Etter Hellas, hva så?

Euroen er en valuta uten stat. Det har aldri gått bra.

Regjeringssjefene i EUs valutaunion vil gjøre det som er nødvendig for å hindre at stabiliteten i euro-området ødelegges av uroen i Hellas. Det vedtok de på toppmøtet sitt i forrige uke. Men de er uenige om hva som er nødvendig – så dermed er de like langt.

I slutterklæringen står det: ”Landene i euro-området vil gå til besluttsom og koordinert handling hvis det er nødvendig for å sikre den finansielle stabiliteten i euro-området som helhet.”

Den nye presidenten ordla seg slik etter møtet: ”Det er et veldig klart budskap hvor vi ber greske myndigheter om å ta ansvar, men også et klart budskap om solidaritet innafor eurosonen når det behøves.”

Dette budskapet er på ingen måte klart nok til det oppfattes likt i europeiske media.

I ”Die Zeit” beskrives toppmøtet derimot som ”historisk” under overskriften ”Euroen fødes for annen gang”. Vedtaket sender et signal om at Hellas om nødvendig kan regne med solidaritet fra andre euroland hvis det trengs for å hindre en gresk statskonkurs. Det må bety at både lån, lånegarantier og kjøp av greske statsobligasjoner kan bli aktuelt. Dette bryter et grunnprinsipp for valutaunionen. Den bygger på at medlemsland, verken enkeltvis eller kollektivt, skal støtte hverandre finansielt. (Artikkel 125 i EU-traktaten)

Avisa ”The Guardian” siterer derimot en ”sentral diplomat” som sier at ”Tyskland setter alle bremser på når det gjelder finansiell støtte. De gjør det av juridiske grunner, av konstitusjonelle grunner og av prinsipp.”

Helt siden de ga opp D-marken til fordel for euro, har tyskerne frykta den situasjonen de nå er oppe i – at de må inn og redde land som ikke mestrer utfordringene med en felles valuta. Det var derfor de insisterte på at ingen land noen gang måtte ha større underskudd på statsbudsjettet enn tre prosent av bruttonasjonalproduktet.

Angela Merkel holdt på toppmøtet hardt på at det er helt avgjørende at den greske regjeringen gjennomfører det tøffe innstramningsprogrammet som den har lovt. Programmet skal følges med falkeblikk både av EU-kommisjonen, av EUs sentralbank og av IMF – ”en øvelse som aldri før er prøvd i EU” (The Guardian). Allerede i mars skal denne treenigheten sjekke om innstramningene gjennomføres ”troverdig, realistisk og effektivt” som tyske regjeringstalspersoner uttrykker det.

EU har til nå vært populært i den greske befolkningen. Det kan snu. Den aggresjonen som i dag rettes mot statsminister Papandreou kan fort smitte over på EU – hvis Merkel får det som hun vil.


Uansett hvor uklart regjeringssjefene har uttalt seg, reiser vedtaket det sentrale dilemmaet for EUs valutaunion. Det var da også den sentrale debatten da valutaunionen ble diskutert på 1990-tallet.

1997 gikk 350 europeiske økonomer sammen om et åpent brev til EU-regjeringene med beskjed om at pengeunionen vil forverre framtidige kriser. Samme år skrev Milton Friedman, den ledende guruen for nyliberalismen, en kronikk i Die Zeit der han advarte mot pengeunionen fordi den ville øke de politiske spenningene internt i EU. Det var storspekulanten George Soros enig i. Lista kunne gjøres mye lengre. I Norge var Victor Normann av samme mening.

Hvorfor kom alle disse advarslene fra økonomer som ikke ville drømme om å bryte USA opp i deler med hver sin valuta? Årsaken er at EU og USA fungerer svært ulikt når det oppstår endringer som forrykker forholdet mellom ulike regioner.

Når EUs medlemsstater overlater pengepolitikken til en sentralbank og i praksis også mister muligheten til å drive aktiv motkonjunkturpolitikk over statsbudsjettet, er det tre måter et EU-land kan håndtere økonomiske tilbakeslag på. Den ene er å la arbeidsløsheten stige og lønningene falle. Den andre er å få mange nok til å søke arbeid i andre land. Den tredje er å la en stor del av skatten betales direkte til EU slik at en tilsvarende stor del av trygder og sosialhjelp kan betales ut igjen fra Brussel.

Det er på disse tre måtene ujamn regional utvikling mestres i USA. Lønningene beveger seg både opp og ned med de regionale konjunkturene. Folk som blir arbeidsløse, flytter om nødvendig til motsatt ende av kontinentet. Og det føderale budsjettet i Washington er stort nok til at det fungerer som reell støtpute når enkelte distrikt eller bransjer rammes av nedgangskonjunkturer.

Går det dårlig for bilindustrien i Michigan, betaler mange i Michigan mindre skatt til det føderale budsjettet enn før, og samtidig strømmer det mer penger fra Washington til Michigan i form av trygder og sosialhjelp. Alt dette skjer helt automatisk, uten at en må fatte noe vedtak om at i år støtter vi Michigan.

I EU er situasjonen den stikk motsatte. I de fleste land er lønningene langt mer fastlagt gjennom tariffavtaler, slik at lønningene ikke går ned hver gang konjunkturene svikter. Det er få som søker arbeid i andre land når de blir arbeidsløse. Og et Europas Forente Stater med et stort føderalt budsjett fins ikke. EU-budsjettet er i dag under 1,3 prosent av EUs samlede nasjonalprodukt.

Et Europas Forente Stater med sentralisert budsjettmakt fins ikke. Det blir derfor i praksis lønnstakerne som med sine egne livsvilkår må være støtpute mot de problemene som regjeringene ikke lengre kan gjøre noe med innen EUs pengeunion.

Euroen har til nå vært en valuta uten en stat. I lengden går ikke det. Det er derfor ingen tilfeldighet at både Sarkozy og Merkel snakker om å få på plass en ”økonomisk regjering” for EU, og at den ellers så tolerante allviteren Paul Krugman i New York Times mener at den eneste løsningen er en full ”budsjett- og arbeidsmarkedsunion”.

Eurostatene står derfor overfor et valg av så stor rekkevidde :
- enten må EU ta over samme ansvar for den økonomiske balansen mellom de ulike delene av EU som staten har i vanlige nasjonalstater,
- eller så må EU godta at pengeunionen ikke er liv laga annet enn for de land som likner mest på hverandre økonomisk.


(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 20. februar 2010)