Nærsynte utredninger

Når juridiske øyeblikksbilder gjøres til prognoser om EU


Når juridiske mikroskop rettes mot EU-jussen, kan en gå glipp av både dimensjoner og konsekvenser av et direktiv så samfunnsomformende som tjenestedirektivet. Det er mikroskopene Nærings- og handelsdepartementet har bestilt, ikke samfunnsanalysene.

LOs representantskap ba for drøyt et år sia regjeringen om å legge opp til en brei demokratisk debatt om tjenestedirektivet basert på utredninger av de viktigste konsekvensene. Nå foreligger de seks utredningene som Nærings- og handelsdepartementet bestilte. Det er synd å si at utredningene er til hjelp for å forstå hva tjenestedirektivet vil bety.

To av utredningene skulle ta for seg situasjonen for offentlige tjenester i forhold til direktivet – og kommer ut med samme konklusjon. Jus-professor Erling Hjelmeng ved Institutt for privatrett fastslår at ”tjenestedirektivet har begrenset betydning” for viktige offentlige tjenester, de som EU kaller ”tjenester av allmenn økonomisk interesse”. Økonomi-professor Bjarne Jensen ved Høgskolen i Hedmark er enig: ”Hovedkonklusjonen er at Tjenestedirektivet ikke trenger å få vesentlig betydning på utførelsen av offentlige oppgaver og virksomhet i Norge.”

Men det er konklusjoner som bare har mening som ”juridiske øyeblikksbilder” av rettstilstanden for offentlige tjenester i EØS-landet Norge. Disse øyeblikksbildene ser fullstendig bort fra at EU-systemet drives framover av en dynamikk som stadig endrer rettstilstanden nær sagt til det ugjenkjennelige for mange tjenester som har vært offentlige i alle land i EU og EØS. De ser bort fra at tjenestedirektivet bare er en etappe i EUs stafettløp mot en stadig mer liberalisert samfunnsorden.


To instanser bidrar til at EU systematisk begrenser handlingsrommet for offentlig sektor. Det er EU-kommisjonen og EF-domstolen.

Etter at prosjektet med det såkalte ”indre markedet” ble satt på beddingen med vedtaket av Enhetsakten i 1985, har EU-kommisjonen tatt initiativ til at sektor etter sektor er deregulert og liberalisert – og at de sektorene som fortsatt drives i offentlig regi, overvåkes stadig mer nærgående av EU-kommisjonen og EF-domstolen – her i Norge av ESA og EFTA-domstolen.

EU-kommisjonen har i all sin tid, men stadig mer målbevisst, vært en pådriver for liberalisering innad i EU. Det fins ingen eksempler på at EU-kommisjonen har tatt initiativ til endringer i motsatt retning. Og EU-kommisjonen har enerett på å fremme lovforslag i EU.



EF-domstolen har en liknende pådriverrolle. Denne domstolen har fra starten sett det som sin overordnede forpliktelse å virkeliggjøre EU-traktatens grunnprinsipper om fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Det fins riktig nok eksempler på at domstolen har lagt vekt på andre hensyn (for eksempel miljø og arbeidsmiljø) i enkeltsaker. Men den helt dominerende tendensen har vært i deregulerende og liberaliserende retning.

Gjennom EF-domstolens praksis er EU-traktaten i dag det mest dynamiske elementet i EU-systemet. Domstolen krever fullt gjennomslag for markedsfrihetene på stadig nye – og overraskende – samfunnsområder. EU-parlament og 27 regjeringer blir maktesløse vedheng når EF-domstolen slår til med EU-traktaten i ryggen. For traktaten kan bare endres hvis alle regjeringene er enige om det.

En tredje utredning, den til Frode Elgesem og Ane Grimelid fra advokatfirmaet Hjort DA, beskriver denne dynamikken slik: ”Den domstolsskapte retten, vil – sammen med den fremtidige utviklingen i EF-domstolens rettspraksis – være sentrale premisser for fastleggelsen av innholdet av EØS-avtalen og de rettsakter som inkorporeres i denne.” Tjenestedirektivet er en slik rettsakt.


