Hvor var du, Raymond?

Kampen mot europeiske høyrekrefter blir bare troverdig hvis den reises også innen EØS

Raymond Johansen, Arbeiderpartiets partisekretær, vil ha den norske venstresida inn i EU for å kjempe mot høyrekreftene der. Han sitter i glasshus, for hvorfor er han ikke med på kampen mot de europeiske høyrekreftene her hvor han er?

Over hele verden arbeides det med å vinne kontroll over markedskrefter som har løpt løpsk. Ikke noe sted i verden er markedskrefter sluppet mer fri enn på EUs indre marked. Det er det bare ”høyrekreftene” i Europa som er tjent med.

Dette frislippet av markedskrefter fosser inn i Norge gjennom EØS-avtalen. Når det kommer nye direktiv og forordninger fra Brussel, burde vi spørre: Slipper de løs markedskrefter vi har hatt en viss styring med - eller gir de oss samme eller bedre politisk styring enn den vi hadde før?

Kampen for å unngå direktiv og forordninger som slipper markedskrefter løs, er en viktig del av kampen mot høyrekreftenes Europa. Vi har tre ferske eksempler på slik kamp.

1.Tjenestedirektivet ble lagd for å øke konkurransen om å yte tjenester på tvers av grenser. Direktivet vil øke konkurransen mellom de menneskene som skal yte slike tjenester. Det rammer dem hardest som på forhånd står svakest – for eksempel de som jobber i de delene av arbeidslivet der få er fagorganisert. Det gjelder mange tjenestenæringer.

Derfor var det mange av oss – i hele Europa - som engasjerte oss i kampen mot tjenestedirektivet. Hvor var du, Raymond?

2. I land der konkurransen om postdistribusjonen er sluppet helt fri, dokumenterer EUs eget forskningsinstitutt for arbeidslivet (Eurofound) at ansatte med tariffavtale og pensjonsordning må vike for uorganiserte med midlertidig ansettelse og for kontraktører som jobber uten feriepenger, uten sjukelønnsordning, uten pensjonsrettigheter og med ei betaling langt under tarifflønn. Slik kan markedskreftene herje når de slippes løs i land med stor arbeidsløshet.

Landsmøtet ditt endte med å sette en enstemmig redaksjonskomite til side og krevde at reservasjonsretten i EØS-avtalen skulle brukes mot det siste postdirektivet. Det ville ikke ha skjedd uten en mangeårig, bredt opplagt kampanje fra Postkom der ingen spurte om en var for eller mot medlemskap i EU. Hvor var du i den kampanjen, Raymond?

3. Fire dommer i EU-domstolen har snudd store deler av europeisk arbeidsrett opp-ned. Grunnleggende faglige rettigheter skal heretter underordnes markedsfrihetene til EU. Dommene kan bli skjebnesvangre for styrkeforholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.

Europeisk fagbevegelse er derfor midt inne i krevende diskusjoner om hvordan en kan komme ut av denne rettstilstanden. EU-domstolen har forankra dommene sine i EU-traktaten, en traktat som bare kan endres hvis alle de 27 EU-regjeringene er enige om det.

Hva har Arbeiderpartiet gjort for å skolere egne tillitsvalgte og medlemmer om så dramatiske utviklingstrekk i europeisk arbeidsliv? Hvordan forbereder du partiet ditt på denne delen av kampen mot høyrekreftene i Europa?

Eller vil slik skolering fullstendig spolere muligheten for å få Norge inn i EU, det eneste stedet du vil at kampen mot europeiske høyrekrefter bør foregå?

*
Raymond Johansen er i Klassekampen (27. april) sitert slik. Nei-sida i Norge ”er mer opptatt av å demonisere EU som institusjon enn å ta opp kampen mot høyrekreftene i Europa”. Det er en avsporing av debatten. Kampen mot europeiske høyrekrefter er en kamp som kan føres effektivt også i EØS-landet Norge, både av EU-tilhengere og EU-motstandere.

Det viste den vellykte kampen mot havnedirektivet. Da sto EU-tilhengere og EU-motstandere i europeisk fagbevegelse, også i Norge, skulder ved skulder i kampen mot et direktiv som ville hatt skjebnesvangre virkninger både for arbeidsforholda i havnene, men ikke minst for lønns- og arbeidsforhold i internasjonal skipsfart.

Når du vil ha Norge inn i EU for å ta opp kampen mot høyrekreftene, avvæpner du styrkene dine når du framstiller EU som en nøytral arena for samfunnskamp. Europeisk storkapital har ved hver korsvei i EUs utvikling tenkt ut, ønsket og fått vedtatt alle sentrale trekk ved EU-systemet, både markedsfrihetene i traktatene, det indre markedet og valutaunionen.

Dette grunnlaget til EU er traktatfesta og kan bare endres hvis alle regjeringene er enige om det. I løpet av EUs 53-årige historie har aldri noen regjering foreslått å endre traktaten på så grunnleggende punkter. Det er derfor sosialdemokrater blir enda mer maktesløse i Brussel enn i sine respektive hjemland.

Den motstanden mot enkeltdirektiv som Raymond Johansen åpenbart ikke har sansen for, er ikke det samme som å avvise et tett og nært samarbeid i Europa. Noe av samarbeidet må etter mitt syn være basert på overnasjonalitet. For at overnasjonaliteten ikke skal utløse aggressive nasjonalistiske motreaksjoner i vanskelige situasjoner, er det avgjørende at den begrenses til områder der den trengs mest. Det er da overnasjonaliteten får en solid folkelig forankring.

Her i Europa trengs det for eksempel overnasjonale beslutninger
- for å fastlegge minstenivåer når det gjelder miljø, helse og sikkerhet,
- for å sikre kvaliteten på mat som selges på tvers av grenser,
- for å fastlegge minstestandarder i arbeidslivet både for arbeidsmiljø og for faglige rettigheter,
- for å utvikle effektive ordninger for medinnflytelse for ansatte i alle konsern som har virksomhet i mer enn ett land,
- for å fastlegge minstenivåer for kapitalbeskatning.

Ingen ting av dette forutsetter at den nådeløse konkurransen på det indre markedet er utgangspunktet og grunnlaget for samarbeidet og overnasjonaliteten. Det er derfor kamp mot direktiv som slipper løs markedskrefter er en viktig del av kampen mot høyredominansen i Europa.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 30. april 2011)