnevarianten av "atypisk arbeid" er ulike typer deltid uten fast arbeidstid og med uklar og utrygg arbeidskontrakt. Slikt "atypisk arbeid" har økt kraftig etter 1980, så kraftig at det holder på å bli "typisk kvinnearbeid".

Det fører til at kvinner i mange land ikke har fulle rettigheter som arbeidstakere, heller ikke til sosiale ytelser. Mange kvinner har for eksempel en tilknytning til arbeidslivet som ikke gir dem rett til dagpenger om de blir arbeidsløse. I gråsonene rundt det ordinære arbeidslivet og i det svarte arbeidet tilbys ingen rettigheter, ingen sjuketrygd, ingen pensjonsordning. Perioder med permisjoner og arbeidsløshet kan i tillegg fort ramme muligheten for å oppnå økonomisk uavhengighet.

Dobbeltarbeidet ute og i hjemmet skjerper kvinnenes sårbarhet på arbeidsmarkedet. Kvinner med omsorgsansvar har i praksis mindre mulighet enn menn for aktiv jobbsøking, for omskolering, pendling og flytting. Slik er det - trass i all formell likestilling. Kvinner har derfor ekstra store problemer med å finne seg jobb når arbeidsløsheten i samfunnet øker.


EU har lenge hatt som høytydelig vedtatt mål at bedre likestilling mellom kvinner og menn (såkalt ”gender mainstreaming”) skal gjennomsyre all politikk. Fra mange hold kritiseres det at dette glemmes i krisepolitikken. Mye tyder på at krisa svekker oppmerksomheten og den politiske viljen til å ta likestillingsutfordringene på alvor.

Det europeiske fagforbundet for offentlige ansatte (EPSU) ba i juli 2010 EU-kommisjonen om å undersøke virkningene på likestillingen mellom kvinner og menn av kuttene i offentlige sektor rundt om i Europa. Det ble ikke gjort.

EPSU har på egen hånd undersøkt om regjeringene har gjennomført slike konsekvensanalyser. Undersøkelsen viste at ingen av regjeringene hadde brydd seg om å analysere virkningen på likestillingsforhold av sin egen innstramningspolitikk.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 10/3-2012)