Tjenestedirektivet er – også til EU-direktiv å være – et usedvanlig ugjennomtrengelig dokument, et dokument som gjennom langvarig tautrekking innad i EU er formulert vekk fra den krystallklare markedsliberalismen det opprinnelig målbar. De samfunnsmessige konsekvensene blir først synlige når EF-domstolen fastslår hvordan direktivet MÅ forstås hvis det skal bidra til friest mulig konkurranse om å yte tjenester på tvers av grensene.

Slike avklaringer av hva EU-lover egentlig betyr, har vært EF-domstolens varemerke på en måte som savner sidestykke i alle europeiske land. Det som politikerne ikke makter – eller ikke våger – å avklare, det avklares av dommerne i EF-domstolen.


Politikerne som stifta EU, vågde ikke traktatfeste at enhver EU-lov har forrang foran enhver nasjonal lov, også foran de nasjonale grunnlovene. Men slik måtte det være, fastslo EF-domstolen for at målet om ”en stadig tettere union”, det målet som står først i EU-traktaten, skulle kunne virkeliggjøres.

Det er heller aldri vedtatt av statssjefer eller statsråder fra EUs medlemsland at enhver vare som er godkjent for salg i ett EU-land, skal kunne selges i ethvert annet EU-land. Det prinsippet kom på plass gjennom en dom i EF-domstolen i 1979 – fordi domstolen fant ut at det måtte være noe slikt EUs stiftere hadde ment den gang de vedtok at det skulle være ”friest mulig flyt av varer” innad i EU.

Det er derfor all mulig grunn til å vente at det blir EF-domstolen som nå skal brøyte vei fram til ”friest mulig flyt av tjenester” gjennom det villniss av uklarhet som tjenestedirektivet preges av.


Det er ingen grunn til å ro at pådriverrollene til EU-kommisjonen og EF-domstolen er vekk i og med innføringen av tjenestedirektivet. At EU med dette direktivet er kommet til veis ende som liberaliseringsprosjekt..

En kan trygt regne med at EU-kommisjonen fortsatt vil ta initiativ til å begrense handlingsrommet for offentlig sektor, mens EF-domstolen som før vil overraske med nye dommer som bidrar til et enda klarere overherredømme for EU-traktatens markedsfriheter. Det vil en nok oppdage best uten mikroskop.

Hver vår mappe på nettet

- Datalagring á la EU kan bli ei honningkrukke for kriminelle


”Dette er totalitært svermeri!", ifølge Datatilsynets leder, Georg Apenes: Det blir som å lagre ”høystakker for det tilfelle at det skulle vise seg at det er en nål i en av dem”.

EUs direktiv om datalagring har utløst debatt over hele Europa. Direktivet pålegger teleselskap og internettleverandører å lagre alle data som viser hvem du har ringt til, sendt sms eller e-post til, når og hvorfra det skjedde og når du surfer på nettet. Dataene skal lagres mellom 6 og 24 måneder. Det er opp til hvert enkelt land å avgjøre hvor lenge.

Der er politiet som skal ha tilgang til de dataene som lagres – hvis det trengs for å bekjempe ”alvorlig kriminalitet”. Hva det skal bety, skal også avgjøres i hvert enkelt land.

Direktivet bryter med prinsippet om at overvåking ikke skal skje uten skjellig grunn til mistanke. Nå får vi ”hver vår mappe på nettet”, slik produktdirektør Berit Svendsen i Telenor Norge har sagt det.

Samtlige personvernmyndigheter i Europa har advart mot direktivet. Det setter til side viktige deler av det personvernet som har vært kjempa fram gjennom hundrevis av år.

Det har de siste tiåra skjedd en eksplosiv utvikling av godt organisert og brutal kriminalitet knytta til handel med narkotika, til lysskye former for våpeneksport, til menneskesmugling og trafficking. Ingen andre grensekryssende markeder vokser så raskt. I Europa har slik kriminalitet fått ekstra gode vekstvilkår etter at den nasjonale grensekontrollen ble bygd ned etter 1990.


Det er nødvendig at så brutale og nedbrytende former for kriminalitet bekjempes effektivt.. Men er datalagringen til EU noe effektivt middel?

Som Gisle Hannemyr har sagt det: Smarte og velorganiserte kriminelle vil finne fram til alternative måter å kommunisere på, mens dumme kriminelle lettere er de eneste som vil bli tatt. (Nettavisen 5.2.08)

ID-tyveri er et stadig voksende problem. Det er for eksempel enkelt å opprette mobilabonnement på falskt navn. Da er det du som må bevise at du er uskyldig hvis du kommer i politiets søkelys på grunn av en telefonsamtale eller en sms du aldri har hatt eller sendt.


