Arbeidsliv i EU-krise

På rekke og rad kommer dommer og direktiv som rammer fagbevegelsens handlingsrom

Media har vært overfylt av kriseskildringer fra ulike deler av Europa siden høsten 2008. Det de ikke har klart – eller vært villige til – å oppdage, er at arbeidslivet har vært i stadig krassere krise i mer enn et kvart århundre. Siden 1980-tallet har det skjedd en radbrekking av arbeidslivet i Europa, både i øst og vest – som også i USA, Japan og Kina.

I Europa er EU den store drivkraften bak endringene i det økonomiske livet. 1985 setter det store tidsskillet i nyere europeisk historie. Fram til 1992-93 var det konkurransen på varemarkedene EU var mest opptatt av å fremme. Utover på 1990-tallet måtte så viktige offentlige tjenester som tele, post, jernbane, busstransport, strøm- og gassforsyning tåle stigende konkuranse fra private selskap. Andre viktige tjenestemarkeder ble så åpna for konkurranse med tjenestedirektivet av 2006.

EUs regelverk påbyr ikke direkte at offentlig virksomhet privatiseres. Men friest mulig konkurranse på åpne markeder er et så grunnleggende EU-prinsipp at det i praksis fremmer privatisering. Det skjer både når gråblå høyrepartier og når tankeløse sosialdemokrater får flertallsmakt i regjeringer eller på lokalt nivå.

Tyskland er det verste eksemplet på hvordan Europas største og best organiserte fagbevegelse sto maktesløs da konkurransen ble sluppet løs i et samfunn med stor og langvarig arbeidsløshet. Ikke noe sted i Vest-Europa har fristilte markeder slått ut med så usosial kraft som i Tyskland.

Lønnsforskjellene har økt i alle europeiske land, men med unntak for Polen slår Tyskland alle rekorder. 1,9 millioner tyskere tjente i 2006 mindre enn 5 euro timen. Hundretusener i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg.


Det mest skjebnesvangre ved EU er at liberaliseringspolitikken har ryggdekning i de grunnleggende markedsfrihetene i EU-traktaten. Den traktaten kan bare endres på så grunnleggende punkter hvis alle medlemsland, for tida 27, er enige om det.

Det er dette som gjør markedsliberaliseringa i EU så særegen. Det ligger innbygd i EU-logikken at verken regjeringer eller velgere skal kunne ombestemme seg – ut fra de erfaringene en gjør med så utstrakt liberalisering.


Da er det ekstra ille at EU-domstolen i 2007-08 har felt en serie med dommer som forrykker maktforhold mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.

I desember 2007 satte Viking Line-dommen forbud mot å ta i bruk faglige kampmidler for å hindre utflagging til et land med lavere lønnsnivå, mens Laval-dommen feide til side svenske lover som ga anledning til å bruke blokade for å få inngått tariffavtale med utenlandsetablerte selskap som har oppdrag i Sverige.

Rüffert-dommen fra april nekta en tysk delstat å kreve tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag. I juni falt dommen over Luxemburg som satte stopper for en serie med vilkår som skulle sikre at utenlandske arbeidstakere utstasjonert i Luxemburg fikk samme lønns- og arbeidsvilkår som innenlandske arbeidstakere.

EF-domstolen har dermed etablert en rettstilstand som gir ethvert selskap som jobber på tvers av nasjonale grenser, anledning til å underby de lønns- og arbeidsvilkår som fagbevegelsen gjennom faglig og politisk kamp i 3-4 generasjoner har fått etablert for innenlandske selskap.


Rüffert-dommen er i tillegg i direkte motstrid til ILO-konvensjon 94 som sier at det ved offentlige byggeoppdrag kan kreves lønns- og arbeidsvilkår som er i samsvar med gjeldende tariffavtale på det stedet der arbeidet foregår. Det er en konvensjon som 11 EU-land har ratifisert. Blir ILO mindre viktig for europeiske land, kan det eneste globale regelverket for arbeidslivet bryte sammen.

Overvåkingsorganet ESA har gått til kamp mot den norske forskriften som følger opp ILO 94 i Norge.

Det vil være stor forståelse i mange EU-land for at ILO 94 må forsvares. Men da må det jobbes iherdig politisk innover i EU både fra regjering, partier og fagforbund.


En serie med arbeidslivsdirektiv kan være på vei inn i EØS-avtalen. Et direktiv om sesongarbeid kan gjøre det lettere å hente inn billig arbedskraft fra land utafor EU. EL- & IT-forbundet forbereder seg til kamp om yrkeskvalifiseringsdirektivet fordi det kan svekke krav til elektrikere som tar jobber i Norge. Arbeidstidsdirektivet kan bli endra slik at det tillater lengre arbeidsdager og kortere hvilketid.

LO-sekretariatet har godtatt vikarbyrådirektivet – på sviktende grunnlag. Direktivet har både gode og dårlige sider. Det som er bra, er at direktivet i prinsippet skal gi innleide arbeidere samme lønns- og arbeidsforhold som de fast ansatte. Men det kune vi ha ordna med vedtak i Stortinget.

Det som er klart betenkelig, er at direktivet vil føre til at inn- og utleie av arbeidstakere blir langt mer vanlig enn i dag. Det er hensikten med direktivet.

Både Arbeidsmiljøloven og en del norske tariffavtaler legger begrensninger på bruken av innleide arbeidere. Fellesforbundet, EL- & IT-forbundet, Norsk Transportarbeiderforbund og NNN har slike tariffavtaler. Alle slike begrensninger på innleie kan stå for fall.


Postkom, fagforbundet for postansatte, har i lengre tid ført en aktiv kampanje mot å godta EUs tredje postdirektiv. Forbundet satser på at kampen mot postdirektivet kan vinnes hvis alle som rammes, kaster seg inn i en felles kampanje for å kreve at Norge må reservere seg mot postdirektivet. Forbundet prøver å nå fram til fagforeninger i andre forbund, til bedrifter og lokale industriforeninger, bondelag og lokale miljøforeninger, partilag og kommunestyrer – kort sagt til alle som vil hindre at posttjenestene blir dyrere og sjeldnere utenom Oslo-området.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 29. januar 2011)