Dataekspertene viser også til at det fins teknologi ikke kan overvåkes, for eksempel noe som heter Skype-telefoni. Satelittelefon, chattetjenesten IRC, oppkobling på åpne trådløse nett er andre muligheter. E-post kan anonymiseres, og det fins ifølge Lothar Fritsch ved Norsk Regnesentral en OR-teknologi som heller ikke kan overvåkes. (Teknisk Ukeblad 6.2.08)

Det var terroraksjonene i Madrid og London som fikk regjeringene til å satse på datalagring. Men om noe er sikkert, så er det at det som fins av terrornettverk i hvert fall ikke vil holde kontakt over telefon eller e-post på måter som gjør at de kan spores opp.


Direktivet om datalagring kunne vært en grei sak hvis det var opplagt at lagringen var betryggende. Men det er det liten grunn til å tro. Hallstein Braaten Bjercke fra IKT Norge ser datalagringen som ei ”honningkrukke” for alle som kan ønske å få tak i slike data. Det fins utro tjenere som kan utnytte sviktende sikkerhetsrutiner, for eksempel på grunn av manglende kontroll med hvem som har tilgang til de dataene som lagres.

Datatilsynet avslører alt i dag stadig slike lekkasjer. I juli 2006 havna 60.000 personnumre fra Tele 2-kunder i feil hender, mens Se og Hør fikk kjennskap til pengebruken fra en i kongefamilien på grunn av en utro tjener i Nordea.


Farene er mange:
- Det kommer til å fins et marked for misbruk av slike data. Industrispionasje er kanskje den viktigste delen av dette markedet. Det er ingen tvil om at de som vil selge jagerfly til Norge, har stor interesse av å finne ut av hvem som snakker med hvem. Men det fins også andre kommersielle formål – for eksempel for å sette inn målretta reklame basert på hvilke nettsider du oppsøker.
- Kriminelle vil være interessert i slike data for å finne fram til mulige ofre med sikte på utpressing, enten det er bedrifter eller kjendiser som ikke vil at alle kontakter skal bli offentlig kjent.
- Data om hvem du kontakter, kan også bli misbrukt i konflikter i privatlivet. Ifølge dataeksperten Gisle Hannemyr er det alt eksempler på at bomringdata er brukt i arbeidslivskonflikter. (Nettavisen 5.2.08)
- Den som veit at slik overvåking foregår, vil kvie seg for å varsle media om kritikkverdige forhold over telefon, med en sms-melding eller over e-post. Kontakten må skje på andre måter, og kildevernet kan få trangere kår.
- Slike data kan brukes til ulovlig politisk overvåking av det slaget som Lund-kommisjonen avslørte.

Det mest skremmende perspektivet er at det kan utvikles systemer for elektronisk kommunikasjon der overvåking fra offentlige myndigheter er bygd inn som grunnleggende del av systemene. Det er et stykke igjen dit, men ifølge Gisle Hannemyr har slike systemer alt et navn, såkalt ”tursted computing”. Vi kan være på skråplanet dit hvis vi ikke sier stopp når vi virkelig har et valg. Direktivet om datalagring er noe vi kan velge – eller velge vekk.


EU har vedtatt direktivet som et såkalt indre-marked-direktiv. Det er det som gjør at EU legger til grunn at det skal inn i EØS-avtalen. Men direktivet om datalagring har ingen ting med markedsfriheter og konkurranseforhold å gjøre. Det ble vedtatt som et indre-marked-direktiv fordi det ellers ville krevd enstemmighet å få det vedtatt. Og enstemmighet var det ikke. Irland og Slovakia stemte imot ved den endelige avstemningen.

Irland har seinere reist saken for EF-domstolen med påstand om direktivet ikke hører til under det indre markedet. Det bør derfor ikke fattes noe vedtak her i Norge før den saken er avgjort.





Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 16. februar 2008

Likestilling ut av EØS!

EU likestiller kvinner og menn ved å likestille menn med kvinner

Juristenes Brussel har overtatt etter Kongens København. Undertrykte grupper klager ikke lenger sin nød ved å begi seg ut på lange og strabasiøse reiser til tvillingrikenes hovedstad. Nå sendes det klager per e-post til ESA i unionshovedstaden. bl.a. om hvordan den enkelte mann rammes når kvinner ikke er like underrepresentert som før når samfunnsmessige goder fordeles.

Kvinnelige entreprenører er det få av både i EU og i Norge. EU-parlamentet vedtok i januar med overveldende flertall at det må satses mye mer og mye bredere for å få fram kvinnelige entreprenører i næringslivet. Kvinner som starter nye bedrifter, må få økonomisk støtte.

Vår egen regjering presenterte samtidig en handlingsplan for å få fram flere kvinnelige entreprenører. Bare én av fire som starter egen bedrift, er kvinne. Kvinner satser i gjennomsnitt satser 15.000 kroner av egne penger på å komme i gang, mens menn satser 50.000 kroner. Sju departementer og åtte statsråder gikk sammen om 12 ulike tiltak som skal sette mot i kvinner.

En viktig del av handlingsplanen er NyVekst, en ny støtteordning for småbedrifter i utkantstrøk. Der var det meningen at søknader fra kvinner skulle legges øverst i søkerbunken. Det godtok ikke ESA: noe sånt er i strid med EUs likestillingsdirektiv som krever mekanisk forstått likebehandling av kvinner og menn. Menn skal behandles like bra som kvinner, er budskapet fra de mannlige norske juristene som er hovedtyngden i dette organet som skal overvåke at EØS-avtalen følges til punkt og prikke..

Regjeringen forsikrer i svaret til ESA at kjønn sjølsagt ikke skal bety noe for hvem som skal få støtte. ESA godkjente derfor opplegget for NyVekst 12. desember i fjor, men følte seg åpenbart ikke helt trygg. Det ble føyd til en setning om at hvis kvinner i praksis blir valgt ut framfor menn, vil det fra sak til sak bli vurdert om støtten må betales tilbake.

Hvilke kvinner våger etter dette å søke NyVekst om støtte? Får de støtte fra NyVekst, lever de åpenbart farligere enn noen støtteverdig mann.


Myndighetene våre – umyndiggjort som de er av ESA – må åpenbart trå forsiktig: ”Departementet har et mål om at 40 prosent av midlene skal gå til vekstbedrifter ledet av kvinner, men kjønn vil ikke være et seleksjonskriterium.” I pressemeldingen sin nøyde kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa seg derfor med et fromt håp: ”Eg vonar at mange kvinnelege entreprenørar vil vere blant dei som søkjer støtte gjennom denne ordninga.”

Det er Thomas Vermes i Nationen som har løfta fram denne likestillings-skandalen gjennom oppslag både januar og februar. Til nå har ingen annen avis fulgt opp, skal en tru de søkemotorene som tilbys. Men så er det heller ikke noen nyhet at ESA bestemmer i Norge.


Norge har funnet seg i denne tvangstrøya fra Brussel gang på gang. Flere opplegg med å øremerke vitenskapelige stillinger for kvinner i fag der bare menn hadde slike stillinger, ble dømt vekk av EFTA-domstolen i 2003.

Men etter den dommen har både EU og Norge tatt FNs kvinnekonvensjon inn i lovverket sitt. Der står det i artikkel fire at det kan trengs midlertidige særtiltak for å fremme likestilling mellom menn og kvinner. Kvinnekonvensjonen skiller seg fra EU-reglene ved å forby diskriminering av kvinner, ikke diskriminering av kjønn.

NTNU i Trondheim varsla derfor i oktober 2007 at øremerking vil bli tatt i bruk for å nå målet om minst 40 prosent kvinner i vitenskapelige stillinger innen 2020.

Flere EU-land har gått foran. Universitetet i Groningen i Nederland har øremerka stillinger for kvinner helt siden 2002. For midlertidige stillinger fins det opplegg med øremerking både i Østerrike og Sverige.


I EU-land er det EU-kommisjonen som skal overvåke det som ESA overvåker i Norge, Island og Liechtenstein. Men den passer åpenbart ikke like godt på.

Årsaken kan være at ESA har en stab på rundt 50 som skal overvåke tre små land med et samla folketall på under fem millioner. EU-kommisjonen skal overvåke situasjonen i 27 land med hundre ganger så mange mennesker og røft sett hundre ganger så mange firma, kommuner og offentlige etater.
Hvis overvåkerne til EU-kommisjonen skulle opptre like nærsynt og like aktivistisk som de i ESA, måtte det vært 5.000 av dem. De er ikke femteparten så mange.


Sjølsagt har ESA ordlyden i likestillingsdirektivet på sin side. Men de kunne oversett denne detaljen i regelverket for NyVekst, de kunne gått til politisk streik mot å håndheve et regelverk som over hele Europa gjør arbeidet for likestilling langt mer omstendelig – eller de kunne gått til kollektiv plassoppsigelse fra en arbeidsplass som bare har mening hvis det er viktig å avskaffe vedtak som på demokratisk vis og etter lange historiske prosesser har fått politisk flertall i folkevalgte organ.

Siden ung-juristene i ESA åpenbart ikke har guts til noe slikt, ville norsk handlefrihet øke hvis Stortinget bevilga mindre penger til driften av ESA.


På onsdag skal Stortingets Europautvalg, det som før het EØS-utvalget, behandle en oppdatering av EUs likestillingsdirektiv. Der vil mekanisk likestilling mellom menn og kvinner bekreftes enda en gang. Anledningen bør brukes til å utsette saken og ta opp direkte forhandlinger med EU om å ta alt som angår likestillingslovgivningen vår ut av EØS.

En offensiv likestillingspolitikk griper inn i alle samfunnsforhold og i alle menneskelige sammenhenger mellom kvinner og menn. Men som juridisk teig kan likestillingspolitikken flyttes ut av EØS uten at resten av regelverket berøres.

Det er på tide å sikre at det er verdikampen i Norge – og stortingsvedtak - som skal ligge til grunn for hvilken likestillingspolitikk vi skal føre her i landet. Norge burde aldri gått med på at likestillingsfeltet skulle være del av EØS-avtalen. Det går an å snu.

Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen 8. mars 2008

Å slå inn åpne dører

Statsråden som ba FAFO utrede noe som verken var viktig eller omstridt

På tirsdag ble utredningene om tjenestedirektivet lagt fram. Det var mange av oss som advarte regjeringen mot å be FAFO ta seg av utredningen om sosial dumping i forhold til tjenestedirektivet. Det var det ingen grunn til. FAFO fikk en så avgrensa jobb, det å «vurdere hvilke konsekvenser tjenestedirektivet kan ha for regjeringens handlingsplan mot sosial dumping», at utredningen endte med å slå inn åpne juridiske dører.

Få har ment at tiltaka i denne planen er i strid med tjenestedirektivet eller med annen EØS-rett - bortsett fra at det kan være en viss tvil om et par av tiltaka. Men mange har ment at tiltaka ikke vil monne i kampen mot sosial dumping.

Det springende punktet er jo nettopp om tiltakspakka til regjeringen er tilstrekkelig til å hindre at tjenestedirektivet fører til økt sosial dumping. Det ble FAFO ikke bedt om å undersøke.
Dermed måtte utredningen bli en total avsporing i forhold til den uroen som uttrykkes i Soria Moria-erklæringen når regjeringen der forplikter seg til å «arbeide for at EU ikke gjennomfører et tjenestedirektiv som fører til sosial dumping».

Utredningen til FAFO er derfor verdiløs for den egentlige debatten: Om tjenestedirektivet vil øke faren for sosial dumping i det norske arbeidslivet.

EUs tjenestedirektiv har som mål å øke konkurransen om å yte tjenester på tvers av grensene i EU. Økt konkurranse om å yte tjenester fører naturligvis til at konkurransen øker også mellom de arbeidstakerne som skal yte disse tjenestene.

FAFO-rapporten «Grenseløst arbeidsliv?» (november 2006) dokumenterte at økt konkurranse i arbeidslivet vil øke omfanget av sosial dumping. Det skyldes at konkurransen skjerpes på et arbeidsmarked som omfatter 28 land med enorme forskjeller i lønns- og arbeidsvilkår, i regelverk og i vilkår for fagorganisering - og der de fleste andre land har tilpassa seg årelang massearbeidsløshet.

Hvorfor skulle Dag Terje Andersen, statsråden med ansvar for behandlingen av tjenestedirektivet, be FAFO om å begi seg med åpne øyne inn et slikt terreng?
Tjenestedirektivet vil føre til at det blir langt flere utenlandske tjenesteytere i alle EU- og EØS-land, også i Norge. Det er hele hensikten med direktivet, og akkurat på det punktet er det ingen uenighet om hva som vil skje. Utenlandske tjenesteytere vil særlig rykke inn i de delene av arbeidslivet der det ikke fins tariffavtaler.

Det var en hovedkonklusjon i FAFO-rapporten fra 2006 om «Grenseløst arbeidsliv?»: «Det er derfor en risiko for at det kan vokse fram lavlønnssegmenter i utsatte deler av arbeidslivet der lønnsdannelsen ikke er avtaleregulert. Det gjelder blant annet jordbruksarbeid, deler av hotell- og restaurantbransjen, reingjøringsbransjen og enkelte deler av byggenæringen.» (s. 56) Det er ingen liten del av norsk arbeidsliv. I privat sektor dekker tariffavtaler bare 55 prosent av arbeidstakerne.

Det har vist seg svært vanskelig å kontrollere hvilken lønn utstasjonerte arbeidstakere faktisk har - også der hvor tariffavtalene er allmenngjort. Det opereres både med doble og tredoble lønnsslipper for å føre både norske myndigheter og hjemlige skattemyndigheter bak lyset.
I regjeringens høringsbrev da tiltakspakka mot sosial dumping ble lagt fram, er det klar tale om slikt: «Det avdekkes stadig tilfeller av brudd på bestemmelser i allmenngjøringsforskriftene overfor utenlandsk arbeidskraft, blant annet doble sett kontrakter med ulike lønnsbestemmelser hvorav den som faktisk benyttes mellom partene er ulovlig. Ofte mangler kontrakter eller det foreligger falske kontrakter. Også svært dårlige og ulovlige innkvarteringsforhold for utenlandsk arbeidskraft er noe av det Arbeidstilsynet rapporterer om. Det ser ikke ut til at situasjonen utvikler seg positivt, men heller går i uønsket retning.»

Men hvorfor be FAFO om å finne ut om tiltakspakka er god nok til å hindre slikt? Da heller be om en strengt juridisk vurdering om tiltaka er lovlige hvis tjenestedirektivet blir norsk lov.
Tjenestedirektivet vil gjøre det enklere å yte tjenester i Norge fra selskap etablert i land med lavere lønnsnivå, svakere standarder i arbeidslivet, svakere fagbevegelse og svakere utbygd offentlig tilsyn med forhold i arbeidslivet. «Hva vil skje i de (voksende) delene av arbeidsmarkedet hvor organisasjons- og avtaledekningen er lav og synkende»? - ble det spurt om i FAFO-rapporten fra 2006. Dag Terje Andersen vil åpenbart ikke at FAFO svarer på det spørsmålet.

Ifølge den samme FAFO-rapporten er det slik at over 40 prosent av de bedriftene som ansetter arbeidssøkere fra de nye EU-statene, sier at det har gitt dem reduserte lønnskostnader. Rapporten stiller spørsmålet: «Hva skjer når overgangsordningen faller vekk (i 2009) og det ikke lenger kan stilles krav om 'norsk lønn'»? Heller ikke det spørsmålet er Dag Terje Andersen interessert i noe svar på.

FAFO-rapporten om «Grenseløst arbeidsliv» fastslo at kortvarig tjenestemobilitet «har blitt den dominerende formen for arbeidsmobilitet» i sentrale deler av arbeidslivet. «Erfaring fra mange europeiske land viser at nettopp denne typen flyktig tjenestemobilitet er den vanskeligste å kontrollere, og dermed er den mobilitetsformen som er mest utsatt for lavlønnskonkurranse, omgåelse av lov og avtaleverk og unndragelse av skatt og avgifter.» (s. 123)

Flyktig tjenestemobilitet er nettopp det som tjenestedirektivet skal være pådriver for. Det får åpenbart så dramatiske konsekvenser at FAFO ikke ble bedt om å utrede dem. Det kunne være artig å vite om det er folka i FAFO som bestilte et mandat så avgrensa juridisk at de ikke risikerte å møte seg sjøl i døra i forhold til rapporten fra 2006 - eller om det er næringsminister Dag Terje Andersen som ikke vil ha debatt om det som regjeringspartiene faktisk var opptatt av på Soria Moria.

Vi får leve i spenning til memoarene kommer.

Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen 15. mars 2008